Selvplagingens gleder

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten sin mening.

Hvis vi skal motivere noen til å begynne å trene så må vi gi dem en grunn til å utsette seg selv for denne smerten, vi må kort sagt vise dem selvplagingens gleder.

I den bestselgende boken Da Vinci-koden av den amerikanske forfatteren Dan Brown skildres en jakt på den hellige gral. Leseren dras her gjennom verdenshistorien tilbake til tempelriddere og en handling som knytter seg til hendelser langt tilbake i tiden. En av rollefigurene i romanen er munken Silas. Han følger en ultrakonservativ religiøs gruppe som praktiserer selvpining i kombinasjon med bønn. Selvpiningen utføres ved å ha en kjetting spent fast som et bånd rundt låret, i tillegg til at han driver og pisker seg selv. Disse bisarre handlingene ledsages av at han fremsier religiøse setninger på latin. Figuren gir leseren et grøss og en fornemmelse av å se inn i et miljø som på oss virker både irrasjonelt og fanatisk, langt utenfor en fornuftig opplevelse av verden.

Noen år etter utgivelsen av boken skrev Knut Nærum sammen med to medforfattere en norsk versjon av Da Vinci-koden, Madonna-gåten. I typisk Nærum-stil er dette en heidundrende parodi på originalversjonen. Her er gamle sammensvergelser og et mysterium som skal løses, koblet sammen med vår tid på en måte som gir leseren mange humrende stunder. Og i likhet med originalversjonen har denne historien med en figur som praktiserer selvplaging. Her er det ikke religiøse tekster som det messes på, men det er derimot det som blir betegnet som alle selvplageres hellige mantra: «No pain, no gain».

Denne koblingen synes jeg er utrolig morsom. Med en kjapp formulering snur vi fra tradisjoner for religiøs selvpining til et slagord som vi av og til ser i treningssammenhenger eller på treningssentre: No pain no gain. Uten smerten oppnår vi ingenting.

For dem som bedriver en eller annen form for trening så er nok denne koblingen bare vittig. Men det kan jo tenkes at blant dem som ikke er fysisk aktive i noen særlig grad finnes noen som ser på trening på samme måte som vi ser på munken Silas: med et grøss for det irrasjonelle og den selvplagende aktiviteten trening. Store deler av befolkningen er fysisk inaktive, og kanskje er det noen av dem som ser på folk som trener som selvplagere? Kanskje vi alle har litt av dette. Jeg ser for eksempel på isbading som en form for selvplaging, og vi leser av og til om utøvere som gjennomfører så krevende prestasjoner at vi gir dem det samme blikket som vi ville gitt munken Silas: han må være sprø!

Det er jo også noe sant i slagordet om at det krever smerte for å bli bedre: noe trening er bare kos, mens harde intervaller og seige langturer gir en følelse av smerte. Dette er jo innslag i treningen som vi må ha hvis vi ønsker fremgang. Og de fleste konkurranser medfører smerte.

Men smerte er jo noe vi instinktivt unngår. Hvis vi skal motivere noen til å begynne å trene så må vi gi dem en grunn for å utsette seg selv for denne smerten, vi må kort sagt vise dem selvplagingens gleder. Og det er både gevinsten vi kan få i form av fremgang og mestringsfølelse, men også tilhørigheten til treningsfellesskapet. Og i den argumentasjonen er det selvsagt også viktig å påpeke hva som kan bli alternativet hvis man ikke er fysisk aktiv: det er paradoksalt nok også smerte, i form av sykdom og plager.

I dag har mange en hverdag som ikke krever mye fysisk aktivitet, det harde kroppsarbeidet hører fortiden til. Men siden kroppen vår har behov for å være i bevegelse for at den ikke skal forfalle, så må vi selv tilføre denne aktiviteten. Da kan vi samtidig få tilført endorfiner som faktisk virker smertedempende. Og etter treningsøkten får vi den herlig avslappede følelsen både fysisk og mentalt.

Jeg vet ikke om munken Silas fikk denne følelsen av sin selvpining. Men kanskje det er grunn god nok til å være fysisk aktiv?