Utholdenhetsepidemien er over oss

Dette er en kommentar som gir uttrykk for skribentens egen mening.

Uttrykket dukket opp på en Instagram-sak som fortalte at det i år var kommet over 1,3 millioner søknader om å delta i London Marathon. Dette er ti ganger så mange som det tilsvarende antall søknader for ti år siden, og over dobbelt så mange som det var for tre år siden.

Oversatt til norsk blir det til utholdenhetsepidemien, og beskriver den voldsomme globale interessen for utholdenhetsidrett, slik som maraton, triatlon og ultraløp. Når vi tar med interessen for gateløp med kortere distanser så ser det ut til at interessen er epidemisk.

Det er jo et morsomt poeng å gjøre denne sammenlikningen, men der smittsomme sykdommer må bekjempes, så bør vi her heller la oss rive med av denne utviklingen i interessen for å være fysisk aktiv. Utholdenhetsepidemien markerer jo en sunn trend i retning av at folk får en mer fysisk aktiv livsstil. Dette kan korrigere for trender som går i andre retninger, slik som for eksempel det som har blitt kalt fedmeepidemien. Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert utviklingen som en epidemi fordi antallet personer med fedme har økt kraftig de siste tiårene. Og det har blitt forklart med at mennesket i sin natur søker å spare på kreftene og kaloriene siden vi har blitt formet gjennom en evolusjonsprosess der mat har vært et knapphetsgode. Når så kaloririk mat er enkelt tilgjengelig så blir dette en felle vi ikke kommer ut av: en fysisk passiv livsstil kombinert med lett tilgjengelig og fristende mat gjør oss til usunne tjukkaser. Men her har diskusjonen om ultraprosessert mat gjort denne sammenhengen litt mer komplisert.

Teknologi og det moderne livet

Så har vi altså fått utholdenhetsepidemien, som trekker oss i en mer positiv retning i forhold til helsen. Her er det kanskje andre forklaringer som må til enn hvordan mennesker er utviklet gjennom evolusjon, her er det nok mer kulturelle begreper som må trekkes frem.

Jeg fikk med meg en av de siste foredragene av statsviteren og den politiske kommentatoren Frank Aarebrot, som døde i 2017. Her snakket han om de endringene som våre samfunn har gjennomgått de siste generasjonene, sett med sosiologiske briller. Tidligere var det yrke som var den viktigste markeringen av sosial identitet og anerkjennelse, yrket fortalte hvem du var, understreket Aarebrot. Vi kan se dette på gamle gravsteiner der det er tatt med yrkestittel på dem som hadde et høystatusyrke: skipsfører, advokat og direktør. Men dette har endret seg, og det er nå livsstil som er det viktigste uttrykk for hvem du er og hvilken sosial anerkjennelse du oppnår, poengterte Frank Aarebrot.

Det er nok i denne sammenhengen vi kan finne forklaringen på utholdenhetsepidemien. Teknologien gjør det nå plutselig veldig enkelt å gjøre sin livsstil synlig: via sosiale media som Strava og andre kan man dele sine treningsøkter og vise bilder og video fra en aktiv livsstil. Ikke minst kan trening gi tilhørighet til fellesskap som man kanskje ikke finner ellers i samfunnet, og vi har alle behov for å delta et eller annet fellesskap.

De sosiologiske brillene vil også fortelle oss at det å presse kroppen til sine ytterpunkter er en måte å oppnå en autentisk menneskelig opplevelse på. I en verden som blir stadig mer digital og abstrakt får vi her en håndfast og fysisk virkelighet som det er enklere å forholde seg til. Og når komfort blir billig og lett tilgjengelig, blir påkjenninger et luksusgode.

Dette er jo positivt

Men de sosiologiske brillene og sykdomsmetaforene kan tilsløre hvordan dette ser ut fra vårt eget perspektiv når vi drar ut på en treningsøkt eller deltar i et løp. Det er først og fremst positivt at vi kan forbedre vår egen helse og få er rikere sosialt liv ved å være fysisk aktive. Teknologien hjelper oss å få det til, og skaper en aksept for at en sunn livsstil er verd å kjempe for, og tilrettelegge for. På det beste er dette en læreprosess for hele samfunnet vårt, der vi tilpasser oss i en retning som forbedrer livene våre.

Uten av vi må sette tittelen mosjonist på gravsteinen.