Kondistrenere på seminar i Bergen i forbindelse med Bergen City Marathon. F.v foran: Stine Bang Svendsen, Sol Hagen, Connie Schneider og Marianne Røhme. Bak f.v: Kenneth Fagerheim, Stian Hamre, Elisabeth Stubberud, Ane Korsvold og Laila Bjørnli Wang.
Kondisgjengen: Connie og jeg løp halvmaraton i Bergen City Marahton i forbindelse med at Kondistrenerne hadde seminar i byen samme helg. F.v foran: Stine Bang Svendsen, Sol Haugen, Connie Schneider og Marianne Røhme. Bak f.v: Kenneth Fagerheim, Stian Hamre, Elisabeth Stubberud, Ane Korsvold og Laila Bjørnli Wang. (Foto: Mads Knutsen)

Når opplevelsen er det viktigste

I vårt prestasjonsjagede samfunn er det fort gjort å sammenligne seg med andre. Vi ønsker en viss plassering eller annerkjennelse, og det gjør vondt når vi ikke lykkes.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

«Vi klarte ikke å plassere oss høyt på resultatlista, verken sammenlagt eller i aldersklassene våre, Connie og jeg.»


Det å måle egne prestasjoner ved å sammenligne seg med andre, er sjelden en god løsning. Det vil alltid være noen som er bedre på noen områder. Da må du huske at de mest sannsynlig ikke er like gode som deg på det du er god til.

Innen idretten har vi alltid hatt praksis med å belønne de som kommer først i mål. Det er de som er best og som har prestert best den dagen, mener vi.

Dette selv om de kanskje bare safet inn til gull, mens flere lenger bak tok ut alt, perset, men kom inn til en dårligere plassering.

Hvem var da best? Var de hun som vant eller hun som løp inn til 34. plass og pers?

I Bibelen kan vi lese historien om de rike som la store summer i tempelkisten, mens ei fattig kvinne kun ga ett øre. Da sa Jesus: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av. (Markus 12, 41-44)

Når vi sitter foran TV-skjermen er det vanskelig å la seg begeistre av eliteutøvere langt ned på resultatlista, selv om de tar seg helt ut, og oppnår tider de aldri har klart tidligere. Når de ikke evner å komme blant de første i mål, er de ikke like interessante. Det er slik den kommersielle delen av idretten er satt sammen. Vi følger de beste i tet uansett om de yter fysisk eller taktisk maks. Det er det å komme først i mål det handler om. Det er de som skal ha oppnådd den beste prestasjonen.

Hva er lure mål?

Da er det ikke rart om også vi andre blir opptatt av plasseringer. Men om en fokuserer på hvilken plass en ønsker å ende opp på i et løp, blir en avhengig av hvem som stiller til start i arbeidet mot målet sitt. Da hjelper det ikke å perse når de andre løper litt fortere og presser deg nedover på resultatlista.

At det å strebe etter en viss plassering ikke alltid er det lureste målet, erfarte Helena Hope, som jeg nylig intervjuet, da hun bestemte seg for å løpe for en plass på pallen under maratondistansen i Bergen City Marathon i 2019. Hun klarte å løpe inn til en tredjeplass, men mener nå i ettertid at det var et utrolig dumt mål. Årsak: Hun klarte ikke å nyte reisen. Hun ble opptatt av konkurrentene istedenfor seg selv.

Nå løper hun for perser, og når hun ikke gjør det, løper hun for å få en god terskeløkt. Da blir også løpsopplevelsen noe helt annet. Hun koser seg. Helena mener hun har klart å få de beste resultatene når hun ikke har vunnet. Alle persene har kommet etter at hun har stilt i løp sammen med bedre løpere enn seg selv. Skal hun da irritere seg over at andre har blitt plassert foran på resultatlista eller skal hun glede seg over å ha klart å løpe fortere enn hun noen gang har klart tidligere?

Helena har valgt det siste. Hun gleder seg, og i år har hun som mål å glede seg ofte. Gjerne på alle distansene fra 1500 meter til maraton. Året 2024 skal bli et gledens år, og hun anbefaler alle andre å gå inn for det samme.

Snu nedturene

Livet gir mange nedturer på ferden fra vugge til grav. En av dem kan være å ikke få de karakterene en mener en burde hatt på skolen eller at en blir forbigått i jobbsammenheng. Det kjennes ikke godt når andre blir løftet fram, mens en selv ikke får den samme annerkjennelsen. Da er det lov å bli trist. Såret. Lei seg, men det er viktig å huske på at vi alle har mye bra med oss, og at vi fortsatt er den samme personen som før vi opplevde å ikke nå opp dit vi ønsket oss.

Hver enkelt er unik. Det er ingen som har nøyaktig de samme kvalitetene. Da er det bedre å glede seg over styrkene, enn å sørge over områder med utviklingspotensial.

Unikum

Ei anna dame jeg har lyst til å trekke fram er Connie Schneider. Hun er trener på Kondistreninga Kongsberg, har vært innom asylmottak for å lokke folk med på trening, og reiser fra løp til løp og fyller opp bilen på veien med folk hun har overtalt til å være med. Målet for dagen er alltid å ha det moro. De trenger ikke prestere. De skal bare løpe.

I fjor løp jeg halvmaraton i Bergen City Marathon sammen med Connie. Jeg stilte i aldersklassen under henne, og var stolt over meg selv, uten at jeg sa det til Connie, over at jeg klarte å komme i mål før henne. Dette selv om jeg visste at jeg hadde løpt for livet i håp om å komme under to timer. Jeg så helt forferdelig ut på alle bildene som ble tatt av meg underveis. Ingen var kjøpbare.

Connie derimot storkoste seg. Hun pratet med alle hun ikke kjente og tok high five med de hun møtte ved vending. Etterpå kjøpte hun en rekke flotte bilder av en sprek, blid, og svært så fotogen dame som hun publiserte i sosiale medier.

Hun gratulerte meg da hun hørte jeg hadde klart målet mitt, og var også selv fornøyd med tida si, men det hun var mest opptatt av var å fortelle om alle de spennende menneskene hun hadde møtt underveis. Connie er ei dame som utgjør en forskjell. Det skulle vært flere som henne her på jorda.

Vi klarte ikke å plassere oss høyt på resultatlista verken sammenlagt eller i aldersklassene våre, Connie og jeg, men vi var begge to svært godt fornøyde med løpene våre. Hver på vår måte.

Hva vil jeg fram til? Jo det kan være mange gode grunner til å delta i løp. Det å vinne er bare en av dem.

LES OGSÅ: Connie Schneider ser ikke mørkt på å komme sist i mål

Litt mer om Marianne Røhme

Marianne Røhme (59) er daglig leder i Kondis – norsk organisasjon for kondisjonsidrett og ansvarlig redaktør for bladet og nettsiden. Hun er utdannet sivilagronom fra Norges miljø- og biovitenskaplige universitet og journalist fra Høgskolen i Oslo. I tillegg har hun bygd på med økonomi og medielederutdannelse. Hun kommer fra stillingen som ansvarlig redaktør for to tidsskrifter i Tun Media. Marianne er en ivrig kondisjonsutøver. Liker best løping, men er også å finne i skiløypa på vinteren eller på sykkelen om sommeren.

Powered by Labrador CMS