
Bedre å bli skadet av aktivitet enn av stillesitting
Det er alltid frustrerende med skader som hindrer deg i å være fysisk aktiv. Men det er ekstra irriterende når skaden skyldes for mye stillesitting og mangel på bevegelse – altså det motsatte av det kroppen egentlig trenger og du selv faktisk ønsker.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.
Det finnes mange typer skader. Noen kommer brått, som et overtråkk eller et uheldig fall. Andre bygger seg gradvis opp over tid – klassiske overbelastningsskader som følge av for mye trening i forhold til hva kroppen tåler. For oss som trives med å være i bevegelse, er begge deler like frustrerende. Og selvfølgelig har jeg hatt min andel av disse. Sannsynligvis (eller forhåpentligvis?) kommer det flere i fremtiden også.
Men de aller mest irriterende skadene er ikke resultat av for mye løping, styrketrening eller aktivitet. Nei, de kommer av det motsatte: stillesitting. Det høres kanskje paradoksalt ut at en som er glad i trening får skader av inaktivitet, men selvfølgelig har jeg hatt min dose av denne typen skader også. Jeg kaller det sitteskader.
For når arbeidsdagene blir både mange og lange, konsentrasjonen er høy og stresset hoper seg opp, kan timene foran skjermen fyke avgårde. Svetten siler nedover ryggen (ja, man kan faktisk svette på grunn av stress) og alle velmente råd om å ta små pauser ignoreres. For det er jo alltid noe som må bli ferdig:
«Bare gjøre ferdig det jeg holder på med nå.»
«Jeg er i flytsonen.»
«Det tar bare noen minutter til ...»
Men én time i ro blir fort til tre, fire, fem .... Og kroppen protesterer. Hoftene stivner, korsryggen verker, og «sittemusklene» begynner å sende faresignaler. For inaktivitet er en belastning det også. Kroppen er ikke laget for å sitte stille hele dagen. Den er skapt for å løpe, gå, løfte og bøye seg. Til slutt sier den rett og slett stopp.

Jeg har opplevd at beina nærmest svikter under meg når jeg etter en lang dag på kontoret skal ta fatt på dagens planlagte løpetur. Eller at hamstringsmuskelen – som jeg i praksis har sittet på i timevis – reagerer med kramper eller strekk når jeg prøver meg på en styrkeøkt med knebøy. Resultatet er at den planlagte treningsøkta må utsettes til en annen dag.
Personlig foretrekker jeg mye heller en skade som skyldes aktivitet enn en som skyldes passivitet. Skader som følge av trening føles i det minste fortjent. Man har brukt kroppen og hadde glede av det fram til skaden oppstod. Å være skadet på grunn av innaktivitet føles derimot bare meningsløs og bortkastet.
Uansett skadeårsak finnes det heldigvis nesten alltid alternativer. Kan du ikke løpe, så kan du kanskje sykle. Kan du ikke ta knebøy, så tren overkroppen. Da får du i alle fall gjort noe. Det er uansett langt bedre enn ingenting.
Så neste gang du (eller jeg) kjenner på irritasjon over en treningsskade: Gratulerer – da har du i det minste vært i bevegelse. Det kunne nemlig vært verre. Skaden kunne vært resultat av at du aldri reiste deg fra stolen.
Bjørn Johannessen (født 1972) er utdannet elektronikkingeniør, men etter åtte års jobb på Ericsson ble han i mars 2005 ansatt i Kondis med hovedansvar for terminlista og produkttesting. Han har vært innom det meste av kondisjonsidretter, men alltid med hovedvekt på løping. En treningsvilje adskillig større enn talentet resulterte i en pers på 32.35 på mila (i 2005 og med "gammeldags" skoteknologi).