Trening – nøkkelen til fellesskap og inkludering

Ghamgin Ramok

Alder: 30 år

Bosted: Drammen

Opprinnelig fra: Kurdistan

Sivil status: Samboer 

Yrke: Sykepleier 

Idretter: Utholdenhetstrening (løp, sykkel, ski, svømming) og styrketrening

Annet: Er veldig sosial og smiler og sier «hei» til nesten alle
(Foto: Pål Andresen)

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 8-2025

Da jeg kom til Risør i 2016, hadde jeg knapt noen treningserfaring, og jeg kjente ingen. Som kurder visste jeg lite om hvordan jeg kunne bli en del av lokalsamfunnet. Bortsett fra at jeg kunne litt fotball, var jeg både utrent, usikker og helt ny i landet. Jeg gikk på språkkurs på VIRK – voksenopplæringen – og prøvde å finne min plass.

En dag hørte jeg at svømmehallen var åpen to kvelder i uken, og at det kostet 35 kroner. Jeg bestemte meg for å prøve og gikk dit flere ganger, men hver gang var det stengt. Feil uke, feil dag, eller stengt fordi et barn hadde gjort ifra seg i vannet.

En kveld stod jeg utenfor døra, litt frustrert og litt alene, da fire menn kom gående med sekker og svømmedrakter. Jeg trodde de hadde ansvar for frisvømmingen. Jeg tok frem en 50-lapp og sa: «Jeg vil også inn. Her er 50 kroner.»

Norsken min var dårlig, og alt kom litt rart ut. De lo på en god måte og svarte: «Dette er triatlongruppa. Men du kan bli med i dag.»

Jeg ble paff. Jeg visste nesten ikke hva triatlon var.

I bassenget spurte de om jeg kunne svømme. Jeg sa ja – for meg betydde det bare at jeg ikke sank. De svømte 2500 meter. Jeg klarte kanskje 200 m, og måtte stoppe tre ganger per lengde. Men jeg prøvde. Jeg ga ikke opp.

To dager senere kom rektor inn i klasserommet og spurte om noen hadde vært på svømming. Jeg rakk opp hånda. Hun ba meg med ut på gangen. Jeg ble redd. Hva hadde jeg gjort?

Hun smilte og sa: «Vidar sa at du smilte mye og ville lære. Du er velkommen på søndagstreningen.»

Åpenhet og tålmodighet

Jeg ble møtt med åpenhet og tålmodighet. De ventet på meg når jeg ble sliten, hjalp meg med svømming, løping og teknikk, og lærte meg også å gå på ski på hytteturene deres. Dette var ekte fellesskap og inkludering, i et miljø der jeg følte meg hjemme. Risør Sport1 ga meg verdens beste tilbud, og jeg fikk landeveisykkel, svømmedrakt og løpesko til en veldig rimelig pris. Jeg kommer aldri til å glemme disse folka.

Trening skaper varige relasjoner. Jeg prøvde å bli kjent med folk på byen etter et par enheter, men de fleste hadde glemt hverandre dagen etter. Etter å ha trent i lag glemmer man aldri hverandre. Jeg har fortsatt kontakt med mange fra Risør, og jeg føler meg fortsatt hjemme der fordi det var der jeg opplevde den beste integreringen.

Samtaleemner

Trening har også gitt meg noe annet verdifullt, nemlig samtaleemner. Gjennom lydbøker som Birken 1 og Birken 2 og historier om norske idrettslegender som Ingebrigtsen-brødrene, Therese Johaug, Anders Aukland, Petter Northug og Alexander Kristoff har jeg alltid hatt noe å snakke om. Enten det var med kollegaer, naboer, medstudenter, lærere eller eldre på hjemmetjenesten, kunne jeg delta i samtaler om ski, løping eller sykling. Treningen har gjort meg inkludert i nesten alle samtaler.

Jeg vil oppfordre alle til å ta med en nabo, venn, kollega eller en elev på voksenopplæring på en aktivitet. Du trenger ikke være supermosjonist, men en enkel gåtur, en løpetur, sykkeltur eller skitur kan åpne døren til et helt nytt fellesskap. Trening er den beste veien inn i samfunnet, og små handlinger kan forandre livet både for deg og andre.

La oss si JA til fellesskap, JA til aktivitet og JA til inkludering. Sammen kan vi bygge et sterkere og mer inkluderende samfunn.

Gjorde meg til den jeg er

Triatlongruppa tok meg inn som en av sine egne: Erik som var tannlege og rågod til å svømme. Thomas som elsket å løpe. Lars som var fysioterapeut. Halvor og Vidar som var sterke som fjell. Geir som trente som en maskin. Juni, Øyvind, Preben, Stein Tore, Wenche, Cecilie – og flere navn jeg sikkert har glemt, men som hjertet mitt aldri glemmer.

Plutselig hadde jeg rutiner: Språkkurs om dagen – trening om kvelden. Jeg meldte meg inn på treningssenter for å bli enda bedre i det meste. Jeg gikk fra å nesten drukne etter 25 meter til å kunne svømme 1000 meter på litt over 16 minutter.

Jeg var med og konkurrerte i triatlon i Arendal, i Kristiansand og i hjembyen Risør flere ganger, og jeg ble flere ganger med triatlongjengen til Spania for å sykle. I tillegg var jeg med på aftertri og hytteturer, og jeg lærte til og med å gå på ski. Risør gjorde meg trygg, og folkene i Risør fikk meg til å føle meg hjemme. Risør gjorde meg norsk på min måte.

Nytt kapittel i Drammen

I 2021 flyttet jeg til Drammen for å studere sykepleie. Studiene kom først, så jeg var mindre aktiv. Jeg trente litt med noen fra klassen, ellers alene. Jeg gikk mye på ski på Konnerud, ofte alene eller med kjæresten. Jeg syklet noen ganger med en kollega.

I 2024 ble jeg ferdig utdannet og fikk fast jobb. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle gå Birken, og det gjorde jeg. Dagen før overnattet jeg hos en jeg hadde blitt kjent med gjennom treningen i Risør. Dette gjorde opplevelsen enda mer spesiell, og den viste hvordan treningsfellesskap bygger langvarige relasjoner. Det var 54 km å gå på ski, noe som var hardt, rått og helt fantastisk. Jeg tror jeg kan være den første kurderen som har gått Birken. Jeg har i hvert fall aldri hørt om noen andre som har gjort det før, og dette gjorde meg stolt.

Nå trener jeg mye på skierg, for jeg vil gå et nytt skirenn. Jeg har ikke bestemt meg for hvilket enda, men jeg vil utfordre meg selv igjen.

Sykkelgjengen – ekte fellesskap

I Drammen fant jeg en stor og inkluderende sykkelgjeng. Jeg var den eneste som ikke var etnisk norsk, men aldri – ikke et sekund – følte jeg meg utenfor. Jeg opplevde virkelig hvordan trening knytter folk sammen.

Jeg husker spesielt en tur, Svelvikrunden på ca. 60 km. Gutta sykler fort og snitter gjerne 35 km/t. Etter 35–40 km var jeg helt ferdig. Jeg hang etter, 200 meter bak, men de ventet på meg – alle 14 ventet på meg. Jeg sa at «dere kan bare sykle, jeg klarer ikke å henge med». En av dem svarte: «Nei, nei. Vi startet sammen, og vi slutter sammen.»

Da kom tårene. Akkurat da skjønte jeg hva ekte idrett er, at folk venter på deg selv om de ikke kjenner deg, og at fellesskap betyr «vi», ikke «jeg og dere».

To damer i Furumomila

I oktober 2025 løp jeg 5 kilometeren i Furumomila og kom under 20 minutter. Jeg var stolt, men det beste skjedde før løpet begynte. To damer på godt over 60 år stod ved siden av meg. Vi snakket i 15 minutter, helt naturlig, som om vi kjente hverandre. De fortalte at de hadde syklet Trondheim–Oslo mange ganger. Så spurte de: «Vil du være med oss neste år?»

Det er sånne øyeblikk som gjør meg glad. Fremmede mennesker som bare vil inkludere. Det gjør livet bedre.

Hva som ikke hjelper

Vil du vite hva som ikke hjelper? Hat i kommentarfeltet på VG og Dagbladet eller andre aviser. Negative holdninger og mistillit gjør ting bare verre. Det er ikke der integreringen skjer.

Integrering skjer når en gjeng på 14 syklister venter på han som ligger bak. Når to damer i 60-årene inviterer deg til å sykle Trondheim–Oslo. Når en triatlongjeng i Risør tar inn en ung kurder som nesten ikke kan svømme. Når en nordmann sier «bli med», og en innvandrer svarer «ja.»

I jobben som sykepleier møter jeg mange innvandrere, spesielt kvinner i 50–60-årene, som har mer sykdom enn norske kvinner på 70–80 år. Jeg har også hatt praksis i psykiatrien og sett mange unge med innvandrerbakgrunn som sliter. Så mye kunne vært unngått hvis folk hadde hatt fellesskap. Hvis noen bare hadde invitert dem med på en tur, en trening, en aktivitet. Hvis de selv hadde våget å møte opp.

Det hjelper ikke å klage. Det hjelper å ta initiativ.

Min utfordring til Norge

Jeg vet at norsk kultur kan være litt lukket. Men jeg vet også at nordmenn har store hjerter. Jeg har møtt dem. Jeg har blitt løftet av dem. Derfor vil jeg si:

Til nordmenn: Ikke vær redd for å spørre. Ta med en nabo, en kollega, en venn, en elev fra voksenopplæringen. Jeg lover at de fleste vil si ja – de tør bare ikke spørre selv. Du kan være den som åpner døra.

Til innvandrere: Ikke vent. Si ja. Møt opp. Ta initiativ selv også. Fellesskap oppstår ikke av seg selv – du må være en del av det.

Til slutt

Jeg elsker Norge. Jeg elsker menneskene jeg har møtt. Jeg elsker fellesskapet som oppstår når vi tør å bevege oss sammen.