Av Johan Filseth
Startnummer fikk jeg ved å melde meg på med et firma som driver med sportsreiser. Vinteren var heldigvis velegnet til mange treningsturer på ski. Dermed gikk turen til Sälen i begynnelsen av mars.
Vasaloppet er en imponerende logistisk øvelse der hele uken er belagt med ulike arrangementer, ikke bare søndagens fellesstart over 90 kilometer. Antall påmeldte i selve Vasaloppet var nær 16 000, og arrangøren har tydeligvis fått god rutine i å få alle detaljer på plass med hensyn til trafikkavvikling, startnummerutdeling, speakertjeneste på alle matstasjoner, bagasjetransport, dusj, bespisning etc.
Nysnø og motvind
Lørdagens skitesting lovet godt for rennet dagen etter med spor som knallharde trikkeskinner, noe som indikerte høy fart. Værmeldingen for natten og dagen etter la imidlertid en demper på optimismen: Nysnø og motvind hele dagen.
Frokost klokken 4 om morgenen er ikke min greie, men jeg rakk bussavgang klokken kvart på 5. Og så hadde jeg skjønt at det var viktig å registrere hvor man plasserte skiene på startsletta, blant 16 000 andre skipar. Telle spor sideveis og reklameskilt på langs. Krysspeiling er tingen!
Jeg var ellers godt informert om startordningen med fellesstart med plassering i ulike puljer/startfelt. Jeg hadde i et optimistisk forsøk på å få seeding og unngå siste startfelt, gått Holmenkollmarsjen to uker før, i regnvær og overvann, uten særlig suksess. Ingen seeding.
Startskuddet gikk, og vi der bak kunne høre det langt fremme og skimte helikoptre og blitzregn mot skyene i det fjerne. Deretter ble det god tid til å reflektere over dette underlige skirennet. Etter en halv time passerte vi startstreken som i de fleste andre skirenn er utgangspunkt for tidtakingen. Deretter var det å stå (stå fiskebein er rette uttrykk) og gå fiskebein opp bakkene mot første matstasjon. Stavene satt hele tiden fast under skiene til mannen bak, og skiene til han ved siden av lå stadig oppå mine ski. Jeg prøvde å se på naboen og si noe om at dette var en absurd greie. Ingen respons! Sidemannen hadde nok vært med på dette før, for han tok det hele med stoisk ro.
Etter to timer og 11 kilometer passerte jeg første matstasjon, kald og våt, og da begynte det å bli litt romsligere plass i løypa, men til gjengjeld var det ikke så mye spor å se, bare en masse løssnø.
8 timer senere, i tussmørke passerte jeg målstreken i Mora, sliten, våt og kald, men ganske tilfreds. Men da var «kranskullan» forsvunnet! 3 timer bak medaljetiden som i Vasaloppet regnes som vinnertiden pluss 50 prosent.
Mine refleksjoner
Hvorfor la de som ikke er så raske få et ekstra handicap med å ta tiden fra skuddet går og ikke når startlinjen passeres? Og hvorfor ikke gjøre som i Birken og ha puljestart med et lite opphold mellom puljene? Og kanskje som i Birken, la de eldste klassene starte foran?
Det høres flott ut at merketiden er vinnertid pluss 50 prosent når den i Birken er 25 prosent. Forskjellen er at i Birken gjelder merketiden gjennomsnittet av de 5 beste i klassen pluss 25 prosent. Realiteten er at i Vasaloppet er det umulig for startende i de siste startpuljene å klare merket. I klasse M70-74 var det bare én mann som klarte merketiden, nordmannen Olaf Knai som startet i pulje 2, det vil si langt fremme!
De eldste deltakerne burde slippe å kjempe i den endeløse køen til første matstasjon. Realiteten i år var at av 42 i siste startpulje i klassen 70-74 år var det 25 som brøt. Enten fordi de ble tatt av sperretidene eller fordi de brøt av andre årsaker. Jeg stiller også spørsmålstegn ved kravet til seeding all den stund jeg ble nektet seeding og dermed måtte passere 2000 løpere underveis til mål.
Konklusjon
Etter litt fundering er min konklusjon at mens Birkebeinerrennet er en konkurranse mellom løpere i samme aldersklasse og om å klare noenlunde realistiske merketider, så er Vasaloppet mer å betrakte som en happening der målet først og fremst er å delta og å fullføre, og der de færreste tenker på merketiden (medaljtiden), som settes av profesjonelle skiløpere, som i tillegg har fordelen av å starte løpet på startstreken og ikke 500 meter bak en endeløs kø. Kanskje er det noe av forklaringen på at i årets renn var det hele 2158 som ikke fullførte, dvs. 15 prosent?
Kanskje sier dette også noe om forskjellen mellom svensker og nordmenn? Jeg registrerte tross alt at det var en utrolig god stemning underveis, og mange tilskuere langs løypa som trosset det sure været, fyrte bål og delte ut drikke og appelsin. Var det noen som falt, var det alltid andre som bremset opp og spurte om de trengte hjelp. For meg var dette ment som en engangsopplevelse, men når jeg får tenkt meg om, ser jeg ikke bort fra at det gjentas.
Med fellesstart blir det mye venting både før og etter at startstreken er passert for det store flertallet i Vasaloppet. (Foto: Kjell Vigestad)
