Kristian Ulriksen – mannen bak pokerfjeset

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3 – 2022

Få timer før vi skulle møtes, fikk jeg en tekstmelding der han fortalte at på grunn av Covid-smitte på Spikkestad, hadde han «rømt» til Sarpsborg. Løsningen ble derfor å gjøre intervjuet over FaceTime.

Etter både å ha lyttet og lest meg opp på Kristian Ulriksen, var jeg nysgjerrig på om det fantes noe mer bak supemosjonistens røffe ytre.

Presis klokken 11.00 dukket ansiktet hans opp på telefonen.

– Er du klar, spurte jeg med Freudiansk innlevelse.

– Ja, vi får vel bare la det stå til, svarte han på ekte Tromsøværing.

Lurt smil

Jeg ante et lurt smil bak det veltrimmede skjegget hans. Jeg vet allerede mye om han. Hvor fort og langt han kan løpe, hans ambisjonsnivå, hvor han bor, hva han jobber med, hans sivile status og den tidligere karrieren som pokerspiller.

For etter over 120 episoder av «I det lange løp» har jeg blitt kjent med den offensive siden ved jernmannen Ulriksen. Men, det jeg virkelig er nysgjerrig på, er det jeg ikke ser. Hvem er Kristian bak de kortene han holder så tett til kroppen? For å sirkle meg inn, begynte jeg med spørsmålet:

– Hvor mye er du villig til å satse på løpingen Kristian?

Svaret kom raskt.

– Det som i alle fall er helt sikkert, er at jeg ikke har noe mer å skylde på om jeg ikke når mitt mål om sub 2.20 på maraton. For nå fighter jeg hardt. Samtidig så må jeg jo på et tidspunkt slå meg til ro med at jeg har gjort hva jeg kan for å bli den beste utgaven av meg selv som løper.

Jeg hadde nesten forventet at han kom til å understreke innsatsen med utrykk som «i svarte natta», «sinnsykt» eller annet frisk bannskap, men han var nøktern. Jeg lot meg imponere av hans beskrivelse av sitt treningsregime, disiplin og evne til å gjøre jobben hver dag. Han er kunnskapsrik og akkurat så rappkjefta en tromsøværing ofte er når de kommer på gli. Spørsmålet er om det finnes noe mer bak pokerfjeset hans?

Jeg sendte mitt andre spørsmål rett inn i FaceTime.

Latinsk fremmedord

– Vet du hva ordetrespectare, betyr Kristian?

– Nei! Svaret kom så raskt at jeg umiddelbart forsto at den rastløse Tromsøværingen ikke stilte opp til intervju for å bruke tid på å resonere seg frem til et latinsk fremmedord. Jeg kvitterte derfor umiddelbart med:

– Det kan oversettes med verbet respektere, som handler om «åse om igjen» eller «åse en gang til». For ingen av oss er bare det vi gir uttrykk for! Derfor lurer jeg på om du med tre ord kan si noe om deg selv, som vi ikke allerede har hørt eller lest?

Det var som om bildet på telefonen «frøs» til.

– Det der var faktisk vanskelig, nå må jeg tenke meg om, tre ord som beskriver meg selv ...?

Sekundene tikket av gårde, og det ble stille. Blikket hans var vendt innover. Det var som om han var på vei ned kjellertrappen til sitt indre menneske. Ned til gangen med alle de avstengte rommene som var sikret med kraftige hengelåser. >

– Nei, dette var vrient, Cato. Du skjønner det er veldig få som egentlig kjenner meg, det er sannheten. Så kan du jo spørre hvorfor det har blitt slik? Det er det faktisk vanskelig å snakke om.

Den munnrappe supermosjonisten som strør om seg med nerdekunnskap og klovneri i sin podkast, beveget seg modig inn til de rom som vanligvis er avstengt. Han har på ingen måte resignert, men er kanskje litt usikker. Det er som om jeg ser for meg en linedanser som forsøker å gjenvinne balansen på den linen han som balansekunstner alltid har hatt kontroll på. Det sies at de største klovnene blant oss, ofte er de mest melankolske. At humor og klovneri er en strategi for å kompensere noe mørkt der inne. For å følge opp det eksistensielle sporet vi beveget oss i, spurte jeg:

– Er dette noe du kjenner deg igjen i Kristian?

– La meg si det sånn. Du skjønner. Jeg har veldig få gode venner. Du finner faktisk ikke mange venner som kjenner meg skikkelig på dypet, det er sikkert! Det er faen meg skremmende at det er blitt slik, men det er jo et resultat av de valg jeg selv har tatt opp igjennom livet.

I steget: Kristian Ulriksen går helhjerta inn for det han gjør, og løpinga fyller en stor del av tilværelsen. (Foto: Team Puma Elite Europa / André Hjorteseth)

Lettelsens sukk

Jeg spurte igjen:

– Bare tre ord Kristian, tre ord.

– Hemm, nei, det der var inn i svarte natta ikke lett …

– Ok, vi lar det ligge foreløpig, sier jeg og aner et lettelsens sukk i den andre enden.

– Jeg er i alle fall stolt av den podkasten. Han er lys og lett i stemmen.

– Om vi tar bort all skitpraten, så er det produktet Jann Post og jeg har fått til, noe jeg er veldig stolt av.

Med over 50 000 lyttere hver uke, så er det ikke vanskelig å forstå at han er fornøyd.

– Vi har et enormt nedslagsfelt. Jeg tror den dynamikken vi har i podkasten treffer folk. En breikjefta tromsøværing og en dannet journalist appellerer. Av alle de episodene vi har lagt ut, så har vi aldri blitt sensurert av NRK. Jeg tror nok det at jeg ikke er en søring, bidrar til at vi slipper unna med en del bannskap og kommentarer som kan være «på kanten». Vi er to løpsnerder som står bra til hverandre. Jann har stålkontroll, mens jeg er den løse kanonen på dekk.

– Selv en «løs kanon» må vel bruke litt tid på å finne frem ammunisjonen, om du skjønner bildet? For det må vel ligge uhorvelig mye forberedelser bak en slik sending?

– Nei, våre forberedelser er så og si ingenting. Vi går i opptak, så blir det bare til.

God selvtillit

Dette forstod jeg han kunne ha snakket lenge om, men jeg lurte fortsatt og prøvde meg igjen:

– Tre ord, Kristian, tre ord!

– Sinnsykt vanskelig det der altså, men jeg kan jo begynne med å si at jeg har god selvtillit.

Et øyeblikk lurte jeg på om han drev ap med meg, men forstod at han mente alvor. Derfor understreket jeg at det handler om tre ord om som beskriver sider ved han som vi IKKE kjenner til.

– At du har selvtillit, vet vi! Dersom du ikke er klar over det, så står det SELVTILLIT med store bokstaver i pannen din, sa jeg litt spøkefullt.

– Tenk litt mer, så kommer vi tilbake til de tre ordene.

– Er det veldig forenklende om jeg beskriver deg som en løpenerd, prøvde jeg meg med.

– Nei, men jeg er nok mer det du kan kalle sportsnerd. Jeg interesserer meg for så mange idretter. Det er egentlig litt tilfeldig at løping generelt og maratonløping spesielt, ble min idrett. Det handler nok om at maratondistansen er så kompleks og beinhard. Det at noe koster blod, svette og tårer, trigger meg. Om vi rister sammen en haug med løpere fra hele verden til start, så stiller de på like vilkår og med likt utstyr. Når det smeller i startpistolen, så handler det bare om å la beina gå og komme først til mål. Maratonløping er verdens hardeste og enkleste idrett.

Løpshistorie

Kristian var i sitt ess og tok meg med inn i utenlandsk og norsk løpshistorie. Jeg hang ikke med på alt av tider og navn, men husket godt Kvalheim.

– Tenk at Knut Kvalheim i 1978 løp 10 000 m på 27.41,26, og at det ikke er så veldig mange som løper fortere enn han i Norge i 2022. Det setter løpingen på den tiden i perspektiv. Selv med turnsko på beina var de gutta sinnsykt gode.

– Tre ord, gjentar jeg forsiktig, men de sitter visst fortsatt langt inne.

– Når du ikke løper eller jobber, hva er det du fyller livet ditt med, Kristian?

– Jeg setter pris på det sosiale. Er jo egentlig en omgjengelig fyr, men etter samlivsbruddet mistet jeg trua på kvinnfolk og de greiene der. Jeg er mye mørkere til sinns og innadvendt i dag enn jeg var tidligere.

Det ble brått stille i den andre enden, nesten som om han ble overasket over det han selv sa.

– Noen ganger er jeg faktisk litt bekymret for meg selv. Jeg kommer fra et møblert hjem. Min bror er gift og har barn, mens jeg bare har en bag med ti par løpesko og noen singleter. Når jeg tar inn over meg den siden av virkeligheten, kan jeg bli deprimert. Jeg vet jeg kan få til ting, men er samtidig redd for å knytte meg til noen. Særlig etter at det ble slutt med samboeren min, som var et «drivanes» bra kvinnfolk. Man blir fort egoistisk og selvsentrert av et slikt liv som jeg lever. Jeg vet mora mi synes jeg prioriterer feil, at jeg kaster bort livet på å pushe mine egne sære greier. Mora mi har jeg forresten skinnsyk respekt for. Hun har virkelig gjort karriere i et tøft mannsdominert finansmiljø. Hun håper nok på at jeg roer ned dette egolivet snart, finner kjærligheten og etablerer meg. Men jenter har jeg gitt opp! De greiene der vet jeg ikke lenger noen ting om. Det er mulig kjærligheten ikke finnes for meg, men samtidig har jeg jo tro på kjærligheten også!

Ikke bare steinhard

Kristian deler sider ved livet sitt jeg hverken har lest eller hørt han snakke om før. Han er både nær og følsom – ikke bare steinhard.

– Enebolig og stasjonsvogn, alle disse materielle greiene betyr ingen ting for meg. Jeg er en lidenskapelig og enkel mann, helt uten bremser om det er noe jeg virkelig brenner for. Har aldri vært redd for å bryte opp. Jeg kunne sagt opp jobben og flyttet til Australia i morgen om det var noe jeg brant for.

Kristian fremstår som en eventyrer. En slags «polfarer» med karbonsko og løpetights. En som baner ny vei inn i ukjent terreng. Slike menn står ofte alene i sin lidenskapelige brann.

– Hva får en kjekk mann i sin beste alder til å leve en slik eremitt-tilværelse som din?

– Tja, jeg tror det handler om jakten på det adrenalinrushet jeg kjente på da jeg som fotballspiller skulle ta straffespark, eller da jeg som pokerspiller satt med gode kort på hånda. Den jakten etter spenning gir ikke rom for så mye annet i livet. Nå er det løpingen som gir meg den opplevelsen. Det er svært få ting som slår den følelsen som fyller kroppen de gangene alt stemmer i et maratonløp. Kanskje er ensomhet prisen en løpsjunkie som meg må betale?

– Er det jakten på den følelsen som fikk deg til å reise alene til Spania i jula for å løpe?

– Ja, det er nok det, men samtidig har jeg jo behov for fellesskap. Jeg trives sammen med andre folk, kan til og med snakke med dem, men aldri om meg selv. Når jeg er skrudd sammen slik, blir relasjonene fort overfladiske.

– Hender det at dine steinharde prioriteringer får deg til å lure på om det er verdt det?

– Ja, det skjer jo. Da kan jeg tenke at en vei ut av det jeg står i nå, kan være at jeg får en jobb der jeg må være til stede i ett miljø slik at jeg blir resosialisert, eller at jeg møter et kvinnfolk. For noen ganger, i mine mørkeste øyeblikk, når jeg er skikkelig i kjelleren, tenker jeg at pandemiperioden og de valg jeg samlet sett har tatt de siste årene, er i ferd med å ødelegge mine beste sosiale egenskaper.

– Hva er det du mener med det?

– Når mitt aller beste selskap er blitt meg selv, da ender jeg jo til slutt opp med å være aleine. I lengden, så er det jo ikke sunt det der.

Jeg kan ikke være annet enn enig i hans refleksjoner.

– Hva håper du da for livet ditt 10 år frem i tid, Kristian?

– Penger er i alle fall ikke viktig for meg. En Audi til en million gir heller ikke livet mitt menig, for jeg er en enkel mann. Svaret må være at jeg da har kjerring og unger.

– Selv om du ikke eksplisitt har delt de «tre ordene» jeg har mast om flere ganger, har du åpnet opp og vist nye sider ved deg selv som i alle fall ikke jeg kjente til.

– Nei, de der tre orda var hælvetes vanskelig å komme på altså, men la meg prøve!

Han tenker og tar sats.

– Dette blir jo veldig negativt og beksvart, men det må bli: litt tungsindig, noe destruktiv og veldig rastløs.

Inspirerer:Kristian Ulriksen har både gjennom podkasten «I det lange løp» og med sin inspirerende væremåte dratt med seg mange norske løpere opp på et høyere nivå. (Foto: Team Puma Elite Europa / André Hjorteseth)

Lysten til å gå

Kristians oppsummering fikk meg til å tenke på den danske teolog og filosof, Søren Kirkegaard. Han skrev følgende til sin syke slektning: «Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den».

Kristian Ulriksen har selvinnsikt og vet hva som finnes i «grunnfjellet» sitt. Den rehabiliterende og legende prosessen kroppen selv bidrar til i bevegelse, er rett og slett en gave til våre tanker og følelsesliv. Når lagrene av endorfiner, dopamin og serotonin fylles opp, faller vi til ro i vårt indre menneske. Vi blir lysere til sinns av å være i bevegelse. Derfor er det ikke så rart at alle som har fått smaken på den gode følelsen, vil ha mer. Kanskje er det nettopp derfor både Kristian og mange av oss andre løper? Vi blir rett og slett friskere av det!

Så blir utfordringen til både Kristian og alle oss andre, å finne frem til et liv i bevegelse som er bærekraftig for oss selv og de relasjoner vi står i.

Takk for praten Kristian!

Kristian Ulriksen