Annerledesløperen: En ny vår

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3 – 2022

I mars 2020 skulle jeg ha løpt London Landmarks Half Marathon, et forholdsvis nytt løp i London, arrangert av Tommy's, den frivillige organisasjonen jeg har støttet tidligere. Jeg hadde samlet midler i mange måneder og trent godt. Men så ble flybilletten avlyst, og følgelig løpet, antakeligvis som et av de første løpene som opplevde dette. I stedet løp jeg erstatningsløpet Local Landmarks Half Marathon, der jeg løp gjennom tomme gater i Oslo og tok bilder av de forskjellige severdighetene.

Deltakelsen i det ordentlige løpet ble utsatt til året etter. Så fulgte flere utsettelser, frem til april 2022. Vinteren med omikron førte til ekstra spenning, men jeg satset på at det ville gå bra og trente etter planen. Problemet mitt var at jeg hadde blitt så nedbrutt etter høstens virtuelle maraton at jeg måtte starte nesten forfra med løping slik at perioden frem mot løpet ble noe kortere enn det jeg hadde sett for meg.

Da april kom, følte jeg at jeg lå en måned bak der jeg vanligvis ville ha vært på dette stadiet av halvmaratontreningen, til tross for at jeg hadde fulgt planen min. Da var det godt å ha en del års erfaring bak seg slik at jeg visste at jeg ville klare distansen uansett.

Diskusjoner om været

Det var uvant å måtte forholde seg til logistikken med å løpe i et annet land igjen. Som alltid, trener man gjerne under betydelig kaldere forhold i Norge enn lenger sør. Det kom som et sjokk da jeg så diskusjonen om værforhold på løpsdagen og noen nevnte regn. Hva, tenkte jeg. Regn? Etter lange vintermåneder hadde jeg rett og slett glemt at dette var en mulighet. Jeg ble også påminnet om at det kunne bli varmt, noe som vekket vonde minner fra sommervarmen under London Marathon i 2018.

En uke før løpet begynte det å komme gode meldinger fra England – i hvert fall for meg. Det var uvanlig kaldt. Det kom attpåtil snø! Folk lurte på hva de skulle ha på seg. Kunne de løpe i singlet og shorts i kuldegrader? Jeg hadde nesten glemt den lette påkledningen til engelskmenn flest om vinteren. Her hadde jeg litt å bidra med da de beskrev de samme forholdene som jeg hadde i Oslo. Jeg fortalte hva jeg hadde på meg hjemme, som selvfølgelig var mye mer enn det de var vant med.

Kald helg

Jeg hadde glemt hvordan det var å reise til løp med full koffert allerede ved utreise. Jeg måtte jo være forberedt på alt. Strategien viste seg å være lur, med det lunefulle været denne helgen. Det var kaldt om morgenene, men med flott sol. Jeg valgte å løpe parkrun på lørdagen, og det ble en god generalprøve i forhold til bekledningen. Solen sørget for at jeg ikke trengte å løpe med jakke. Det blåste surt etterpå, og det ble enda surere utover dagen så jeg skjønte at det ville være lurt å ha en jakke i bagasjen til etter løpet.

Været på søndagen var helt likt dagen før. Jeg hadde en ny trøye i ullnetting for å ha under vesten, og satset på at det ville fungere enten det ble kaldt eller varmt. Ventetiden før start ble en rimelig kjølig affære, men er det ikke alltid tilfelle? Jeg ville uansett si at trøyen ble et godt valg. Spesielt da jeg opplevde rimelig store temperatursvingninger under løpet.

London Landmarks Half Marathon

Bena mine var ikke helt friske på løpsdagen. Ikke bare hadde jeg løpt 5 km dagen før, men jeg hadde gått litt for mange kilometer senere på dagen. Med tanke på at jeg ikke hadde klart å løpe spesielt langt sammenhengende i treningsperioden, bestemte jeg meg for å ikke være for ambisiøs og i stedet løpe jevnt og sakte så lenge som mulig.

Dette viste seg å være en god strategi. Jeg klarte å løpe 12 km før jeg måtte ta første pause, og var strålende fornøyd. Alle skiltene viste avstanden i miles, noe som kortet ned den opplevde distansen. Jeg la opp til en fin gå-/løpestrategi med utgangspunkt i skiltene.

Jeg måtte smile etter hvert da jeg skjønte at jeg uvitende hadde gått store deler av løypa dagen før. Gjenkjenningseffekten gjorde at jeg fikk litt mer ut av turen. Vanligvis husker jeg ikke så mye av stedene jeg løper forbi under løp – fokuset ligger et annet sted. Det var spesielt morsomt å løpe forbi kirken St Mary-le-Bow, der klokkene ringte ustanselig. For å presse en halvmaraton inn i et forholdsvis lite område, ble det mye sikksakk. Det var noe komisk da jeg passerte det samme hotellet for fjerde gangen. Det gjorde også at jeg mistet følelsen av fremgang, til tross for skiltingen.

Arrangørene hadde lagt opp til veldig mye underholdning. Mange løpsarrangører lover mye å se og høre på, men jeg synes det sjelden stemmer med virkeligheten. Her derimot! Her var det var kor i løypa, DJ-er og annen musikk. Det fantes skilt med informasjon om steder vi løp forbi, og frivillige var kledd i kostymer som hadde forbindelser med stedene vi passerte. Det var også mange stasjoner med frivillige organisasjoner som heiet på alle, men selvfølgelig mest «sine» løpere. Til tider ble det noe overveldende med heiaropingen, men jeg klarte å hente energi fra disse stasjonene.

Veis ende

Jeg kikket minimalt på klokka underveis, så jeg ante ikke hvordan det gikk. Jeg var spent på hvordan gåpausene ville slå ut, spesielt da tiden mellom skiltene begynte å trekke ut. Samtidig var jeg fornøyd. Bekledningen var i orden, skoene fungerte, og føttene var ikke spesielt slitne. Næringen – to geler og noen colaføtter – fungerte også bra. Jeg ble selvfølgelig mer og mer sliten, men hvem blir ikke det mot slutten?

Jeg klarte å sprinte i mål og huske å ikke kikke på klokken min for å prøve å få et greit målbilde for en gangs skyld. Etter å ha mottatt medaljen min av en «Beefeater» torde jeg endelig å kikke på klokka. Jeg hadde kommet i mål på 2.36. Dette var langt bedre enn det jeg hadde sett for meg bare én uke tidligere.

Da kom følelsene strømmende til. Ja, treningen hadde vært vanskeligere enn jeg hadde sett for meg, men den gode innsatsen jeg hadde lagt ned i vinter hadde gitt resultater. Dette fikk jeg bekreftet allerede dagen etterpå da jeg følte meg helt fin, mens mine nettvenner klagde over sine vondter. To dager etter halvmaratonløpet løp jeg 5 km uten store problemer.

Jeg håper det betyr at jeg går en lys maratontreningstid i møte. Jeg vet at treningen alltid går i bølgedaler hos meg, så jeg må vente til september for å få fasiten.

Om artikkelforfatteren

Cristina Pulido Ulvang (f. 1967) er en translatør som kompenserer for stillesittende arbeid ved å løpe. Hun har ingen treningshistorie fra ungdomstiden, men hun har vært aktiv løper de senere årene. Hun er opptatt av å motivere barna sine til å være aktive, og liker best turer der hun kan se fjorden. (Foto: Emilia Pulido Ulvang)