Alarmen på mobilen slo seg på kl. 5.15 søndag morgen 2. juli på hotellet i Haugesund. Vi hadde lagt oss tidlig og jeg var spent på hvor mye søvn jeg skulle få i løpet av natten. Men, bortsett fra en liten oppvåkning av noen glade gutter syngende i gaten på vei hjem fra byen, så sov jeg overraskende godt. Et bra utgangspunkt.
Vi hadde avtalt å spise frokost kvart over fem. For maten ville trenge 3 timer før den var fordøyd i magesekken. Jeg lærer noe hele tiden! Matlysten var god og normal frokost ble toppet med croissanter med Nugatti og kaffe.
Alt utstyret var levert inn i ulike poser dagen før. Hvit pose for svømming, blå for sykkeltøy og den røde posen for løpeklær. Skiftesonen er lagt til en fotballbane med forskjellige ”stasjoner”. Syklene på rekker, posene på respektive stativer og skiftetelt i midten, slik at vi må løpe mellom øvelsene i et bestemt mønster for å hente, skifte og levere.
Vi ankom skiftesonen kl 6.45 og gjorde de siste endringene på sykkelen og i posene. Det var meldt 12 grader og regn så jeg puttet en ekstra genser i løpeposen og en treningsjakke, en lett regnjakke og sykkelhansker i sykkelposen. Det var vanskelig å vurdere hva som var riktig bekledning, men i det du legger ut på en 9 mil sykkeltur er det for sent å angre om du har for lite klær på. Jeg hadde lagt geleer i vesken på sykkelen og teipet to energibarer til rammen. Ble litt overrasket når jeg inspiserte sykkelen om morgenen og så at den ene baren allerede var spist… bare papiret lå igjen på bakken… ☺ Det spilte ingen rolle og skapte bare god stemning for oss som sto rundt. En siste justering på sykkelen var å toppe gele-vesken med smågodt! Målet var jo at jeg skulle kose meg hele veien og ikke noe topper en god opplevelse som litt smågodt ☺
Venter på start. Foto: Privat
I skifteteltet tar vi på oss våtdraktene og vi har ikke før fått de på før det begynner å hølje ned utenfor. Det er godt at første øvelsen skal finne sted i det våte element likevel. Vi stiller opp på banen bak det skiltet som angir den tiden du tror du kommer til å svømme på. Det starter på 25 min og går opp til 60 minutter. Jeg stiller meg på 50 min – som er den tiden jeg har stipulert på svømmingen. Stå og gå i kø gjør vi litt over 50 minutter før alle de nesten 1000 deltagerne er i vannet.
LES KONDIS FYLDIGE REPORTSJE FRA IRONMAN 70.3 i 2017
De første hundre meterne er alltid vanskelig fordi jeg går for hard ut, får høy puls, kaver og glemmer teknikken og blir sliten. Jeg tror det er slik for mange av de rundt meg også. Vi kaver opp hverandre. Men, så blir det litt større spredning i feltet og jeg kan roe ned, få igjen pusten og begynne å svømme. Dette har skjedd mange ganger før. Denne gangen tok det ca 500 meter før jeg fant ”roen”. Likevel fikk jeg ikke godfølelsen. Vi fikk ikke lov til å varme opp i vannet og måtte hoppe ”tørr” uti. Det var for så vidt greit, men brillene mine ville ikke sitte riktig og begynte å lekke vann flere ganger, slik at jeg måtte legge meg på rygg og justere, tømme og stramme brillene, for så å kjenne at de løsnet igjen. Det du ikke får fikset må man bare gjøre til en rutine og fortsette. Svømmingen gikk greit og jeg kom inn på rundt 48 minutter, helt etter skjema. Den Keiko-drakten som jeg bruker sto til navnet ”våtdrakt” når jeg kom opp av vannet. Det føltes som jeg bar med meg hele sjøen inni drakten.
Svømmingen er den øvelsen de fleste gruer seg til, så når den er unnagjort er mye av konkurransen allerede gjennomført. Vi løp inn på fotballbanen/skiftesonen igjen hvor det sto ”strippers”, som ikke må forveksles med en annen yrkesgruppe, men er funksjonærer som hjelper oss av med trange våtdrakter. Plukket opp den blå posen og inn i skifteteltet. Klærne jeg skulle velge nå skulle holde meg komfortabel de neste 3 til 3,5 timene. Jeg tok på alt jeg hadde i posen. Under våtdrakten hadde jeg allerede tri-drakten, så tok jeg på meg sykkeljakken, en treningsjakke. Så løp jeg mot sykkelen og kjente at det begynner å regne igjen. Bra det var opphold mens vi svømte! I lommen på treningsjakken hadde jeg lagt en regnjakke og hanskene så jeg brukte litt ekstra tid på få på meg alt sammen. Så løpe ut av stadion sammen med sykkelen for så å hoppe opp i sadelen.
Syklingen gikk som en drøm og jeg kom raskt opp i en fin hastighet. Men, regnet pøser ned og friskt i minnet er en hendelse fra Tour de France kvelden før hvor en av deltagerne får vannplaning og går rett i rekkverket. Det er to ting jeg frykter under disse milene, og det er; å tryne på sykkelen og mest av alt, punktere! Jeg har med verktøy, slanger og en gassbeholder med luft, men jeg har ikke skiftet dekk/slange på mange år, og aldri på en racer-sykkel. I mitt hode er en punktering det eneste som kan hindre meg fra å gjennomføre Ironman. Og punktere gjør man! På veikanten er det flere som står og reparer sykkel. Jeg var ikke kommet mange kilometerne på vei før jeg møtte de første deltagerne som trillet sykkelen sin tilbake til skiftesonen. Jeg vet ikke hvorfor de måtte bryte, men jeg skjønner at det er surt, vi har jo akkurat begynt.
Jeg føler meg derimot ved godt mot, har begynt å få opp farten etter å ha vært forsiktig og kjent litt på den våte asfalten og så hører jeg et høyt smell foran på sykkelen. Jeg merker ikke noen endringer, men lytter og hører at det er noe som ikke er riktig. Jeg må derfor knekke skoene ut av pedalene og stoppe. Det er en eike som har røket. Jeg prøver å brekke den av, men klarer det ikke. Blir stresset fordi jeg står stille og prøver å skru den ut, men ender med å måtte flette eiken mellom de andre eikene og håpe på at det går bra. Bare den ikke løsner og gjør sånn at hjulet låser seg mens jeg sykler. Farten varierer mellom 20-55 kilometer i timen, så man har det hele tiden i bakhode. Oppe på sykkelen igjen ser jeg at forhjulet har fått litt kast på seg og går ujevnt. Jeg håper bare at det ikke blir verre.
Regner gjør det fortsatt. Men, jeg er glad for alle klærne jeg valgte å ha på meg og har det etter forholdene bra. Bena fungerer godt og ja, jeg koser meg. Føler at jeg har bra driv og tar igjen en og annen deltager. Det betyr ikke at jeg ikke blir passert også, for det gjør jeg. Det kommer noen bakfra i så stor fart at jeg lurer på hva de har drevet med som ikke kommer før nå. Svømte de baklengs? Mest sannsynlig er det noen av disse som sto langs veien med sykkeltrøbbel og som nå har fått det fikset. Noen krappe svinger, lange nedoverbakker og dertilhørende oppoverbakker senere, stopper sykkelen så å si opp av seg selv. Hva skjedde nå? Det føles som om bremsene stå på. Jeg trår, men kommer nesten ikke fremover. Igjen må jeg av sykkelen og sjekke klosser fremme og bak. Justere, teste og så fortsette. Jeg fryktet at forhjulet hadde fått så stort kast at det ville komme bort i bremsene hele tiden, men det så ut til å gå bra.
LES KONDIS FYLDIGE REPORTSJE FRA IRONMAN 70.3 i 2016
Ferden fortsetter videre, men jeg tenker at jeg at jeg må bremse mindre sånn at de ikke henger seg opp igjen. Flere steder langs løypen står det mat og drikkestasjoner hvor vi får tilbudet om alt fra Cola og Red bull til geleer og barer. Jeg griper etter en halv banan. Når planen er å holde på i ca 7 timer, så var noe av bekymringen om jeg ville klare å få i meg nok næring underveis. Jeg drikker og spiser geleer underveis selv om jeg verken er sulten eller tørst. Første ”cut-off” er klokken tolv etter 57 kilometer på sykkel. Den passerer jeg med god margin og nå føler jeg at det bare er problemer med sykkelen som kan hindre meg fra å gjennomføre. Cut-off betyr at du tas ut av løpet og siste cut-off er etter 8,5 timer, godt innenfor min plan.
Det er ikke uvanlig å gå mange turer på do før en konkurranse. Og mens jeg står i kø for å komme ut i vannet litt før klokken åtte, så kjente jeg at jeg skulle ha vært der en gang til. Nå, noen timer senere begynner jeg virkelig å føle behovet for en ny tur. Planen var å vente til jeg kommer inn i skiftesonen, men til slutt må jeg bare stoppe igjen og gå av sykkelen. Jeg bruker 2-3 minutter på å få ned glidelåsen på tridrakten, bena skjelver og pulser bare stiger. Bak meg suser alle de jeg har passert de siste timene forbi i en rasende fart og jeg tenker at dette var en dårlig avgjørelse. Jeg burde ikke ha gått av sykkelen, bare lettet litt på bena underveis…
Flaks var det at det var så å si siste mulighet for en stopp, for nå kom vi inn i sentrum. Mye folk og heia rop – knall bra stemningen. Det har det også vært rundt hele løypen. Der det har stått hus, har det også stått noen å heiet. Jeg er like imponert over dem som oss selv der regnet fortsetter å pøse ned med jevne mellomrom. Turen fortsetter gjennom byen og på vei ut på andre siden så registrerer jeg den ene sløyfen på løperunden, da går det opp for meg at vi skal løpe et stykke etterpå også! Jeg tar igjen en og annen, men ikke i nærheten alle de som passerte meg når jeg tisset. De siste milene er tunge. Jeg føler at jeg har satt opp farten litt, men på sykkel-computeren så står det at farten har sunket. Det er nok bena som har fått kjørt seg. I det vi har en mil igjen møter vi en lang oppover bakke, og jeg husker fra løypeprofilen at det var den siste før det ble flatt og rett inn i skiftesonen. Jeg passerte et par stykker i bakken og på toppen feiret jeg med det siste av smågodtet. Det var en ”hvit pute” som var gjennomvåt. Nå var det så kort vei igjen av syklingen at jeg visste at jeg ville klare å fullføre Ironman!
LES KONDIS FYLDIGE REPORTSJE FRA IRONMAN 70.3 i 2015
Jeg ser streken hvor vi må hoppe av sykkelen og klikker tidlig ut skoene fra pedalene (sånn at jeg ikke tryner rett foran alle…) Jeg går med sykkelen bort til stativene. Jeg går for å hente posene og jeg går inn i skifte teltet. Rundt meg står det funksjonærer som roper at jeg må løpe. Jeg tar av meg regnjakken, men beholder resten av de våte klærne på. Jeg vil ikke begynne å fryse og kan heller kaste av meg underveis. Jeg går ut av stadion og må begynne å løpe. Bena sier NEI. Alt er vondt og hvert steg er ren smerte. Jeg ser på klokken og den viser at jeg vil bruke 8 min på kilometeren i denne farten. Og det er 21 km igjen. Jeg regner raskt ut at jeg vil likevel klare cut-offen så det er bare å fortsette. Folk rundt meg roper at det blir bedre etter noen kilometere. Har du vært med før? At bena skal bli bedre er noe jeg ikke tror på.
Men, smerte er bare en negativ tanke, og etter halvannen kilometer så begynner bena å få opp farten. Fortsatt vondt, men det fungerer på et vis. 6.25 på kilometeren. Jeg hadde regnet med å løpe mye fortere, men jeg har ikke løpt med sånne ben før. Og når jeg ser på mange av de rundt meg, så innser jeg at det kan bli enda vondere. Heldige er de som spretter rundt oss og passerer oss i god fart!
Selv om det er vondt så trives jeg veldig godt og har det moro. Sentrum av Haugesund er stappfullt med folk som heier og som er med på å bære deg frem. Når jeg ser Stine blir jeg ekstra glad og stolt. Gleder meg allerede til jeg skal vende og løpe forbi igjen. Nærmere gjennomført for hvert steg. Jeg har ikke så høy puls så jeg kan lett snakke til de rundt meg, takker for tilrop og motiverer de jeg passerer, sånn som jeg blir motiverte av de som passerer meg. Bena har funnet en rutine og dette går bra. Etter 10 kilometer kjenner jeg at det er på tide å sette opp farten litt, og jeg finner meg en rygg på en som passerer meg og holder den i 7 kilometer. Ikke mye fortere, men litt. Så å si rett på 17 kilometers merke så smeller det i bena igjen og det ene kneet begynner å svikte. Jeg slipper ryggen foran. Og ser til min glede at Stine har flyttet seg og nå står rett foran meg. Jeg hadde tenkt til å ta av meg treningsjakken og sykkeljakken mye tidligere, men så begynte det å pøsregne igjen, så jeg bare beholdt dem. Nå veier de sikkert 10 kilo, så jeg river de av og kaster de til Stine. Nå ble det lettere igjen.
LES KONDIS FYLDIGE REPORTSJE FRA IRONMAN 70.3 i 2014
Det som slår meg er at det er like vondt å løpe sakte som fort, så jeg prøver igjen å sette opp farten. Det er mulig det bare er armene som går fortere, men nå er det kort vei igjen! Passerer kaien i sentrum med plenty folk for fjerde og så femte og siste gang, så løper så fort jeg kan. Jeg hører speakeren si navnet mitt og sluttiden, men jeg får ikke med meg hva den er. Jeg vet bare at jeg har fullført. I mål hører jeg jublene fra lag-kameratene i Norodd som har ventet lenge på at jeg skulle komme. De har allerede rukket en øl og en burger i finisher-teltet. Stine står også der med kameraet for å ta det perfekte finisher-bildet. Jeg klarte det!
Jeg droppet finisher-teltet og ble med de andre opp til skiftesonen for å hente posene og sykkelen. Etter en kort sykkeltur tilbake til hotell inntok jeg dusjen og der sto jeg lenge! Støtteapparatet (Stine) tok seg av alt det våte tøyet i posene, så det var bare for meg å chille!
Det tok ikke så lang tid før tankene begynte å kverne rundt; kunne jeg ha syklet fortere der eller der, jeg burde ha sjekket brillene og svømt fortere, jeg kunne ha løpt fortere selv om det var vondt, jeg burde ha trent mer i forkant. Dette gangen brukte jeg 6 timer og 44 minutter – greit innenfor det jeg hadde som mål. Neste gang…
For det blir en neste gang. Jeg gjennomførte denne gangen med et smil om munnen hele veien og jeg gleder meg allerede til neste konkurranse. Jeg skal bare trene litt mer først!
LES KONDIS FYLDIGE REPORTASJER FRA TIDLIGERE IRONman 70.3 HAUGESUND
2017: Kristin Lie og Allan Hovda vant siste Ironman 70.3 Haugesund
2016: Gustav Iden slo alle Ironman-veteranene i Haugesund
2015: Favorittene innfridde i enda en fantastisk Ironman 70.3 Haugesund
2014: Kongepokaler til Kristin Lie og Gudmund Snilstveit i Haugesund
2013: Mette P Moe beste norske i ny braksuksess for Ironman 70.3 Haugesund
2012: Alt klaffet for Ironman Haugesund
