
Hold drømmen i live
Denne lederen skrives i stillestående bilkø på E6, på tur hjem fra årets første ordentlige gateløp for min del, nemlig Trondheim Maraton. Jeg løp bare halv da jeg ikke er trent for noe lenger per i dag, men halvmaraton i Trondheim var fint nok det. Særlig med tanke på at jeg faktisk aldri har løpt der før, og jeg har da løpt ganske mange steder i Norge opp gjennom årene.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.
Jeg var ganske langt unna glitter og stas, men fullførte på en akseptabel måte. Mer kan ikke forlanges …
Tar litt av æren
Strengt tatt kan vi vel heller ikke forlange mer av Jakob Ingebrigtsen og Kristian Blummenfelt i år. Begge vant OL gull i Tokyo – og begge brukte karbonsko. Kristian hadde nok karbonsykkel også. Begge leverte som ganske mange håpet, men kanskje ikke helt turte tro på.
Jeg tar ubeskjedent nok 0,35 prosent av æren for at Kristian vant – og husker godt for en del år tilbake da han skulle være med på sykkeltur. Han var mer beskjeden den gangen gitt og sa egentlig lite. Men det var der et sted det hele begynte. Siden har han trent mer enn nok – og enda litt til!
Og sånn er det vel med Jakob også. «All in» hele veien, og i Tokyo gjorde han vel det perfekte løpet. Så kan man lure på hvordan de neste årene blir – egentlig for begge to. Uansett så viser de at det å få til noe, er mulig selv i lille Norge.
Høy moral
Det er ganske høy moral på det norske utøvere legger ned av arbeid for å oppnå de store resultatene. Uten sammenligning for øvrig, så var det mange med høy moral i Trondheim i går også. Veldig mange av dem løp faktisk uten karbonsko også, noe som jeg ser ivrig etter.
Jeg lar meg alltid imponere av alle de ulike løperne som finnes der ute og måten utfordringer løses på. Noen lider nok mer enn andre, men de aller fleste klarer å holde moralen oppe – og ikke minst beina i gang – helt til streken passeres. Det er gøy å se på.
Min egen «storhetstid» er over, og jeg siger sakte bakover i rekkene på løp. Det er helt ok altså, og på mange måter morsommere. Ikke at det er mindre alvor, men kanskje på en annen måte.
Drøm og håp
For mange er deltagermedalje like stort som OL-gull, og det kan jeg godt like. For vi trenger alle å kunne skryte av noe. Selv skryter jeg mest av gamle tider nå, og innerst inne drømmer jeg kanskje om en god tid.
For å drømme gjør at du har håp. Og kan du drømme og håpe, så er det meste mulig. Det fine for oss mosjonister er jo at det hele tiden finnes nye løp, hvor drømmer kan oppfylles. Så for alle som hadde stang ut denne første helgen i september, hold drømmen i live – med eller uten karbon.
Tim Bennett
President i Kondis
Kondis trenger din støtte
Takk for at du er medlem og slik bidrar til at Kondis kan fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene falt bort, og vil du gi oss et ekstrabidrag, vil vi være takknemlige for det.
Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957