Slik trener Siri Slotterøy Johnsen seg frisk fra plantar fascitt

Siri visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Hun klarte jo knapt å gå på foten, og løping kunne hun iallfall ikke drive med.

– Jeg liker ikke så godt å sykle som trening. Iallfall ikke på denne tida. Jeg synes fort at det blir veldig kaldt. Jeg tok derfor i bruk sparkesykkelen til et av barna, og begynte å sparke på den, sier hun.

Siri merket fort at sparkesykkeltrening ga god styrketrening for legger, lår og setemuskulatur, men at pulsen ikke fikk like store utfordringer som hun ønsket.

– Jeg fant etter hvert også ut at jeg kunne løpe og gå i trapper. Så lenge foten lander flatt, går det greit. Jeg sparka til de nye, lange trappa ved Frysja og løp litt der. Da fikk også kondisen kjørt seg, sier hun.

Opptatt av å få noe positivt ut av skadesituasjonen

Det var i januar i år at Siri kjente de første tegnene til at alt ikke var som det skulle være under den ene foten.

– Jeg fikk litt vondt i hælen, men tenkte ikke at det var så alvorlig til å begynne med. Vi løpere har jo litt vondt innimellom på ulike steder, uten at det har noe betydning. Jeg byttet og testet litt med ulike løpesko, og forsøkte å løpe mer på framfot for å avlaste hælen, uten at det ble helt bra likevel. Da det nærmet seg vinterferien bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke ferien til mye skigåing for å spare hælen. Jeg skulle bare ta en siste løpetur først. Da smalt det, og etter denne turen klarte jeg ikke gå på foten - langt mindre løpe, sier hun.

Siri dro til NIMI og fikk påvist plantar fascitt og noe som trolig var en stressfraktur under hælen.

– Dette var et skikkelig slag i ansiktet. Fra å ha hatt en 2019-sesong som var over all forventning med 18 perser på alle mulige distanser bortsett fra halvmaraton, som jeg ikke fikk løpt i fjor, så ble jeg nå fullstendig redusert. Jeg bestemte meg likevel for at jeg måtte prøve å se positivt på dette. Jeg vet jo at det kan komme en del godt ut av det å være skadet, selv om det oppleves som veldig negativt der og da. Jeg bestemte meg for å trene på å bli bedre til å crawle, og la inn to til tre svømmeøkter i uka. I tillegg ville jeg vedlikeholde løpeformen på elipsemaskinen. Her trente jeg to-tre ganger i uka, og la også inn noen styrkeøkter i uka, på toppen krydra jeg med spinning og roing, sier hun.

Siri arbeider som analytiker i treningskjeden SATS, og hadde derfor i utgangspunktet god tilgang på treningssenter. Men ettersom svømming kun er mulig på SATS Røa Bad, var det en mer tidkrevende aktivitet. Noen ganger ble det derfor litt mindre svømming og enda flere turer på elipsemaskina isteden.

Så ble svømmehallene og treningssentrene stengt på grunn av koronasituasjonen. Med dette mistet Siri både jobben sin og tilgangen til all alternativ trening som hun hadde drevet med den siste måneden.

Fortsatt positivt innstilt

– Det var tøft å bli permittert, men jeg prøver å se på dette som en mulighet til å få gjort mer av alt jeg ikke rekker til vanlig. Jeg ser nå bare fram til 12. april, og håper ting er litt mer normalisert da. Jeg vet at det kan ta lengre tid, men jeg kan ikke tenke slik. Hvis jeg tenker som så at jeg blir arbeidsledig i flere måneder, så vil jeg ikke få utnyttet tida godt nok. Da kan jeg jo bare utsette alt til seinere, forteller Siri, men innrømmer at det var tøft å registrere seg arbeidsledig på NAV.

– Jeg tenkte ikke over at jeg måtte melde meg arbeidsledig. Jeg så ikke på meg selv som arbeidsledig heller. Jeg var permittert. Jeg ønsket å tenke framover på noe positivt, bruke tida på å lære meg noe nytt, bygge kompetanse, få unna arbeidsoppgaver i hjemmet, og stresse litt ned og bruke mer tid med de hjemme. Ved å melde meg arbeidsledig følte jeg at det brått ble mye mer negativt og en mer usikker fremtid. Jeg syntes det var vanskelig å identifisere meg selv som arbeidsledig, ettersom jeg var permittert. Det var litt som om jeg måtte meldt meg ut av løping, bare fordi jeg var skadet. Jeg tror det handlet om at det plutselig ikke bare var en midlertidig greie, men at det faktisk kunne bli permanent, sier Siri.

En skulle tro at det ble enda vanskeligere for Siri å være skadet nå når hun var permittert og plutselig fikk masse tid til trening, men Siri ser ikke bare slik på det.

– Hadde jeg ikke vært skadet nå, så hadde jeg sikkert blitt det. Da hadde jeg økt på treningsmengden alt for mye. Da er det like greit å bruke tida på å bli frisk, sier hun.

Kan begynne å løpe litt

Siri har nå blitt såpass bra i hælen at hun kan gå turer og innimellom kan hun også løpe litt korte strekninger på mykt underlag.

– Jeg bor ikke så langt fra Sognsvann i Oslo og har flotte naturområder å bevege meg i. For noen dager siden tok jeg en kombinert gå- og løpetur opp til Vettakollen. Det var fantastisk, sier hun.

Nå øyner hun håp om å bli helt frisk om ikke alt for lenge. Om verden får kontroll på koronasituasjonen, vil hun også få løpe løp igjen snart.

– Målet er å komme meg ned mot 3.20 på helmaraton og å perse på halvmaraton hvor jeg har løpt 1.39 tidligere. Jeg er påmeldt Chicago Marathon i oktober, heldigvis har jeg bare betalt påmeldingsavgiften så langt, og akkurat nå føles det fornuftig selv om både fly- og hotellprisene kommer til å bli vesentlig høyere fram mot da om ting normaliserer seg, sier hun.

Startet Treningscamp etter å ha født sitt første barn

Siri har alltid trent, men løpingen er noe som har opptatt henne mest de siste årene. Tidligere var det håndball, volleyball, squash og orientering. Nå er det kun løping det går i.

Etter å ha født sitt første barn for 12 år siden, bestemte hun seg for å starte opp en treningsgruppe i Oslo som hun kalte Treningscamp.

– Vi løp litt for å varme opp. Deretter hadde vi styrketrening i Frognerparken. Etter hvert som vi kjente at vi ble i bedre form, ble det også mer løping. I dag er Treningscamp en ren løpegruppe som trener sammen tre dager i uka. Mandag og onsdag er det intervaller fra Smestad til Tryvann på mandager og i Frognerparken på onsdager, mens det er en langtur i helgene, sier hun.

Siden den tid har hun fått et barn til som nå er 9 år, og hun har valgt å trappe ned ansvaret i Treningscamp.

– Jeg er fortsatt med og føler meg som et aktivt medlem i gruppa, men jeg har ikke ansvar for treninger. Jeg synes ikke jeg kan binde meg til noe fast hver uke slik jeg gjorde tidligere, sier hun.

Siri har også engasjert seg i Kondistreninga Oslo som har treninger hver tirsdag oppe ved Sognsvann. Her er hun også trener.

– Jeg trives godt med å bidra som trener. På Kondistreninga kan jeg ta de vaktene jeg har anledning til, uten å binde meg til faste dager i uka, sier hun. Jeg liker energien i slike grupper!

Siri er en åpen dame og har i mange år skrevet blogg om livet sitt som løper. Her kan alle følge med på utviklingen i treningen, hvilke mål hun setter seg, og hvordan det går med plantar falsciiten til slutt. Her har hun også lagt ut en fin video om øvelser en kan gjøre om en sliter med plantar fasciit. Se nederst i denne saken fra svømmetreningen.

Positiv: Siri er en optimistisk dame som liker å fokusere på det som er bra. Her fotografert i forbindelse med Sommernattsløpet i 2017. (Foto: Heming Leira)