Det er noen løp maratonentusiaster bare må få med seg. Det kan være Boston Marathon, maratonløpet som første gang ble arrangert i 1897 og siden har gått hvert eneste år. Og spesielt 100-årsjubiléet i Boston i 1996 var en viktig begivenhet hvor 40.000 løpere fra hele verden feiret at det var 100 år siden det alle første maratonløpet i Aten i 1896. 

14. juli kl. 13.48 i år går startskuddet for Jubileumsmarathon på minuttet 100 år etter at maratonløpet startet under OL i Stockholm i 1912. Starten går inne på Stockholm Stadion, som ble bygd til OL i 1912. Løypa er tilnærmet den samme som i 1912 og vender på eksakt samme sted. Distansen er 40.075 m.

Siden 1912 er maratondistansen endret fra 40 km i 1912 til 42.195 m i dag. Derfor kan alle som ønsker det løpe en ekstrasløyfe rett før mågang og få en godkjent maratontid på 42.195 m. For de som ikke er så opptatt av tiden, så godkjennes selvsagt også originalløypa som et maratonløp, selv om løpet ikke er helt 42,2 km.

Nå gjelder det å overtale familien til å legge deler av sommerferien til Stockholm. Du kan bestille kun startplass av Kondis. Du har frist til 21. juni. Ønsker du også å bestille hotell via Kondis må du være enda raskere. Vi må innen 13. juni avbestille eventuelle rom vi har til overs. Vi har også noen plasser igjen i Kondis-bussen som går fra Oslo fredag 13. juli kl. 10 og tilbake rett etter maratonfesten søndag 15. juli.

Her finner du alle opplysninger og påmeldingskjema for Jubileumsmarathon 14. juli 2012:

Opplysninger og påmeldingsskjema

Jubileumsmarathons nettside med mye spennende historisk stoff

Og her er god historie fra OL-maraton i 1912:

Japaneren som slett ikke forsvant!

.

Av Lennart Julin

En del av dem er faktisk helt sanne. Det stemmer f.eks. at etiopieren Abebe Bikila løp barbeint gjennom gatene i Roma i 1960 da han tok det OL-gullet som siden ble ansett å være starten på den østafrikanske løpebølgen. Mens andre historier har opp gjennom årene utviklet seg til rene skrøner.
 
Til den siste kategorien hører bl.a. det svenske folkeeventyret ”Japaneren som forsvant”, som handler om maratonløpet under OL i Stockholm i 1912. Der blir det fortalt at en japansk deltaker, Shizo Kanaguri, hadde forsvunnet sporløst under løpet, nærmest som om han skulle ha vært hentet av en UFO.
 
Det er lett å forstå at fortellingen umiddelbart fenget med sin blanding av ekstrem eliteidrett, eksotiskhet og dyp mystikk. Den objektivt sett ufattelige fortellingen er egentlig bare omtalt og kjent i Sverige – og delvis i Norge. Om det virkelig hadde hendt at en OL-deltaker hadde forsvunnet sporløst under et løp, ville jo dette ha vært prangende førstesidestoff over hele verden.
 
En slik begivenhet ville dessuten i ettertid ha blitt en del av den levende idrettshistorien.
 
Glokar Well utviklet historien
Historien er fortsatt stort sett ukjent utenfor Sverige og Norge. Det er en kjensgjerning at den forsvunne japaneren ikke en gang var en nyhet i datidens svenske avisreferater fra maratonkonkurransen. Det ser altså ikke ut til at noen savnet ham da det virkelig skjedde! Nøyaktig når og hvordan myten ble til er ukjent. Kanskje var det en tilfeldig spøk som etter hvert kom fullstendig ut av kontroll? Det som er kjent er at den legendariske sportsjournalisten Oscar Söderlund (signaturen ”Glokar Well” i Aftonbladet) elsket historien og videreutviklet den.
 
Flere tiår seinere brukte han å avslutte sine meget populære idrettshistoriske kåserier med følgende setning: ”Og skulle dere støte på en liten japansk løper som virrer rundt omkring i Stockholms nordre forsteder, så fortell ham at løpet er over og at han kan reise hjem.”
 
Denne formuleringen fikk ny næring av assosiasjonene til de ”bortglemte” japanske soldatene som flere år etter andre verdenskrig til slutt ble oppdaget på noen av øyene i Stillehavet som landet hadde okkupert.
 
På 1960-tallet fikk fortellingen en ny dimensjon da det ble rapportert at den forsvunne japaneren faktisk var blitt funnet, noe som i Sverige ble framstilt som en journalistisk bragd. Han ble selvsagt ikke funnet ute i Sollentuna-traktene, men hjemme i Kumamoto i Japan. Der hadde Shizo Kanaguri, den hittil anonyme japaneren hadde nå fått et navn, levd sitt liv i lykkelig uvitenhet om at han på den andre siden av jordkloden gjennom et halvt århundre var ansett som sporløst forsvunnet.
 
Tilbake i Stockholm etter 54 år
I 1967 ble han invitert til Stockholm for å foreta en symbolsk avslutning av sin brutte maraton. ”54 år, 8 måneder, 6 dager, 8 timer, 32 minutter og 20,3 sekunder” utbasunerte den legendariske Sven Jerring på Stockholm Stadion og i radioen, noe som omgående ble et populært og kuriøst svar på spørsmålet om hva som var ”Verdens lengste maratonløp”.
 
Men akkurat som det meste i denne historien er også dette et påfunn. Man var jo ikke så sjofel at man slapp den 76 år gamle Kanaguri av ute i Rotebro og tvang ham til å løpe den drøye mila som manglet i 1912. I stedet trengte han bare å jogge noen skritt inne på stadion, iført frakk og pensko.
 
Selve storyen fra 1912 ble også avklart. Løpet hadde gått i ekstrem sommervarme (en portugisisk løper døde til og med!), og Kanaguri, som var blant forhåndsfavorittene, var så sliten at han stoppet og ble tatt hånd om av en familie som satt i sin villahage og lesket seg med saft.
 
Etterpå hjalp familien ham tilbake til OL-landsbyen inne i sentrum, og så reiste han hjem som planlagt. Det var altså på ingen måte noen dramatikk her, selv om man nok kan regne med at han selv var veldig skuffet over at han ble tvunget til å bryte løpet.
 
Her kunne historien ha sluttet, som en liten episode som ved tilfeldighetenes spill skulle komme til å bli blåst opp til helt urimelige proporsjoner, akkurat som fjæra som ble til fem høns. Men i så fall ville man da ha gått glipp av den virkelig interessante beretningen om Shizo Kanaguri. For dette handler ikke om en merkelig figur man kan le av i dag, 100 år etter, men om en av den internasjonale løpshistoriens aller største og mest innflytelsesrike personligheter!
 
Deltok i OL i 1920 og 1924
Man trengte ikke drive med noe som helst detektivarbeid for å få greie på hva som hendte med Kanaguri etter det brutte maratonløpet i Stockholm i 2012. Vi kan begynne med å nevne at Kanaguri, som bare var 20 år da han løp i Stockholm, stilte opp i ytterligere to OL-maraton, og som kunne vært tre om ikke den første verdenskrigen hadde stanset OL i 1916. I Antwerpen i 1920 ble han nummer 16 og i Paris i 1924 brøt han igjen. Dette er kjensgjerninger som ingen har lagt merke til, eller kanskje man rett og slett har valgt å lukke øynene, ettersom det ellers kunne ha ødelagt en fin historie…
 
Men selv om Kanaguri altså hadde en lang karriere som eliteløper, er det ikke hans aktive meritter som har ført til at han er blitt betegnet som en av de virkelig betydningsfulle personer i løpshistorien. Hans store fortjeneste er hans utrettelige arbeid med å utvikle og fremme interessen for langdistanseløping i Japan.
 
Vi vet at i Japan i dag er det maraton og andre former for landeveisløping som dominerer landets friidrett, og det er ingen overdrivelse å hevde at det først og fremst er Kanaguris fortjeneste.
 
I hele sitt lange liv virket han innen en rekke ulike sider ved idretten. Han var ikke bare en leder som skapte entusiasme, han bidro også til å forbedre treningsmetoder, utvikle bedre løpesko, skape nye konkurranser osv. ”Ekiden” f.eks. er et ord som alle verdensspråk har lånt fra japansk, og som betegner langdistansestafett på vei. I dag er ekiden en helt egen og stor bransje innen japansk løping, med mange prestisjefylte løp med pengepremier.  
 
En legende i sitt hjemland
Alt begynte faktisk med at den 25 år gamle Shizo Kanaguri i 1917 kastet fram tanken om å feire 50-årsjubileet for at Japans hovedstad ble flyttet fra Kyoto til Tokyo med en landeveisstafett på 23 etapper på de 51 milene mellom de to byene.
 
Bakgrunnen var at Kanaguri ville drive propaganda for landeveisløping og i tillegg motivere nye løpere for en framtid på den individuelle maratondistansen. Premieren ble en umiddelbar suksess, og Kanaguri bidro de kommende årene til at det ble arrangert mange nye ekidenløp rundt omkring i Japan.
 
Da Kanaguri døde i 1983, 92 år gammel, var han altså i ordets rette betydning en legende i sitt hjemland og minnet om ham er fortsatt utrolig sterkt. Hjemme i Kumamoto i det sørlige Japan arrangeres det f.eks. hvert år et stevne som bærer hans navn, og som selvsagt fokuserer på langdistansene. I det klassiske maratonløpet i Fukuoka får vinneren Kanaguri-trofeet. For et par år siden ble Kanaguri-lekene lansert, og selvfølgelig finnes det en egen Kanaguri-avdeling i det lokale museet.
 
”Japaneren som forsvant” er slett ingen svensk eventyrfigur. Selv lenge etter sin død er Shizo Kanaguri i dag fortsatt høyst nærværende som den japanske maratonløpingens far.
Så glem den svenske myten en gang for alle og husk i stedet den fantastiske mannen!
 
(Oversatt fra svensk av Per Lind)



Fra Stockholm Stadion: Maratonløpet i1912 startet inne på Stockholm Stadion og gikk nordover til Sollentuna, et av Stockholms forsteder hvor det var vending, og så var 20 km tilbake igjen til stadion.Jubileumsmaraton går i samme løypa og man kommer inn gjennom maratonporten som i 1912.

Dagen etter (søndag) er det stor maratonfest på stadion med middag og underholdning. Dette er inkludert i startkontingenten. Medfølgende familie/venner kan kjøpe egne billetter.

På bildet er det Sveriges beste løper i 1912 som løper i mål til en 6. plass. Vinner ble Kennedy Kane McArthur fra Sør-Afrika på 2.36.55.