Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år. 10 fra 2012
KONDISbladet nr.9
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter) 

Petter Nordthug og Eldar Rønning deltok i norgesmesterskapet på 10 km terrengløp i høst. Det var stor interessen for dette. Hvordan ville, Petter, vår tredobbelte verdensmester på ski sist vinter, og Eldar med individuelt sølv i samme VM greie seg i et realt langdistanseløp mot de beste baneløperne i Norge?

Av Ketil Moen Det gikk vel omtrent som folk med innsikt om dagens norske langrennsløpere kunne forvente. Eldar ble nummer ni med tiden 32.52 og Petter nummer 16 med 33.52. Det var henholdsvis 1.39 og 2.39 etter norgesmesteren, Sindre Burås.

Omgjort til 10.000 m på bane ville dette – basert på min analyse av resultatene til de 20 beste i terrengmesterskapet – gitt omtrent 31 minutter for Eldar og 32 for Petter. På 5000 m tilsvarer dette et nivå på omtrent 15.00 og 15.30. Dette er tider som stemmer bra med hva Eldar og Petter har greid tidligere i forskjellige konkurranser på ulike distanser.

Jeg har ingen løpsdata for de andre på ski- landslaget i 2011, men jeg tror neppe noen av disse er særlig mye bedre løpere enn Eldar Rønning.

Jeg har lenge undret på hvor godt nivået i norsk og internasjonal langrennselite er nå sammenliknet med tidligere tider. I motsetning til i baneløp kan ikke oppnådde tider i langrenn sammenliknes over tid. Særlig er skiene og løypeprepareringen blitt veldig forbedret.

Løping var og er – om enn i noe mindre omfang nå – en viktig treningsaktivitet for langrennsløpere. Ikke rart med tanke på at løping trolig er den mest effektive formen for kondisjonstrening. Og når kondisjon er en av tre hovedfaktorene for å bli en god langrennsutøver – styrke og langrennsteknikk er de to andre – finner jeg det interessant å se på hvordan løpsnivået til våre topputøvere i langrenn har utviklet seg.

Kavalkade fra 1950
Jeg ser på seks 10-årsperioder fra 1950. Analysegrunnlaget finner jeg i Norges Friidrettsforbunds utrolige omfattende statistikk over alle tider på distanser fra 1500 til 10.000 m på bane. Analysen gjelder bare menn da jentene kom såpass seint på banen at man ikke har det samme sammenligningsgrunnlaget for dem.Når vi vurderer resultatene, bør vi ta med i betraktning den utviklingen som har vært i treningsmetodene for løping. I perioden fra 1950- til 1970-tallet skjedde det nærmest en revolusjon når det gjaldt kunnskap om trening og treningsmetoder. Dette førte til store resultatmessige forbedringer og nye norges- og verdensrekorder ble satt hyppig. Men etter 1980 har det både i Norge og i Europa vært liten bedring i resultatene. Ja på noen områder har det sågar vært tilbakegang. Et annet forhold er at det for 40-50-60 år siden ble drevet amatøridrett. Det vanlige var at langrennsløperne, også de beste, drev med hardt arbeid, ofte i skogen, ved siden av trening og konkurranser. Dette gjaldt særlig i sommerhalvåret.

1950-årene
Vi gamle idrettsinteresserte blir lett rørt når vi snakker om Hallgeir Brenden (f. 1929) og Martin Stokken (f. 1923). Hallgeir kom ut fra de dype skoger i Trysil og ble olympisk mester som 22 åring – på 18 km i 1952 i Oslo. Og sannelig tok han også gull på 15 km i OL i 1956 i Cortina. Begge ganger vant han med mer enn et halvt minutt. En del somrer deltok han litt i baneløp og fant fort ut at hans øvelse var 3000 m hinder. I 1954 satte han etter datidens målestokk en fantastisk norgesrekord med 8.54,6 på denne øvelsen. Det var bare 10 sekunder etter verdensrekorden. Hallgeir fikk ikke notert tider på de lengste distansene, men på 1500 m presterte han 3.53,8 (1954) og på 3000 m 8.35,8 (1952). Hinderrekorden hans tyder på at han var god for en bedre tid på 3000 m flatt. 

Martin Stokken slo voldsomt igjennom som langdistanseløper i 1948. I OL i London det året ble han nummer fire på 10.000 m, noe som er den beste plasseringen gjennom tidene av en mannlig norsk langdistanseløper i OL. Året etter fortsatte han med flere kanonløp på 10.000 m. På ett av dem var han, fantastisk nok, fjerdemann i verden som løp mila på mindre enn 30 minutter. I perioden 1946-1951 vant Martin Stokken 19 NM-gull i langdistanseløping.

Men det var langrennsløper han ville bli, og fra og med 1952 var det denne idretten som ble hans førsteprioritet. Han deltok på 18/15 kilometeren i vinter-OL i både 1952 og 1956, og begge ganger ble han nummer seks. Martin ble norgesmester i langrenn fem ganger og vant mange store internasjonale renn. Fortsatt deltok han litt i friidrett, og bestetidene på 5000 og 10.000 m oppnådde han under sin langrennsperiode. På 5000 m endte han opp med 14.13,8 (1955) og på 10.000 m med og 29.54,0 (1952). Hans bakgrunn som friidrettsmann slo sikkert sterkt ut her.

1960-årene
Dette var et tiår med mange norske langrennsløpere av internasjonal toppklasse. Utøvere som Håkon Brusveen (f. 1927) med OL-gull på 15 km i 1960, stafettløperen Odd Martinsen (f. 1942) med 5 gull i stafett fra OL og VM, Gjermund Eggen (f. 1941) med 3 VM-gull i Oslo 1966 og Pål Tyldum (f. 1942), olympisk mester på 5-mila i 1972, har ingen offisielle tider på langdistanseløp. Men det har Ole Ellefsæter (f. 1939) og Reidar Hjermstad (f. 1937). Ole var en langrennsløper av verdensformat i 8-10 år og spesielt var han god på 5-mila. Her ble han olympisk mester i 1968.

Men Ole satset også mye på løping om sommeren. I likhet med Hallgeir Brenden fant han ut at 3000 m hinder var en øvelse han mestret godt. Allerede som 23-åring fikk han sin bestetid i denne øvelsen, 8.43,8 satt i 1962. Det var den gangen en tid av internasjonal klasse. Hans andre personlige rekorder var på 3.52,1 på 1500 m, 8.21,4 på 3000 m, 14.32,2 på 5000 m og 30.15,0 på 10.000 m.

Reidar Hjermstad er kanskje ikke like kjent, men han er særdeles interessant både som langrenns- og langdistanseløper. Han ble i sin samtid regnet som en langrennsløper med usedvanlig god skiteknikk, men også med stort talent for løping. Reidars største bragd var trolig hans prestasjoner i 1963, i den finske skimetropolen Lathis. Den gangen fantes det ennå ikke noen verdenscup, og Lahtis-spelen var trolig det mest prestisjefylte rennet etter OL og VM. Dette året vant Reidar både 15 kilometeren på lørdag og 50 kilometeren på søndag. For dette ble han av sportsjournalistene kåret til Norges beste idrettsutøver totalt sett i 1963.

Karrieren senere var noe ujevn, og han fikk trolig ikke ut hele sitt potensial. Men i OL i 1972 ble han nummer fire på 5-mila. Han deltok et par somrer i baneløp og oppnådde meget gode resultater. I 1964 løp han 3000 m på 8.23,9 og 5000 m på 14.15,8. Dette var altså for 47 år siden, før vitenskapelig treningsmetoder blir tatt i bruk, og Reidar prioriterte neppe langdistanseløping særlig sterkt.

Jeg tar også med den siste av de virkelig store skigutta i dette ti-året, Harald Grønningen (f. 1934). I tre OL tok han fem medaljer, herav gull på 15 km i 1968. Han så verken ut som han hadde talent for eller var særlig interessert i konkurranseløping. En gang, i 1961, ble han imidlertid nærmest lurt til å være med på en 10.000 m på bane. Han greide da 31.04,6.

1970-årene
Ivar Formo og Oddvar Brå, begge født i 1951, var på denne tida de unge fremadstormende i den norske langrennseliten. Ivars topp var naturligvis hans olympiske gull på 5-mila i 1976, men han tok også bronse på 15 km i OL i 1972, og han vant en rekke internasjonale renn i perioden 1972-76. Ivar deltok i enkelte terrengløp, men svært sjelden på bane. Men han er registrert med et resultat på statistikken. I 1977 løp han 10.000 m på 29.59,3. Så han holdt beviselig også et godt nivå i løping.

Hans kamerat og konkurrent, Oddvar Brå, var helt på topp i internasjonale langrenn fra 1972 til 1989, og han deltok i alle VM og OL i denne perioden. Han vant verdenscupen i langrenn tre vintrer, i 1973, 1975 og 1979. Høydepunktet var VM i Oslo i 1982 med gull på 15 kilometeren og i stafetten. Herfra kommer spørsmålet: ”Hvor var du da Brå brakk staven?” For øvrig er Oddvar tidenes mestvinnende i NM-sammenheng med 16 individuelle NM-gull. Oddvar var også en god løper og ble i 1984 norgesmester i terrengløp. Hans bestetider på bane var 8.20,5 på 3000 m (1983), 14.09,7 på 5000 m (1983) og 29.33,5 på 10.000 m (1977). Når en vurderer tidene, bør man ta inn over seg at han først og fremst var langrennsløper.

1980-årene
Pål Gunnar Mikkelsplass (1961) var i dette tiåret en internasjonal toppløper på ski. Hans beste internasjonale plassering var sølvplass på 15 km i OL i 1988. Han var også med i VM 1982 og gikk stafettetappen før Oddvar Brå tok over og brakk staven. Pål satset ikke mye på løping, men oppnådde et par meget gode resultater. På 5000 m noterte han 14.29,5 (1981) og på 10.000 m 29.49,4 (1989).

1990-årene
Fra og med 1992 fikk vi en ny gullalder for norsk langrenn. Men verken Bjørn Dæhli (1967) eller Thomas Alsgaard (1972), som tok massevis av gull i både OL og VM, deltok noe særlig i baneløping om sommeren. Men somrene 1989 og 1991 – før sitt store skigjennombrudd – løp Bjørn 3000 m hinder, 3000 m flatt og 5000 m på de gode tidene 9.02,0, 8.18,7 og 14.27,63. Det viser et stort løpepotensial. I 1993 løp han også 10.000 m på 30.31,09. Thomas har bare ett friidrettsresultat og vise til. Det var på 3000 m hinder i 1992, altså som 20-åring. Her greide han respektable 9.08,5.

Når jeg så legger til at den tredje av de store i denne perioden, Vegard Ulvang, som 17-åring løp 5000 m på 15.05,6, så viser det at disse tre hadde et godt kondisjonsgrunnlag, noe som sikkert var avgjørende for deres triumfer i langrenn.

2000-årene
Oddbjørn Hjelmeset (1971) vant i perioden 1999-2007 hele åtte verdenscuprenn og ble verdensmester på 5-mila i 2007. Oddbjørn deltok også litt i friidrett og har på 3000 m og 3000 m hinder henholdsvis 8.23,9 (1999) og 8.54,4 (1999). Dessuten løp han 5000 m på 14.33,5.

Anders Aukland (1972) vant seks verdenscuprenn og ble i 2002 nummer tre sammenlagt i verdenscupen. Han er, siden Ole Ellefsæter i 1960-årene, den eneste av skigutta som også noen somrer satset på langdistanseløp på bane. Og det ga resultater. Anders Aukland er den av skiløperne med de klart beste tidene med 3.46,7 på 1500 m (1994), 8.02,7 på 3000 m (1994) og 13.57,6 på 5000 m (1992). Disse resultatene ble oppnådd før han slo gjennom som langrennsløper.

To av de andre toppløperne på denne tida, Erling Jevne og Frode Estil har ingen resultater på statistikken, men det skulle ikke forbause meg at også de – når jeg vurderer dem som typer – kunne løpe “styggfort”.

Hvorfor så mye dårligere nå?
Denne kavalkaden viser at de fleste av våre tidligere toppløpere på ski oppnådde gode løpsresultater når de en sjelden gang prøvde seg på friidrettsbanen. Hva da med Eldar Rønning og Petter Nordthug, som verken i NM terrengløp i år eller tidligere har vist prestasjoner i langdistanseløping som er i nærheten av det nivået som langrennsløperne fra tidligere tider greide?

Hovedforklaringen kan være at langrennssporten den senere tida har endret seg betydelig, ikke minst etter år 2000. Nå er det i langt større grad blitt en styrkeidrett, noe som særlig vises ved mye staking. I enkelte klassiske renn opplever vi at utøvere bare går på glider og staker rundt hele løypa. Og i skøyting er trykket og kraften i frasparket viktig. Treningen har derfor blitt lagt om med mer styrketrening og rulleskigåing og mindre løping.

Likevel, kondisjon er sannsynligvis fortsatt en av de tre hovedfaktorene for gode langrennsprestasjoner. Og mange vil si at den beste kondisjonstreningen oppnås ved løping. Foran fjoråret la da også herrelandslaget om treninga en del, med mer fokus på nettopp løping. Kanskje skjedde det i en erkjennelse av at topputøverne i langrenn i tidligere tider, ved å drive mer løpetrening, utviklet bedre kondisjon enn dagens langrennsutøvere? Til slutt kan en spørre om nivået i internasjonal langrenn nå er like høyt som tidligere. Å stille dette spørsmål er kanskje “som å banne i kirken”, men jeg tar sjansen likevel. Når Petter Nordthug ville bli slått av Oddvar Brå med 2-3 minutter på kondisjonsidretten 10 km løping, kan man jo lure. Oddvar med sin eminente skiteknikk…

Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år. 10 fra 2012
KONDISbladet nr.9
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet  (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)