Rundt og rundt

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 7 – 2023

Etter den nedslående sommerferien med skade og behandling for skaden var det noen mørke stunder. Innimellom tenkte jeg at det bare er halvannet år siden den siste lange konkurransen jeg deltok i, men jeg innså at jeg var kommet helt på bunnivå. Selv 5 km var blitt vanskelig og tidene var blitt tregere og tregere.

Var det mulig å reversere trenden? Jeg nektet å tro at det ikke var mulig. Man leser tross alt om eldre som forteller at de begynte å løpe i høyere alder enn meg og om utrente på min alder som har klart å bli løpere. Så jeg valgte å tenke at alt håp umulig kunne være ute.

Couch to 5K

Inspirasjon kom fra en uventet kilde. En venn av tolvåringen hadde fulgt et treningsprogram og klart det imponerende kunststykket for første gang å løpe 5 km uten stopp. Jeg spurte yngstebarnet mitt om han kunne tenke seg å gjøre noe lignende. Det var jo lenge siden han hadde forbedret parkruntiden sin. Han sa ja, og vi ble enige om at han skulle prøve ut det britiske Couch to 5K-programmet. Vi valgte løsningen der man laster ned podkaster som forteller løperen hva de skal gjøre, og tenkte at det kunne være en god løsning for ham.

Så tenkte jeg at kanskje skulle også jeg prøve dette opplegget. Det har jo fungert for massevis av briter. Det burde også kunne hjelpe meg, selv om jeg egentlig ikke er nybegynner. Jeg tenkte også at jeg måtte ha et godt og forutsigbart sted å løpe, så mannen min, jeg og minsten valgte å legge søndagstreningen til en løpebane i nærmiljøet.

Det startet så som så. Jeg er jo vant til å løpe med selvvalgt podkast på øret, og episodene i Couch to 5K er laget slik at man hører på en episode som varer i litt over en halv time. En person forteller deg om intervallene du skal kjøre og ellers får du ferdigvalgt musikk som skal motivere deg. Med jevne mellomrom får du beskjed om når du skal løpe og når du skal ta pause. Samme episode spiller du de andre dagene du skal trene den gitte uka.

Det viste seg fort at dette fungerte ikke så godt for meg. Første episode var litt for lavterskel for meg, selv i min dårlige forfatning. Jeg likte heller ikke den ferdiginnspilte musikken, som jeg opplevde mest som irriterende. Minstemann var enig med meg. Han ville helst høre podkast eller selvvalgt musikk.

Hjemmesnekret løsning

Det jeg likte derimot var det å løpe på banen. Opp gjennom årene har jeg slitt med baneløping. Jeg har syntes det er ensformig og kjedelig, men siden fokuset ikke var det å se på noe pent, men å fokusere mer på det mekaniske med løpingen og pusten, ble banen plutselig uproblematisk.

Det jeg valgte å gjøre i stedet for å følge det britiske opplegget, var å gjøre noe så enkelt som å bruke den faste treningsappen min til å sette opp intervaller. Der jeg tidligere har brukt slike intervaller til å trene på fartsøkninger, gjorde jeg nå det motsatte. Jeg brukte intervallene til å jobbe med løping, og jeg brukte pausene til å gå og puste godt – 40 sekunder så ut til å være ideelt.
Altså helt elementær oppbygging av løping. De første ukene var løpeintervallene korte, og jeg hadde mange gåpauser, men jeg tenkte at det var bedre å ta det med ro. Altfor ofte har jeg løpt litt for lenge og blitt såpass sliten at jeg måttet gå resten. Nå var målet å oppnå en jevn løpetur, og så forlenge løpeintervallene hver uke og kutte ned på gåpausene.

Det tok ikke lang tid før jeg valgte å bruke samme metoden på løpeturene på ukedagene. Da løp jeg den vanlige ruten min langs hovedveien der jeg bor. Dette var selvfølgelig litt mer krevende, men det har gått overraskende bra.

Løping utenfor bane

Minstemann hadde mistet helt troen på dette med å jobbe systematisk med 5 km-distansen. Jeg var ikke overrasket. Han vil jo heller være frivillig på parkrun enn å løpe selv. Da vi endelig fikk overtalt ham til å løpe en lørdag, ble vi overrasket. Helt uten videre, løp han jevnt og kontrollert og knuste den gamle bestenoteringen sin.

Det var litt frustrerende for en mor som vet at det ikke finnes snarveier til framgang for henne. Så jeg har fortsatt med opplegget mitt. Jeg prøvde meg endelig på noen lengre løpsintervaller på parkrun i september. Først hadde jeg en dialog med meg selv. Jeg skulle ikke la meg selv lokkes av de andre løperne slik at jeg brukte opp kreftene for tidlig. Det fungerte veldig godt, og jeg fullførte på en tid som var akseptabel for meg. Ikke bare det, jeg økte løpsintervallene betydelig den dagen.

Jeg lurte på om jeg tålte en såpass stor økning i løpsintervallene, og jeg bestemte meg for å se om det gikk greit også senere. Anledningen bød seg kort tid etterpå da jeg var jeg på reise til parkrun i Tyskland. I anledning nasjonaldagen var det mulighet for både vanlig lørdagstur og ekstra løp på nasjonaldagen. Da fikk jeg testet formen.

På det første løpet, sviktet teknologien, og jeg endte opp med å løpe og skravle med mellomste barnet. Uten intervallene som har vært så nyttige, mistet jeg fokuset, og jeg fikk til en mer ujevn tur enn de jeg har hatt de siste par månedene. På det andre løpet valgte jeg å ikke løpe med henne, og jeg holdt meg til intervallene mine. Det førte til et vellykket løp – og den beste tiden min på mange måneder.

Viktig å beholde fokuset

Jeg kommer derfor til å fortsette å jobbe med intervalløpingen en stund fremover. Turene er ikke alltid enkle, og iblant har jeg fortsatt en indre dialog, men jeg ser en klar fremgang. Det blir spennende å se om jeg klarer å komme frem til en 5 km-tid jeg er fornøyd med før vinteren setter inn for fullt.

Vi har uansett strategien klar, mannen min og jeg. Når det begynner å bli for isete, skal jeg fortsette å løpe ute med piggskoene på hverdagene, slik jeg har gjort i mange år nå. Om vinteren pleier jeg bare å holde treningen ved like, men denne vintersesongen er tanken å flytte baneløpingen innendørs. Tenk så gøy det hadde vært om jeg faktisk hadde klart å forbedre løpingen i løpet av vinteren i stedet for å stå på stedet hvil.

Enda bedre hadde det vært om jeg kunne forbedre tiden såpass at jeg slår 12-åringens parkruntid.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)