Island Peak and Tenzing Hillary Everest Marathon

Tekst: Pål Skyrud

Historien startet for 12 år siden og interessen for løping startet så smått. Ble hekta på trening og som alle andre med glede for løping.. det ble flere og flere løp, og verden var foran en.

Maraton på alle sju kontinenter ble fullført samt  North Pole maraton. Så hadde en da løpt verdens nordligste og sørligste maraton, i høyden i Peru, verdens høystliggende ørken i Chile og i høyden på en øy i Titikakasjøen, Bolivia. Tja, var det mulig å strekke seg enda høyere.

Tenzing Hillary Everest Marathon er verdens høyeste maraton, og det var bare å melde seg på, og hvorfor ikke legge inn en ekstra sving innom en av verdenstoppene, Island Peak, som rager 6189 moh. Toppturen skulle gi ekstra trygghet i å takle høyden og gi nødvendig aklimatisering.

Fra_start_5 (1280x960).jpgEventyret venter. (Foto: Pål Skyrud)

En dag i mai 2019 møttes vi da, sju deltakere fra Australia, Spania, Danmark, Canada og meg fra Norge, i Kathmandu, Nepal. Spente deltakere med klatreutstyr og løpesko i bagasjen. I Lukla ble vi møtt av tre klatreguider, seks bærere og en lege. Et helt team i ryggen for at vi skulle mestre toppturen og være klare til maraton.

Ingen av oss hadde vært i Nepal tidligere, så like spente tok vi fatt på vandringen eller trekkingen som det også sies, oppover i dalen til Namche som tok to dager. I Namche (3550moh) ble det ekstra hviledag. Hviledag og hviledag... - disse skulle benyttes til å gå et par timer enda høyere, for deretter å gå ned igjen og sove i lavere høyde. På denne måten venner man kroppen til høyden, sakte men sikkert. Ytterligere seks dager ble brukt til trekking mot Island Peak base camp (4970 moh) med inkluderende aklimatiseringshviledager. 

Dagen vi ankom Island Peak base camp gikk alle til sengs ved barne-tv tider. Noen timer søvn og hvile måtte til før vi ble vekket ved midnatt for frokost. Avmarsj med hodelykter kl 01.00. I nattemørket bar det oppover i mangfoldige timer i bratt ur. Enkelte steder kjente man bare kalde drag langs fjellsiden, hørte vinden blåse og stien var eksponert. Veien opp var tung, ikke bare stigningsmessig, men hvordan kroppen må takle høyde. Man puster tungt og hvert skritt er en ork. Lett hodepine kom og gikk. 

base_camp_før_start (1280x960).jpg
Bace camp før start. (Foto: Pål Skyrud)

Det lysner og endelig framme ved breen hvor breutstyr skulle på. Snirklet oss innover i breen med dype sprekker og over aliuminiumsstiger over noen av sprekkene. Lengste stigen bestod av sammenkobling av til sammen fire stiger. Etter dette avtar bresprekkene og man begynner å nå selve det bratteste partiet til Island Peak. En vegg som på det bratteste var 80-85 grader. Steg for steg ble fullført og som heldig førstemann ble toppen besteget. Ikke et vindpust. En fantastisk opplevelse å skue utover Himalayas topper badende i morgensol. 

Island_Peak_6 (1280x960).jpg
På toppen! 

Etter 14 timers tur med mange inntrykk var det godt bare å kaste seg inn i teltet i base camp. Totalt utslitt, skal jeg innrømme. Fra base camp gikk så veien videre ned dalen til Dingboche og opp Khumbudalen på vei til Everest base camp (5356 moh). Dette tok fem dager.

I Everest base camp ble vi møtt av alle de andre maratonløperne og de som skulle løpe 60 km ultra. Ultraløperne startet 06.00 dagen derpå og maratonløperne hadde start kl 07.00. Som en av deltakerne sa, bare det å klare å stå på startstreken er halve turen. Vil påstå at alle på et tidspunkt slet med uvelhet pga. høyden og mageproblemer. Allerede var en fra gruppen min blitt fløyet med helikopter tilbake til Kathmandu med magevirus. Slikt setter en totalt tilbake med null krefter, og et terrengløp forblir noe helt urealistisk å fullføre. Selv ble jeg dårlig to ganger, men heldigvis på aklimatiseringens hviledager. Dager jeg trodde ville totalt ødelegge resten av reisen. 

Fra_start_1 (960x720).jpg
Startfeltet på maraton. (Foto: Pål Skyryd)

Starten på Tenzing Hillary Everest Marathon gikk i det solen steg fra Tibet-siden. Godt å kjenne solen varme etter en kald natt og morgen i base camp. Ikke uventet stod alle nepaleserne i første rekke ved starten. Før man viste ordet av det strakk feltet seg som en orm på den enorme moreneryggen til Khumbu breen, som faller ned dra Mt. Everest. Nepaleserne har en fantastisk evne til å flyte i terrenget og hoppe fra stein til stein. Ikke nok med det, men hvordan de takler høyden er enestående. Nei, her var det bare å finne sitt eget tempo og rett og slett overleve, dersom man skulle klare å fullføre.

Sakte men sikkert forlot vi Everest base camp på 5356 moh og passerte Gorakhshep, Thukla, Dingboche, en ekstra sving oppom Bibre Loop og tilbake til Dingboche for passering av halvmaraton. Ikke før Dingboche på 4410 moh begynte man å kjenne at man pustet lettere. Videre ned dalen gikk løpet til Pangboche, Tengboche, Kyanjuma og avsluttet i  Namche Bazzar (3550 moh). Stolt over å ha klart å fullføre dette ekstreme løpet i slik høyde tikket jeg inn på rett under 7 timer. Hadde pushet kroppen til det mulige og mentalt klart å fullføre. Beste nepaleser vant på 3:47. En hinsides tid og prestasjon.

Namche (1280x704).jpg
Målbyen Namche. (Foto: Pål Skyrud)

Tenzing Hillary Everest Marathon er et ekstremløp i fantastiske omgivelser i et fantastisk land. Man løper innom tettsteder, gjennom skog, opp og ned på krøtterstier, steinur og enkelte sletter. Løpet er tøft høydemessig og klarer man bare å stille til start, så gir denne reisen en ekstra dimensjon. 176 maratonløpere og 26 ultraløpere fullførte. Mange av disse klarte ikke cut-off tiden underveis og måtte overnatte, for så å fullføre dagen derpå. Uansett, alle verdige vinnere av verdens høyeste maraton.

FRa_løpeturen_8 (1280x960).jpg
Utsikt fra maratonløpet. (Foto: Pål Skyrud)

SE ALLE BILDENE I BILDEKARUSELLEN ØVERST