Nina løper 30-40 km utendørs, uansett vær, hver dag, 365 dager i året

Nina Fredheim-Korneliussen

Alder: 41 år
Familie: Mamma til Ronja 15 år og Mikkel 12 år
Bosted: Nøtterøy
Idrett: Løping
Løpsmengde: 240 km i uka

Intervjuet har stått på trykk i Kondis nr. 8-2024

– Hva er løpeglede for deg og hvordan kan andre oppleve løpeglede?

– Det å være i bevegelse gjør meg glad. Løping er for meg en del av min egentid. Det å løpe er med på å fylle dagen min med positivitet og glede. Jeg får energi, jeg fyller på mitt eget beger. Mitt råd til deg som ønsker å oppleve løpeglede, er at DU må være bevisst og vite hva DIN grunn til å ville bruke tid på å løpe er.

Nina sier:

– Glede ved å løpe opplever du ikke hvis du løper fordi naboen sier at du kommer til å føle deg som et nytt menneske. Eller fordi din bedre halvdel ymter frempå at du bør komme deg opp og ut av sofaen, eller at kompisen din råder deg på det sterkeste til å skaffe deg et par løpesko for da kommer du til å bli kvitt de kiloene du støtt tenker du har for mange av. Det funket jo så bra for han. Men det er ikke dermed sagt at disse rådene fungerer for deg. Gå inn i deg selv og finn frem til ditt hvorfor.

Nina forteller at det å løpe hver dag har for henne nå blitt en like stor selvfølgelighet som å pusse tenner morgen og kveld – og å skifte truse og sokker hver dag.

– Det er en del av identiteten min. Uten løping mister jeg en del av hvem jeg er. Jeg løper sakte og langt. Det er min greie. Når jeg løper, har jeg egentid. Det er en tid jeg bestemmer og hersker over. Det er bare meg – hvis ikke jeg selv velger å løpe sammen med noen andre. Jeg trenger ikke å tenke på jobb, hva vi skal ha til middag, klesvasken som venter og kottet jeg for lengst burde ha ryddet. Jeg trenger ikke være mamma, datter, venn eller kollega, det er bare MEG. Men dette er MINE grunner og gevinster og hver og en må finne sine, presiserer Nina igjen.

Aldri angret

– Er du like motivert hver dag?

– Noen dager føler jeg meg i kanon-form. Andre dager er jeg helt på bunnen. De fleste dager er jeg et sted imellom. Vi er bare mennesker, og det er jeg også. Det går helt fint an å løpe selv om kroppen føles litt tung. Jeg skal innrømme at jeg noen dager også har vondt i vilja. En ting er sikkert: Jeg har aldri angret på en løpetur. Hvis kroppen og vilja henger litt på halv tolv, har jeg alltid følt meg bedre etter at løpeturen er unnagjort, forteller hun.

– Jeg tenker at det er mitt ansvar å lage meg fine løpeturer. Derfor sier jeg blant annet alltid hei til alle som går, sykler og løper på min vei. Jeg løper stort sett til samme tid hver morgen. Dette har resultert i at flere bilister har begynt å tute og vinke. Etter mange år med løping har jeg skaffet meg nye venner langs veien. Flere av de løper jeg også nå sammen med innimellom.

– Løper du hver eneste dag, hele året utendørs? Hva med tredemølle når været er som verst?

– Ja, jeg husker ikke sist gang det var en dag jeg ikke løp. Mange lurer på hvordan jeg klarer å løpe igjennom hele året, og da spesielt om vinteren. Svaret er i grunnen ganske enkelt – jeg stopper aldri. Det blir som med isbadere. Når sommeren sier takk for seg og høsten tar over med all slags ruskevær, vind, regn, gjørme og mørke, er jeg fremdeles i løpeskoene hver dag. Vinteren byr på sørpete, snødekte og isete veier, og ikke minst den ekstreme kulden. Da er kroppen min blitt gradvis utsatt for ruskeværet, sier hun.

– Jeg, som de fleste andre, har også en haug med unnskyldninger for hvorfor jeg kanskje kan «skippe» løpeturen i dag: Det er for kaldt, det blåser nordavind fra alle kanter, det bøtter ned, det er snøstorm og bare kaos. Jeg har også vondt i vilja noen ganger, men – hvis jeg tillater meg å begynne å tenke for lenge i de baner, kommer heller ikke jeg meg ut.

Løsningen for Nina er å sjekke Yr. Hvor mange grader er det? Hvilken retning blåser vinden ifra, og hvor mye blåser det i kasta? Vil hun møte på noe nedbør i form av regn eller snø?

– Jeg tenker lite, bare handler. Ut ifra det velger jeg hvilke klær jeg skal ha på meg. Jeg legger også opp til at jeg løper først i motvind sånn at jeg får medvind på slutten av turen. På denne måten unngår jeg å bli varm og svett i medvind og iskald når motvinden slår mot meg på hjemturen.

Magisk

Nina forteller at ingenting er som å kaste jakka når våren kommer, og det beste av alt er første dag i singlet. Solen som varmer henne i ansiktet, skogen som kaller på henne etter å ha kvittet seg med den siste rest av snøen. Det er magisk, helt nydelig.

– For min del fungerer det ikke å løpe inne på en tredemølle. Jeg opplever at det er for statisk. Ute møter jeg folk, og terrenget jeg løper i endrer seg i takt med løpestegene mine. Lungene mine fylles med frisk luft. Jeg kjenner at jeg lever på en helt annen måte ute.

– Selv du har jo vært nybegynner en gang. Hvordan startet dette løpeeventyret?

– Jeg har alltid syklet. I 2007 startet jeg som spinninginstruktør på Friskis & Svettis. Å kjøre full sal med en skreddersydd time for brannmennene i Asker og Bærum var stor stas. Smil, latter, glede, svette og full trøkk helt til melding om brann på sambandet overdøv all musikk, og de som hadde vakt stormet ut av salen.

Utenom jobben likte Nina å sykle racersykkel på asfalt, men dette endret seg da hun ble gravid.

– Det å være god til å sykle langt krever mange timers trening. Ronja kom i 2009 og Mikkel i 2012. Jeg hadde tatt et valg om å bli mamma. Det førte til at jeg måtte bli god til noe annet enn å sykle. Hmm, men hva skulle det være? Jeg hatet å løpe, holdt på å dø bare jeg skulle løpe fra en lyktestolpe til en annen, men jeg bestemte meg for at dette skulle jeg bli god til, forteller hun.

– Jeg var i permisjon med Mikkel da eventyret startet. Mikkel la jeg i vogna og tok med meg. Pust, hark, pes – hodet fylte seg med negative tanker, ork. Ja, lista var lang for hvor grusomt dette var. En dag klarte jeg å løpe 4 km uten å stoppe. Det var bursdag, julaften og nyttårsaften med ballonger, raketter og stjerneskudd på en gang, forteller Nina.

Mila ble etter hvert runda, og det varte ikke lenge før hennes gode venn, Line, skulle ha henne med på halvmaraton i Holmestrand. Etter Ninas første halvmaraton lå hun rett ut på sofaen resten av dagen.

– Jeg var så sliten som en oppbrukt vaskefille.

Men etter hvert ble hun bitt av løpebasillen, og kilometertallet krøp sakte oppover.

– Jeg er et skikkelig konkurransemenneske, og den jeg aller helst konkurrerer med er meg selv. En dag i 2016 så jeg 30 km på klokka da jeg var ferdig med turen. Line og jeg bestemte oss for å delta i vår første maraton. Vi følte oss riv ruskende gærne. Jeg kan ikke akkurat skryte på meg å si at vi gjennomførte med stil, men vi kom oss på et vis over målstreken og var to utslitte skrotter som landet som potetsekker i bakken.

To tretthetsbrudd

– Når du løper så mye, har du vært utsatt for noen skader og hva gjør du eventuelt for å forebygge skader?

– Ja, jeg har hatt tretthetsbrudd i begge anklene. Første gang jeg hadde det, løp jeg ikke på ni måneder. Da vendte jeg tilbake til syklingen. En dag ble jeg påkjørt av en bil, og dermed fikk jeg en ufrivillig pause fra treningen, forteller hun før hun utdyper hvordan hun forebygger skader.

– Jeg er ikke opptatt av hvilket merke jeg har på klærne jeg løper i, eller hvor klærne er kjøpt. Jeg jakter oftest etter noe på salg. Det viktigste for meg er at klærne skal fungere og kjennes behagelig ut når jeg løper. Det jeg derimot bruker penger på, er sko. Jeg har et garderobeskap fullt av løpesko. Jeg kjøper ofte nye sko og bytter på hvilke sko jeg løper i, slik at jeg får variasjon i tråkket mitt. Jeg løper mest mulig i skogen på mykt underlag, noe som også gir variasjon i steget og er mest skånsomt for knær, og ankler.

– Du har fått mange til å begynne å løpe og flere vil løpe sammen med deg. Fortell!

– Ja ALLE kan få være med. Har du lyst, er det bare å slenge seg med. Opp igjennom mine år med løping har jeg møtt mange mennesker på min vei. Det er herlig å kunne løpe sammen. Det å ha en avtale med en annen, en forpliktelse, gjør det enklere og mer motiverende å komme seg i klærne og knyte på seg løpeskoene. Det er som natt og dag å ha en ved min side når jeg løper kontra å løpe alene.

Nina løper gjennom uka med mange som slenger seg på noen kilometer her og der, og de har stor glede av det.

– For 6 måneder siden møtte jeg Jørn. Han forteller at han deltok i en løpegruppe for noen år tilbake og trivdes med det og ville nå starte opp igjen. Yes, tenkte jeg, enda en å løpe med.

To favoritter

– Du har to tenåringer som spiller basket. Hvordan inspirerer du de til å bruke løping for åforbedre kondisjonen i sin idrett?

– Av alle de fine menneskene jeg nå er så heldig å få løpe sammen med, er det to stykker som skiller seg ut. Det er kanskje ikke helt innafor å favorisere, men jeg skal innrømme at jeg har to favoritter. Ronja og Mikkel er de jeg aller helst løper med. Tenk så heldig jeg er som har en jente på 15 år og en gutt på 12 år som vil løpe sammen med mammaen sin. Da Ronja og Mikkel hadde lært seg å sykle, syklet de mens jeg løp. Ingen grunn til å tenke at man ikke får løpt fordi man ikke har barnevakt. Ta de med! Etter hvert ble sykkelen byttet ut med løping for dem også.

Både Ronja og Mikkel er ivrige basketspillere. Ronja går på Wang Ung og skal snart starte på NTG (Norges Toppidrettsgymnas). Hun spiller på EB (Eikeli/Bærum) i Bærum og pendler frem og tilbake tre ganger i uken. Mikkel skal til høsten starte på Wang Ung. Han spiller på TNT Towers. For å være en god basketspiller må man klare å holde ut alle fire omgangene i en kamp. Derfor løper både Ronja og Mikkel i tillegg til å trene basket. Løping gir dem den mengdetreningen de trenger for å evne å spille på sitt beste til siste slutt.

– Hva er dine planer med løpingen fremover? Vurderer du å gjøre noe annerledes?

– Akkurat nå trives jeg så godt med den daglige løperutinen jeg har innarbeidet meg, at jeg ikke har tenkt på å endre den med det første. Samtidig skjønner hodet mitt at å løpe så langt hver dag ikke er noe kroppen klarer å gjøre i alle år fremover. Men selv om hodet egentlig vet det, vil hverken tankene eller kroppen min innrømme det helt enda.

Nina nyter:Så langt har Nina ingen planer om å trappe ned på løpinga sjøl om hun vet at den tid vil komme. (Foto: Roger Christansen)