Løper jeg saktere – eller var langturene bare veldig raske før?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens mening.

Har du lagt merke til at folk rundt deg ser ut til å forfalle raskere enn deg selv? Den gamle klassekameraten eller kollegaen du ikke har sett på en stund – og som du plutselig møter igjen: Oi, nå har han jammen begynt å dra på åra, tenker du kanskje. Rart. For selv føler du deg jo omtrent som før. Ikke en dag eldre enn for fem, kanskje ti år siden.

Slike tanker har i alle fall slått meg, og jeg kan leve i troa på at forfall og aldring ikke biter på meg. Den illusjonen holder seg kun til et gammelt minne dukker opp på Facebook, eller jeg ramler over et bilde som ble tatt for noen år tilbake. Og plutselig ser jeg det: Jammen begynner jeg å bli gammel selv også.

Årsaken er selvfølgelig enkel: jeg ser meg selv hver dag. I speilet, mens jeg pusser tennene. Fra dag til dag legger jeg dermed ikke merke til aldringen og forfallet som kommer snikende, men sammenligner jeg med flere år tilbake i tid, så er forfallet åpenbart: Jeg eldes, jeg også.

Og sånn er det med løpingen også.

Tempoet på dagens løpeøkt – enten det var en rolig langtur eller en intervalløkt – er omtrent som for noen uker eller måneder siden. Kanskje litt bedre, kanskje en tanke dårligere, men stort sett ganske likt og i alle fall ikke særlig dårligere enn at det kan bortforklares med en litt laber dagsform. Det er oppmuntrende og noe jeg må si meg fornøyd med.

Verre blir det når jeg blar lenger bakover i treningsdagboka. Ikke bare til i fjor – men fem, ti år tilbake i tid og innser at farten jeg hadde på dagens intervalløkt var omtrent som farten jeg tidligere kunne holde på en rolig langtur. Da hjelper det ikke å skylde på dagsform eller vær.

Selv har jeg kommet fram til at løsningen er å unngå å kikke seg over skuldra og det som har skjedd. Gled deg heller over det som skjer her og nå. Eller rett og slett bare bli venn med forfallet og si: Ja vel – jeg blir eldre, formen er ikke som før og jeg løper saktere. Men jeg klarer i alle fall fremdeles å løpe.

Det kan jo være en slags trøst i det også.