Marit Tørstad elsker å sette seg sjøl og andre i bevegelse

Intervjuet stod på trykk i Kondis nr. 6–2022

Marit Tørstad har en egen evne til å holde jevn fart over tid, og så langt har det resultert i sølv på både maraton og halvmaraton i veteran-NM. En gang var det en som skulle forklare hvem av løperne i feltet Marit var, og det var da at denne beskrivelsen ble brukt:

«Marit er hun som nesten ikke puster.»

Og kanskje er det derfor hun har kapasitet til både å smile og prate også mot slutten av maratonløpene. «Førstemann til mål» kan hun finne på å si når hun tar igjen en som har åpna for hardt. Ofte er utfallet at den som blir utfordra, våkner til live, og den friske fighten er i gang.

Slik sett slapp jeg billig unna da jeg ble med Marit på en rolig morgentur en sval dag i august. Men sjøl om det gikk pent og pyntelig for seg, var det jeg som pesa og hun som stod for storparten av pratinga, særlig i den slake bakken opp mot platået på Voldsløkka. Det var praten og ikke pusten som fortalte meg at hun var i live. I tillegg til bevegelsen.

Myndig fløyteblåsing

For Marit Tørstad er et menneske i bevegelse. Ja, ikke bare liker hun å røre på seg sjøl, men hun setter også andre i bevegelse. Ca. annenhver tirsdag leder hun Kondistreninga ved Sognsvann i Oslo – med myndig fløyteblåsing og økter som det går gjetord om lenge etter at nedjogginga er unnagjort.

– Kondistreninga skal være inkluderende og tilpassa løpere på ulike nivå. Men samtidig vil vi at det skal være skikkelig trening og solide økter. Folk skal kjenne at de har fått trent når de reiser heim, forteller hun og legger til at det likevel var en gang hun hadde blingsa litt da hun planla økta slik at så å si hele tirsdagskvelden gikk med før treninga var over.

– Vi skulle løpe motbakkedrag, og jeg tenkte at 20 x 2 minutter kunne være en passelig dose. Det jeg imidlertid ikke tenkte på, var at vi også måtte jogge ned i pausene, noe som tok minst like lang tid som å løpe opp. Økta varte dermed i nesten halvannen time, og med oppvarming og nedjogging i tillegg tok det sin tid før vi var ferdige, humrer hun.

Omtrent like ille – eller bra – gikk det den gangen hun hadde foreslått 70 x 20 sekunders bakkedrag med 10 sekunds pauser fordelt på 7 serier med 10 drag i hver serie.

– Også den gangen kom jogginga ned bakken mellom seriene i tillegg slik at økta tok sinnsykt lang tid. Men sjøl om jeg underveis forklarte at jeg hadde feilberegna og foreslo at vi skulle ta litt færre drag, så var det ingen som ville gi seg. Hadde jeg sagt 70 drag, så skulle det løpes 70 drag, smiler hun.

Det skal dog sies at i ettertid er økta blitt redusert til 50 drag – uten at noen har klaga på at det er for lite.

Sosialt felleskap

Marit har vært med som trener for Kondistreninga siden oppstarten i 2018. Sammen med Kondis-president Tim Bennett har hun vært drivkrafta, og Marit opplever det som veldig givende.

– Kondistreninga er skikkelig gøy. Det er virkelig en vinn-vinn-greie for meg. Jeg får mer tilbake enn det jeg gir, både av morsomme ting og av rørende historier med folk som har vært ensomme og som har kommet på trening og blitt del av et sosialt fellesskap. For en som meg som jobber med psykisk helse i det daglige, er det utrolig meningsfullt å kunne bidra til det. Kondistreninga er rett og slett folkehelsearbeid.

Marit forteller også at hun samtidig får ei veldig god treningsøkt sjøl.

– Det er utrolig hvor fort økta går når en skal passe tida og blåse i fløyta. Jeg merker knapt at tida flyr, men etterpå kjenner jeg at jeg er sliten og at jeg er blitt inspirert til å ta i.

Når jeg spør hva hun tror er hovedgrunnen til den suksessen Kondistreninga har hatt, er svaret:

– Jeg tror at folk setter pris på at det er en tydelig ledelse av treningene. Jeg er hard på strukturen, og ingen får lurt seg unna. Vi slurver ikke med pausene. Folk ønsker skikkelig ledelse og ordentlig trening. Samtidig har vi stor variasjon og legger det opp slik at alle kan tilpasse økta og være med på sitt nivå. Noe av det viktigste er godt humør og at det er en sosial greie.

Kondistrener: Marit Tørstad har vært med som trener for Kondistreninga i Oslo helt siden oppstarten i 2018, og hun stiller myndig opp med både stoppeklokke og fløyte.(Foto: Bjørn Johannessen)

Utfordrer underveis

Akkurat det siste – morsomme møter med andre mennesker – er noe av det som Marit Tørstad synes er mest givende med å være løper. Ikke minst når hun deltar i løp, treffer hun masse trivelige folk, og hun er ikke redd for å ta kontakt med – eller utfordre – konkurrenter underveis.

– Det hender når jeg tar igjen en ungdom mot slutten av et løp, at jeg roper «førstemann til mål!». Da har vedkommende en tendens til å våkne til live. Jeg gjorde det en gang da jeg passerte en yngre fyr ca. 700 meter fra mål i Fredrikstad Maraton. Da fikk han plutselig et ekstra gir og slo meg sjøl om han gikk da jeg henta han inn. Etter det har vi truffet hverandre og kniva i mange løp. Jeg har slått han, og han har slått meg.

I Nordmarka Skogsmaraton gjorde hun det samme da hun tok igjen en sliten kar som gikk i de sugende bakkene opp mot Ullevålseter en fem-seks kilometer fra mål.

– «Førstemann til mål», sa jeg. Han sa bare «ahh», og det var tydeligvis ikke noe for han. Siden han ikke reagerte, løp jeg bare fra han. Men så, en kilometer seinere, kom han forbi meg i en fart som jeg ikke hadde inne, og idet han passerte, snudde han seg mot meg og sa: «Utfordring akseptert!» Idet han forsvant, ropte jeg at det er hyggelig å inspirere andre. Jeg så ikke noe mer til han, og han slo meg greit, forteller den utadvendte maratonløperen.

– Det har blitt en slags vane å spøkefullt utfordre unge menn som har vært i ferd med å gi opp. På maraton er det mange menn under 30 år som er i kjempeform, men som ikke helt har skjønt hva de har begitt seg ut på, og som har brukt opp det meste av kreftene før de passerer 30 km. Men det viser seg at det ikke er så mye som skal til før de kan finne nye krefter og få til en bra avslutning, forteller Marit som synes det er kjekt å delta både i storbyløp i utlandet og mindre løp i Norge.

– Det er veldig artig med de små maratonløpene i Norge, som for eksempel Kongsvinger, Unionsmaraton og Fredrikstad Maraton. De er alle sånne små hyggelige løp der jeg har hatt det veldig gøy. Jeg møter de samme folka og blir kjent med mange. Det er rett og slett en fest å være med på løp.

Midtsidepike

Marit ler mye, og hun kommer lett i kontakt med folk. Etter Nordmarka Skogsmaraton i år kom hun i prat med en som var så fornøyd med at han hadde fullført 10 maratonløp.

– Etter at han hadde fortalt det, spurte han meg hvor mange jeg hadde løpt. «63», svarte jeg. «Fuck», sa han. En herlig kommentar. Jeg har hatt det utrolig gøy og virkelig opplevd masse på de 10 åra jeg har løpt maraton.

En god del oppmerksomhet er det også blitt med så mange maratonløp på så kort tid. «Maraton-Marit» har vært midtsidepike i Snø og Ski og fått ei helside i sportsdelen av Aftenposten. Og nå blir det altså forside og mer til i Kondis.

– Er du ikke redd for at det skal blir for mye oppmerksomhet?

– Jeg tror det skal gå helt greit å leve med det. Jeg blir nok ingen A-kjendis av den grunn, smiler maratonentusiasten som har vært medlem i Kondis siden hun begynte å løpe maraton i 2012.

– Medlemskapet har gitt meg mye, både av inspirasjon og rabatter, i tillegg til Kondistreningene.

Som det konkurransemennesket Marit er, synes hun også det er gøy med statistikkene, og i fjor klarte hun å bli nummer fem i klassen på årsstatistikken på maraton.

– I år kan jeg kanskje sikte mot en topp-tre-plassering.

Grensesprenging i Nice

For sjøl om løpsgleden og det sosiale står i sentrum, så har Marit Tørstad absolutt en ambisiøs side. Hennes hittil største løpsopplevelse var da hun i fjor høst sprengte 3.30-grensa med å løpe Nice Marathon på 3.29.26.

– Det var et mål som jeg hadde hatt i mange år. Jeg hadde sagt til meg sjøl at du setter deg ikke i noen gyngestol før du har fått til det. Desto gøyere var det å klare det. De siste 10 kilometerne var det mye motvind, og jeg ble liggende aleine, men jeg makta heldigvis å holde farten oppe.

Nice er et favorittsted for Marit. Ikke bare på grunn av maratonløpet som hun har fullført tre ganger, men også som feriested. I juli var hun og samboer Morgan i Nice-området i tre uker og løp mange lange turer på de fine kyststiene. Og i oktober skal hun tilbake og løpe Nice Marathon for fjerde gang.

– Har du satt deg noe nytt tidsmål?

– Det er alltid gøy å perse, men i og med at jeg kom meg under 3.30 i fjor, så har jeg på en måte kommet i mål. Jeg har ikke noen ambisjon om å leve det asketiske livet som skal til for kanskje å kunne løpe på 3.15. Jeg har en jobb som tar mye tid, og jeg vil også bruke tid på familien og kunne nyte livet med god mat og god drikke.

– Ser du på deg sjøl som en livsnyter?

– Ja, helt klart. Jeg er veldig glad i god mat. Jeg både lager sjøl og går ut og spiser. For å si det slik – jeg har ingen tilbøyelighet til å bli anorektiker. Jeg mangler anlegg for det. En viktig del av treninga er å slappe av på sofaen og spise god mat. Etter maratonløp koser jeg meg med en 200 grams melkesjokolade og en god rødvin, forteller hun.

Samtidig er hun klar på at NM-medaljene og de gode tidene ikke kommer av seg sjøl. Vanligvis løper hun ca. 70 km i uka. Noen ganger mer og noen ganger mindre. På tirsdagene er hun nokså fast med på Kondistreninga, og på lørdager bruker hun vanligvis å stille i Tøyen Parkrun eller et annet løp. Faktisk står hun bokført med hele 17 totalseire i Parkrun-konkurranser, og 15 av dem har kommet i Tøyenparken.

– Heming Leira bruker å spøke med at «snart blir det statue av deg i Tøyenparken».

Løpeglede: Marit Tørstads trener så å si daglig, og i den grad det er en avhengighet, mener hun at løping er verdens beste tvangslidelse. (Foto: Bjørn Johannessen)

Bryter ikke løp

I tillegg til løpinga sykler Marit gjerne 40 km og trener styrke to ganger i uka.

– Jeg tror styrketreninga er viktig for at jeg har holdt meg så å si skadefri. Jeg har i løpet av de ti åra med maratonløping aldri vært så skada at jeg ikke har kunnet løpe. Sjøl da jeg i to år sleit med en seig lyskeskade, så holdt jeg meg i gang, forteller energibunten som ikke sliter med motivasjonen.

– Sjøl når jeg kommer sliten heim fra jobb, så drar jeg ut og trener. Det er noe av det deiligste som finnes å kjenne at kreftene og overskuddet gradvis kommer når du først har dratt ut.

Marit Tørstad bryter heller ikke løp.

– Jeg tror at jeg sparer mye mental energi på at jeg slipper å ha det å bryte som opsjon. Den eneste gangen jeg har brutt, var en gang jeg løp Birkebeinerløpet og falt så stygt at jeg ble frakta til sjukehus for å sy et skikkelig kutt i kneet.

Men uten slike uforutsette ting skal hun gjennomføre det hun har satt seg fore.

– Det er litt av den samme tankegangen som jeg prøver å formidle til de jeg jobber med. Det er ungdommer som sliter med angst og kvier seg for å gå på skolen. Spørsmålet deres er: «Skal jeg være heime eller dra på skolen?» For dem er fristelsen å bli værende i senga, men som jeg bruker å si når jeg holder foredrag om temaet: «Vi er alle sengeliggende når vi våkner. Det er ikke da du bestemmer hva du orker. Det gjelder å komme seg opp og i gang.» Sjøl er jeg en type som trives med å komme meg ut og gjøre det jeg skal.

Verdens beste tvangslidelse

– Hender det at du tenker at det kan tippe over – at treninga blir en slags avhengighet?

– Jeg er avhengig, men det er en god avhengighet. Folk som ikke trener, kan si at det er en tvangslidelse, mens jeg vil si at det er verdens beste tvangslidelse å være hekta på løping. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre. Når en er så glad i å trene, så er det et stress ikke å få trent. Det kan nok bikke litt over, men jeg vil ikke si at det er noe sykelig i det.

– Hvor mange treningsfrie dager har du hatt i strekk de to siste åra uten at det har vært sjukdom eller skade inne i bildet?

– Det er én. Jeg har ofte hatt fredager som treningsfri dag, men nå har jeg satt i gang løping som alternativ til fredagskaffen på jobben, noe som har gjort at flere som har smugtrent i det stille, har kommet ut av skapet. Så stort sett blir det med de naturlige pausene. I sommerferien i år ble jeg så sliten etter alle de lange turene at jeg måtte ta en dag fri. I vår hadde jeg korona med tilhørende treningsavbrekk, og så er de små forkjølelsene som dukker opp.

– Klarer du å ta fri når du er sjuk?

– Jeg synes at jeg er blitt bedre på det, i hvert fall slik at jeg ikke stiller opp i løp. Jeg har jo løpt både Oslo Maraton og Nordmarkstraver’n med feber, og det er ikke noen god opplevelse. Det skal jeg ikke gjøre mer altså, for det er ikke bra, sier Marit som i høst har både Oslo Maraton og Nordmarkstraver’n på programmet – pluss altså selve gromløpet, Nice Marathon.

Andre ambisjoner som ung

– Hender det at du angrer på at du ikke satsa løping da du var ung – slik at du kunne sett hvor langt du kunne nådd?

– Nei, jeg hadde ikke lyst til eller fokus på maratonløping da jeg var ung. Det var så mye annet å holde på med – småbarn, utdanning, karriere. Da jeg var ferdig med disse ambisjonene, begynte jeg med løping i stedet, forteller Marit som for alvor ble maratonløper da hennes storebror Eirik satte seg som mål å fullføre 50 maratonløp før han fylte 50 år. Han måtte ta 20 løp det siste året for å klare målet. Da våkna det sterke konkurranseinstinktet til Marit, og hun proklamerte at hun skulle klare minst 51 maratonløp før hun fylte 50.

– Det gikk – på de 7 åra fram til 50-årsdagen fullførte jeg 53 maratonløp. Eirik og jeg har løpt mange av løpa i lag. Han har bedre pers enn meg – under 3 timer – men det har variert hvem som har kommet først i mål. Sist vi løp i lag var i Miami i Florida i 2020. Da slo han meg med 1 minutt. Nå sliter han imidlertid med en menisk og løper mindre, sier Marit og understreker at livet er uforutsigbart.

– En vet ikke hvor lenge en får holde på, og sjøl tar jeg ett løp om gangen.

En stor begivenhet for Tørstad-klanen var nettopp feiringa av Eiriks 50-årdag og 50. maratonløp. Da inviterte Elisabeth, kona til Eirik, slekt og venner til bursdags- og løpsfest i ei 5 km lang rundløype rundt A-hus.

– Eirik og jeg løp helmaraton, noe som betydde drøye åtte runder, mens de andre løp færre runder, minnes Marit, og undertegnede kan bekrefte at det kom reportasje i Kondis, sendt inn av Elisabeth, om den store begivenheten. Eirik er for øvrig en av de få som har fullført Sentrumsløpet alle de 41 gangene det er blitt arrangert.

Leiking med medaljene

Lillesøster Marit hadde sitt maratonjubileum med løp nummer 50 i Boston i 2019. Noen mål om å løpe 100 har hun ikke, men hun håper å kunne være aktiv og løpe så lenge som mulig.

– Fram til jeg er 60 tror jeg at jeg fremdeles kan ha framgang, og jeg kan uansett sammenligne meg med de som er på min egen alder. Nå i Oslo Maraton er det innlagt veteran-NM, og kanskje kan det bli en medalje til der, sier Marit og drar en liten historie om barnebarna hennes på fem og sju år som liker å leike med maratonmedaljene hennes.

– De er litt imponert over at bestemora er så sprek, og en dag hørte jeg den ene si: «Bestemor har vært med i en løpekamp og vinnet.» Og mens de leika med medaljene sa den eldste følgende om en av NM-medaljene. «Den er bestemor litt redd for, så den må vi være forsiktig med.»

Mye kan tyde på at arven og bevegelsesgleden føres videre. Marits løpeglede smitter, også til oss som puster litt tyngre og kanskje har lagt inn noen gåskjær idet hun kommer susende forbi og roper inspirerende: «Førstemann til mål!»

Feiring: Marit Tørstads bror Eirik løp sin 50. maraton på sin 50-årsdag i en kombinert bursdags- og løpsfest der slekt og venner var invitert. Marit i midten med rød trøye og startnummer 14. Eirik i rød trøye til venstre. (Foto: privat)

Marit om …

Motto
– Ha det mest mulig gøy. Det er nok av kjedelig ting her i verden – det får andre ta seg av. Jeg møter mye alvor på jobben, så i fritida er det artig å ha det moro.

Forbilde
– Det kan være mange. Jeg har ikke ett spesielt forbilde, men mange som viser gleden over å bevege seg.

Favorittøkt
– Å lede og blåse i fløyta på denne Kondistreningsøkta: 2 x 4 min, 4 x 2 min, 4 x 1 min og 4 x 45 sek med 1 min, 1 min, ½ min og 45 sek pause. Da ljomer det over Sognsvann, og turgåerne blir litt skremt sjøl om jeg prøver å unngå å blåse akkurat når jeg passerer noen. En gang fikk jeg høre: «Kan du ikke passe litt bedre på elevene dine!»

Drømmemål
– Det må være å fortsette med løping så lenge som mulig – til jeg er langt oppe i 70-åra.

Favorittsko
– Asics Metaspeed Sky, som jeg nå skal ned på Löplabbet å kjøpe. Jeg må vite at jeg har minst ett ubrukt par liggende i skapet, klart til å bli tatt fram når jeg skal konkurrere.

3 om Marit

Ingunn Monsen, deltaker på Kondistreninga

– Marit er energisk, målbevisst og tilsynelatende alltid i godt humør. Hun er en god miljøskaper som jeg er blitt kjent med gjennom Kondistreninga. (Foto: privat)

Morgan Adolfsen, samboer med Marit

– Marit er/har:
1) Ekstremt konkurranseglad, som noen ganger kan være til inspirasjon, andre ganger til irritasjon.
2) Smittende energi og motivasjon, noe som alltid er til inspirasjon.
3) Snill og omsorgsfull.
4) God på planlegging og organisering.
(Foto: Rolf Bakken)

Tim Bennett, trenerkollega på Kondistreninga

– Marit alias «Tante Marit» er alltid seg selv og er den perfekte trenermakker på Kondistreninga Oslo. Hun er alltid blid, sier hva hun mener og kjefter når det må til. Særlig på meg. Men alt hun gjør, gjøres med et smil, og hun skaper alltid god stemning med sin karakteristiske latter. Marit er også nokså kompetitiv og vil helst slå alle – uansett! Snart slår hun meg også, tipper jeg. Det kommer jeg nok i så fall til å få høre, men det er ok, for hun blir sakte, men sikkert bare bedre og bedre som løper. (Foto: Bjørn Johannessen)

Ei vanlig treningsuke for Marit

Mandag
Styrketrening med ei 5 km lang mølleøkt som oppvarming eller avslutning + 2 mil sykling til og fra

Tirsdag
Intervall på Kondis-treninga, f.eks. 3 x (7 x 70 sek), pause 20 sek og seriepause 2 min

Onsdag
Styrketrening med litt løping på mølla før eller etter + 2 mil sykling til og fra

Torsdag
Rolig løping 14-15 km

Fredag
Enten hviledag eller kort løpetur på 8-10 km

Lørdag
Tøyen Parkrun 5 km, totalt 17 km med løping til og fra – eller en annen konkurranse

Søndag
Rolig løping mellom 20 og 25 km