Det som en gang var
Det er tungt, men samtidig lett. Det er vondt, men samtidig godt. Tempoet er bra, men jeg kan løpe enda fortere. Det er slitsomt, men jeg liker det. Det er løpsglede.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.
I snart 40 år har jeg brukt løping som en viktig del av treningen min. Løping har vært en kjær hobby og fritidsinteresse. Og det som er beskrevet innledningsvis er slik jeg husker mine beste år med løping.
Løping i gangfart
De siste årene har det derimot hovedsakelig bare vært tungt og vondt, slitsomt og smertefullt. Der jeg tidligere gjerne løp to ganger om dagen, er jeg i dag fornøyd med å få løpt to ganger i uka.
Jeg løper nå utelukkende intervaller og terskeltrening. Intervaller har alltid vært min favoritt. Dessuten gir det meg best utbytte for den begrensede løpsmengden jeg har.
Annonse
Men fort går det absolutt ikke. Hastigheten jeg i dag holder på terskelintervallene, tilsvarer farta jeg en gang i tiden kunne holde i «timevis» på en rolig langtur. Rolige løpeturer har dermed ikke lenger noen hensikt. Det går så sakte at det i praksis er gåturer – og da er det bedre å gjøre nettopp det: gå en tur. Og snitthastigheten jeg hadde da jeg for 20 år siden satte persen min på 10 km, er jeg i dag usikker på om jeg i det hele tatt klarer å komme opp i.
Det går til tider så sakte at treningsklokka mi, som automatisk skal kunne skille mellom hva som er intervalldrag og hva som er pausejogg, feiltolker enkelte av terskelintervallene mine som restitusjon.
Løpsprestasjonene mine i dag er med andre ord langt unna det de en gang var.
Tidligere gikk løpingen lekende lett. (Illustrasjon: eommina / Pixabay)
Små glimt fra tidligere tider
Men av en eller annen grunn liker jeg fremdeles å løpe. Mulig fordi jeg alltid har likt følelsen av å slite meg ut på en hard løpeøkt. Mulig fordi løping betyr mer for meg enn jeg vil innrømme overfor meg selv. Mulig bare av gammel (u)vane og at det har blitt en avhengighet. Mulig fordi jeg i dag løper såpass sjelden at jeg ikke rekker å gå lei («det er gøy med julaften, men ikke hver dag»).
Eller mulig fordi jeg innimellom får noen små glimt av tidligere tider. Fra den gang jeg fremdeles kunne løpe lett og uanstrengt i bra tempo og jeg følte at jeg omtrent fløy av gårde bortover veien. Denne opplevelsen kan jeg innimellom fremdeles få når jeg, med mine letteste og raskeste «supersko» på beina, setter utfor en lang og bratt bakke. Da kan jeg i en kort periode igjen løpe relativt uanstrengt, nærme meg tidligere konkurransefart, sveve av gårde og kjenne fartsvinden i ansiktet - og samtidig slippe leggsmertene som normalt plager meg på flatene og i motbakke.
Noen små, men kjærkomne og gledelige glimt av det som en gang var. Glimt som gjør at det fremdeles er verdt å holde på med løping.
I dag er det omtrent slik jeg føler meg de gangene jeg løper. (Illustrasjon: Annette / Pixabay)
Bjørn Johannessen (født 1972) er utdannet elektronikkingeniør, men etter åtte års jobb på Ericsson ble han i mars 2005 ansatt i Kondis med hovedansvar for terminlista og produkttesting. Han har vært innom det meste av kondisjonsidretter, men alltid med hovedvekt på løping. En treningsvilje adskillig større enn talentet resulterte i en pers på 32.35 på mila (i 2005 og med "gammeldags" skoteknologi).
