
Det store skiljet
Eit sikkert teikn på at ein dreg på åra, er om ein høyrer seg sjølv seie: «Eg føler meg ung.» Ingen verkeleg unge seier det.

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3– 2022.
Dette er ein kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribenten si meining.
Og det er gjerne folk frå besteforeldregenerasjonen som kallar seg sjølv ungdommeleg. Så lat meg like godt slå det fast med det same: Ikkje eingong i mine eigne auge er eg ein ungdommeleg herre. Eg kjenner at eg har levd lenge – 57 rundar rundt sola – og tapt meg mykje.
For eit par veker sia publiserte sjefen min ein kommentarartikkel på kondis.no med tittelen «Alder er mer enn et tall.» Der skreiv ho om at verken energinivået eller farten på springturane var på like høgt nivå som i dei glade 20- og 30-åra.
Dagen i førevegen hadde eg laga eit lite intervju med 65 år gamle Alastair Walker som nyleg sette verdsrekord i sin aldersklasse med 34.32 på 10 km. På spørsmålet mitt om kva slags råd han hadde til andre ambisiøse veteranløparar, var svaret hans:
«Berre dra ut og gjer det du skal. Alder er berre eit tal.»
Det høyrest ikkje heilt bra ut at to artiklar blir publisert omtrent samstundes på kondis.no der to ulike autoritetar hevdar to motstridande ting: «Alder er mer enn et tall» og «Alder er berre eit tal».
Sjølv har eg respekt for både sjefen min og for ein som er kommen åtte år lenger inn i livet enn meg sjølv, og som likevel spring mila om lag 10 minutt fortare enn det eg klarer. Walker, som heilt klart burde heitt Runner, er mindre enn 5 minutt bak 10 km-persen han sette da han satsa for fullt i 20-åra. Sjølv har eg ikkje kommi til mål i nokon 10 km i år, men på Hytteplanmila i fjor var eg 9 minutt bak persen min, som igjen er to eit halvt minutt dårlegare enn Walker sin.
Større spor
Alderen har med andre ord sett større spor hos meg enn hos Alistair. Sjølv om den har hatt kortare tid å gjera det på. Eg ville aldri svara at alder er berre eit tal om nokon intervjua meg. Alder er endring, at livet tek seg turar både dit ein vil og dit ein ikkje vil.
Som springande menneske er det berre å innsjå at det i snitt går seinare med åra etter at ein har fått ein 40-50 av dei. For somme går denne prosessen sakte, for andre går den fort. Og om den har gått sakte i nokre år, så treng ikkje det å bety at det vil halde fram med å gå sakte i dei åra som ventar.
Da Kondis i 1995 innførte kåringa av årets beste veteranløpar med tilhøyrande gullskoutdeling, var regelen dei første åra at same kvinne eller mann kunne vinne veteranskoen berre ein gong innafor ein 5-årsperiode. Dette fordi dei som laga reglane, var redde for at same person skulle stikke av med skoen år etter år, tiår etter tiår.
Ganske fort skjønte dei at dette var noko Gjert Ingebrigtsen ville ha kalla for ein tulleregel – om han sjølv eller nokon av sønene hadde vori i veteranalder. Den beste måtte få skoen uansett om ho eller han hadde vunni året i førevegen, og faren for at dei som var dei beste veteranane på 90-talet skulle halde fram med å vera det 5, 10 eller 30 år seinare, var i beste fall overdriven.
Sju magre år
For det er ikkje lett å vera god over lang tid. På sundagsskolen lærte eg at det gjaldt å glede seg – og legge korn til sides – når dei sju gode åra kom, slik at ein hadde noko å tære på når dei sju magre slo til.
Alder er meir enn eit tal, og det seier eg ikkje for å smiske med sjefen, men fordi eg veit at alder først og fremst er ei gåve. Eit teikn på at vi har fått mange dagar å pakke opp, slik at vi kan bruke dei til noko meiningsfullt. Noko som gjer oss sjølv og andre godt. Til å springe fort eller sakte. Til å glede oss med dei glade og sørgje med dei triste.
Dermed ikkje sagt at Alastair Walker ikkje har eit poeng. Det er veldig lov å kjenne seg lettføtt og springe som ein ungsau sjølv om ein held til i siste halvdel av både livet og seksti-åra. Det er både lov og lurt å unngå å avgrense seg sjølv og heller tru at ein kan få til ting – sjølv om «father time» til sist hentar inn oss alle.
Rørslerommet
Det viktige, slik eg ser det, er å vera med i leiken så lenge vi kan og på det nivået kroppen, helsa og ambisjonane gir oss rom for. Samstundes gjeld det å bruke rommet dersom vi skal halde det ope. Di mindre vi gjer, di mindre vil vi klare å gjera. Og sluttar vi å bruke det rørslerommet vi har, går det fort mot at sofaen blir einaste alternativet.
Sjølvsagt skulle eg gjerne tapt meg like lite og sprungi like fort som skotske Alastair eller klubbkamerat Ger.
Men for meg er det likevel ikkje der det store skiljet er å finne. Det går mellom å vera med og ikkje vera med. Mellom å kjenne seg i live og ikkje gjera det.
Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.
Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957