Kondis-tema: Barfotløping
Vi har alltid fått høre at løping er en enkel og lite utstyrskrevende idrett. Det eneste du trenger er et par joggesko. Nå hevder en liten, men stadig økende gruppe entusiaster at du ikke engang behøver sko på beina.
Det blir å overdrive å snakke om en ny bølge, men en gruppe entusiastiske løpere er nå i ferd med å gjøre som våre forfedre og løper barbeint. Barfotløperne tar som utgangspunkt at vi mennesker er skapt for å løpe. Og da aller helst barbeint, eller i alle fall tilnærmet barbeint. Med korrekt løpsteknikk, som det påstås er enklest å få til uten sko, er det foten og leggen som demper støtet i det man lander. Kroppens egne støtdempere hevdes å fungerer bedre enn all verdens teknologiske dempingsmateriell som skoprodusentene legger inn i dagens joggesko. Om så er tilfellet er det ikke første gang naturen viser seg overlegen teknologien.
Vi kan lese at mange av dem som begynner med barfotløping har blitt kvitt sine tidligere løpsrelaterte skader. Som i mange andre tilfeller er det også her solskinnshistoriene vi får høre om, og den mest kjente av disse er historien til amerikanske Christopher McDougall. Hans fortelling om veien fra å være en skadet løper med joggesko til å bli en skadefri barfotløper kan man lese om i boka ”Born to run”. En bok som nærmest har blitt en ”bibel” for barfotløperne.
Barbeinte verdensrekordholdere
Om vi ser litt nærmere på hvem det er som har blitt ihuga barfotentusiaster, så er det ikke til å unngå å legge merke til at det er overvekt av mosjonister. Eliteløperne holder seg til sko. Men selvfølgelig har det vært ett og annet unntak gjennom historien. Den mest legendariske må være Abebe Bikila som i 1960 løp barbeint gjennom Romas gater og inn til OL-gull på maraton. Etioperen satte samtidig ny verdensrekord med 2.15.16. Fire år senere, i OL i Tokyo, gjentok han bedriften med både å vinne løpet og sette verdensrekord. Men denne gang med sko på beina.
Vår egen løperdronning, Ingrid Kristiansen, har imidlertid ikke så stor tro på barfotløpingen.
– Jeg løp aktivt fra jeg var 12 til 40 år, men hadde aldri oppnådd de resultatene jeg gjorde om jeg skulle løpt uten sko, hevder hun.
Hennes lange og imponerende merittliste burde være kjent for de fleste. Men den tidligere verdensrekordholderen legger til:
– Men jeg løp mye med lette, flate sko for å komme opp og fram på foten, og på bane løp og konkurrerte jeg med datidens sprint-piggsko. Det var det ingen andre av mine konkurrenter som gjorde, forteller hun.
Om Ingrid Kristiansen ikke selv løp barbeint, så konkurrerte hun mot ei som gjorde det. Zola Budd trente og konkurrerte uten sko, og på midten av 1980-tallet vekslet hun og Ingrid Kristiansen på å ha verdensrekorden på 5000 m. Som 19-åring løp den sør-afrikanske jenta inn til verdensrekord 14.48,07 i 1985. Men Ingrid Kristiansen tok tilbake verdensrekorden året etter da hun i Stockholm løp inn til 14.37,33, og gikk med det seirende ut av ”duellen” mot Budd om å ha verdensrekorden. Kanskje det endelige bevis på at det er bedre å løpe med enn uten sko? Det hører også med til historien at verdensrekorden til Ingrid Kristiansen stod i hele ni år, før Fernanda Ribeiro i 1995 forbedret den med et snaut sekund.
Kontakt med underlaget og seg selv
Også i dag hender det at det dukker det opp barfotløpere i verdenstoppen. Oftest er dette afrikanske juniorløpere, og først og fremst i terrengløp eller også kortere baneløp som 3000 m hinder. I årets VM terrengløp var det i juniorklassen for kvinner to barfotløpere inne blant de fire beste.
Det er ingen overraskelse at det er nettopp yngre, afrikanske løpere som kan dukke opp i verdenstoppen og løpe barbeint. For det første dominerer afrikanerne langdistanseløping og er i stand til å utkonkurrere de fleste uansett om de har sko på beina eller ikke. Dessuten har mange av afrikanerne en oppvekst og økonomi som gjør at de ikke bruker sko i ung alder.
Senere, når de har blitt noen år eldre og har gjort seg bemerket i mesterskap, får de sko på beina. Årsaken kan være flere, og man skal ikke se bort ifra at det blant fattige afrikanere gir et visst statussymbol å ha sko. Og selv om de beste løperne får seg gunstige sponsoravtaler med de store skoprodusentene, er nok heller ikke dette eneste grunnen til at de begynner å løpe med sko. De beste løperne i verden lar ikke ting styres av tilfeldighetene.
De er perfeksjonister og finner alltid fram til det som gir best resultat. Marginene mellom et OL-gull og det å ikke komme på pallen er små. Og når vi vet at alle metoder benyttes, både lovlige og ulovlige, i jakten på edelt metall, er det naivt å tro at ikke de beste løperne i verden også hadde løpt barbeint om dette hadde gitt fordeler.
Uavhengig av alle lukrative sponsorkontrakter. Dessuten er ikke sko det eneste løpere kan sponses med, og en barbeintløper og tar gullmedalje vil garantert vekke oppmerksomhet. Det er tidligere nevnte Bikila et godt eksempel på. Og det er nettopp utøvere som får (positiv) oppmerksomhet i media som sponsorene ønsker å knytte til seg.
Og med dette som bakgrunn, er det nærliggende å konkludere med at man ikke løper fortere om man løper barbeint. Snarere tvert imot.
Men nå er heller ikke barfotløpernes motivasjon for å løpe uten sko at de skal løpe fortere. De er neppe økonomisk motivert heller. Barfotløpernes hensikt er gjerne å legge om treningen med det formål å bli kvitt skader. I tillegg er selve følelsen av å løpe barbeint av stor betydning. Det å komme i nærmere kontakt med underlaget, naturen og seg selv. Og dette må vel være argumenter gode nok for å løpe slik våre forfedre gjorde for flere millioner år siden?
Bli KONDIS-medlem! les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
Tilbake til KONDIS nr.4 oversikten.
Til KONDIS-ARKIVET (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999)
