The Great Ethiopian Run –⁠ jubileumsløp i menneskehetens vugge

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 1-2025

For første gang på 14 år er jeg tilbake i mitt fødeland. 40 år er gått siden ble jeg født som misjonærbarn i Etiopia. Det vakre landet på Afrikas horn er en stor del av min families historie.

Om vi skal tro historikere og arkeologer, er Etiopia også en sentral del av vår felles verdenshistorie. Det var kanskje her den menneskelige utvandringen startet for første gang. Menneskehetens vugge. Helt siden Lucy vandret rundt i høylandet, har etiopiere løpt her i den tynne luften.

Forberedelser og forventninger

Før avreise var målet mitt klart: å løpe så fort jeg kunne på 10 kilometer i tynn luft, kanskje møte noen fra verdenseliten og gjerne trene der de trener. Jeg har ikke løpt en 10-kilometer med full innsats på mange år, og bestetiden min ble satt underveis i Bergen City (halv-)Marathon i 2024. Strava mener at min raskeste mil da gikk på 45.24.

Kunne jeg klare under 45 minutter her i høyden? Det ble kjøpt inn nye karbonsko, og jeg drømte om den fantastiske effekten disse åtte dagene I høyden skulle ha på formen. Fokuset skulle vise seg å endre seg underveis i turen.

Møtet med Etiopia

De fire første dagene i Addis Abeba var magen bra, og jeg fikk tatt nydelige morgenturer med joggesko. Smil og latter fra unge og gamle i nabolaget møtte meg. Hva slags skapning er dette? Han har en kort shorts og det ser ut som han puster tungt i den minste oppoverbakke. Peking og latter, men aldri ondsinnet.

Dagene frem mot løpet reiste jeg og min familie rundt i Etiopia, og vi traff igjen venner og kjente. I Etiopia er maten et høydepunkt. Injera, den tradisjonelle surdeigslompen, byr på en eksplosjon av smaker sammen med de lokale sausene. Det både tilberedes og nytes med kjærlighet.

Løpsdagen

Magen har kranglet i dagene før løpet, men kvelden før får jeg tatt medisin, og heldigvis føler jeg meg klar da jeg våkner på løpsdagen.

Etter at 50 000 deltakere har sunget nasjonalsangen, går startskuddet. Løpet har ingen offisiell tidtaking for mosjonister, og bare eliteutøverne har startnummer. Jeg starter klokken min idet jeg passerer startlinjen, men det tar flere minutter før jeg klarer å finne noe som minner om en joggerytme i den enorme folkemengden. Drømmen om sub 45 er allerede svunnet hen.

Jeg merker fort at magetrøbbel og mangel på energi i dagene frem mot løpet gjør at pulsen ikke vil opp, og jeg klarer ikke presse meg noe særlig.

Det gjør ingenting. Det er masse gøy å følge med på. En «løper» med svømmeføtter(!). En annen gruppe synger taktfaste etiopiske sanger. Alle smiler.Jeg jogger på flatene, går litt i motbakkene og løper på litt i nedoverbakkene. Atmosfæren gjør det umulig å være skuffet over egen prestasjon.

Kontraster og voksesmerter

Økonomien i Etiopia har vokst de siste årene. Dette er positivt, men landet erfarer en del voksesmerter. Særlig rammet er mannen i gata.

Løpstraseen vår går gjennom deler av sentrum, og vi får med oss mange fantastiske byggeprosjekter. Øst-Afrikas høyeste skyskraper rager 209 meter over oss. Idet vi løper gjennom det nye finansdistriktet, er det vanskelig å legge fra seg kontrastene i denne millionbyen. Kilder blant arrangørene forteller oss at myndighetene har hatt innspill om trasevalgene. De er ikke likegyldige til hvilke deler av byen som vises frem.

På mine rolige morgenturer har jeg sett mye av byen. Overalt er det bygging. Og riving. Boliger, små butikker og hele nabolag rives. Mange må starte livet på nytt langt fra sentrum. Vekk fra nærmiljøet, jobben og vennene. Gatene skal bli breiere og flottere.

I en by med 10 millioner innbyggere forteller en sjåfør oss at det er ca. 3000 som har sykkel. Likevel bygges det milevis med sykkelsti. Utsikten vår til områder som ikke er utbygd, er skjermet med bølgeblekk. Som turist blir jeg bedt av politiet om å holde meg i de brede avenyene og hovedveiene.

Det er strøm- og vannmangel hos vanlige folk, men hotellene, gatelysene og de enorme storskjermene lyste opp Addis om natten. I parkene var det friskt vann i fontenene, men på gjestehuset der vi bodde, var både vann og elektrisitet sporadiske gjester.

Løpsgjennomføring

Tilbake til løpet. Løypa er kupert, og det er egentlig fine rullende stigninger. Utfordringen er bare at her befinner vi oss 2400 meter over havet, så alle stigninger føles som sistedraget på en tung intervalløkt. Men, strategien min holder, og magen har bestemt seg for å spille på lag.

Vi passerer flere liveband. Mange av de jeg løper sammen med, heier og skryter av den tunge norske løperen som med tunge skritt passerer dem i nedoverbakkene.

Den siste lange motbakken er fra halvveis i løpet og opp til 7 km-merket. I disse bakkene passerer vi de luksuriøse hotellene Sheraton og Hilton.

Målgangen

Fra løypens toppunkt er det stort sett flatt før vi begynner på en lang slak nedoverbakke den siste halvannen kilometeren ned mot målgang på hovedstadens paradeplass, Meskel Square.

De siste hundre meterne er det tid for en sluttspurt. For første gang i løpet ser jeg 3-tallet på klokken. Det viste seg at GPS eller løype har spilt meg et puss, og klokka fortalte at jeg hadde løpt 9,86 km.

Jaja. Det er ikke så nøye. Jeg minner meg selv om at løpet ikke har tidtaking (for oss dødelige), og et klokken viser at jeg har brukt 52.44 på denne litt korte 10-kilometeren. Farten tilsvarer et middels tempoløp på trening hjemme i Norge.

Ved målgang får jeg medaljen som har bilde av levningene til Lucy. Jeg får vann, og jeg fylles av enorm takknemlighet over å få oppleve dette løpet. Det er helt spesielt å være en del av folkefesten. Her hvor verdens folkevandring en gang startet, har massene i dag løpt sammen. Meskel Square, løpets målområde, eksploderer i farger og jubel. Det føles som om hele Addis Abeba danser sammen.

Etter løpet

Etter målgang observerer jeg at mange av de vestlige løperne ser innbitte ut rett før de kommer i mål. Jeg kjenner meg igjen. Som meg har de nok hatt et litt tøft løp sånn O2-messig. De spurter i mål med dødsforakt. Flere har musikk på øret. Tenk å stenge ut denne folkefesten til fordel for en litt bedre prestasjon, tenker jeg.

Etiopierne derimot, stopper noen meter rett før målgang i store vennegjenger. Det tas selfier, danses og synges. Løpet er en fest og en feiring. Noen har svøpt seg inn i flagget, mens andre har ansiktsmaling og hatter. En jeg passerte tidlig, løp med stylter.

Elitefeltet er i mål for lenge siden, og vinneren står på en scene som er inngjerdet og vel utenfor rekkevidde. De er Etiopias stolthet – men de er på mange måter avskåret fra den store festen i gatene.

Biniam Mehary er beste mann i mål på 28.26, og for kvinnene er det Asayech Ayichew som tar seieren på 32.14. Det ble hjemmeseier i år også.

Det første løpet i 2001 ble vunnet av Haile Gebrselassie, og i 2015 ble løpet vunnet av olympisk mester på Maraton i Paris 2024, Tamirat Tola. Han reddet den etiopiske æren i et OL der løpelandet ikke klarte å levere som forventet.

Refleksjoner

Tilbake på gjestehuset oppdaget jeg at vi fortsatt ikke hadde vann. Hverken i dusjen eller på toalettet. Et vaskefat, vannkoker og en klut fikk gjøre nytten. Heldigvis hadde vi tilgang på rikelig med rent vann i en tønne.

Det slår meg at løping og trening, slik vi mosjonister i Norge holder på, er en svært privilegert aktivitet. Vi har tid og penger til å satse mot neste gateløp, og vi bruker bedre utstyr enn mange av de afrikanske eliteutøverne.

Jeg følte meg litt dum da jeg som rik nordmann løp rundt i nytt og fint treningsutstyr i Addis. Men det er kanskje ikke så dumt å bli ydmyket litt av og til.

Alle de strålende og varme menneskene som møter deg i Etiopia, får meg videre til å reflektere. Hva er det som skaper denne gleden midt oppi alle utfordringene?

Hva kan vi lære?

Etiopiernes livsstil har verdier vi kan lære av.

De beveger seg naturlig nok mye mer enn oss. Mange beveger seg over lange avstander til fots hver dag. De har mer fysisk kontakt med hverandre. Det er veldig vanlig å se gutter holde hender når de går på gaten sammen, og når man møtes må det klemmes (flere ganger).

Religion er viktig i Etiopia. Alle hilser hverandre med «Guds fred». Man kan innvende at religion også har negative aspekter. Likevel tror jeg at fokuset på noe større, og håpet om noe bedre, gir styrke til hverdagen. Vi er en del av noe større. Ikke bare meg, meg, meg.

I tillegg tvinger lavere levestandard etiopiere flest til å prioritere de viktigste tingene i livet. Materiell velstand er både nordmenns største gave og største forbannelse.

Måltidsfelleskapene tror jeg også er en nøkkel. I Norge går vi glipp av en del når vi spiser hver for oss foran en skjerm. I Etiopia spiser man gjerne middagen med hendene og fra samme fat. Nærhet og fellesskap.

Vi gjør rett i å fortsette med treningen og løpingen slik vi er vant til. Jeg tror ingen nordmenn blir lykkeligere av å legge joggeskoene på hylla. Men jeg tror vi har mye å hente på å tilnærme oss noen verdier fra den etiopiske livsstilen. Så må vi også være takknemlige for at vi bor i et lite privilegert hjørne av verden. Kanskje vi kan bruke vår privilegerte status til å gjøre noe bra for andre?

Møtet med eliten

I forbindelse med Great Ethiopian Run traff jeg på flere eliteutøvere. Jeg fikk til og med en selfie med kvinnenes verdensrekordholder på maraton, Ruth Chepngetich fra Kenya. Hun var med for å kaste glans over arrangementet (men løp ikke). Det var også en annen kenyansk legende ved navn Moses Tanui til stede under arrangementet. Han var med da vi dagen før løpet hadde «morning shakeout».

Jeg fikk også hilst kort på Haile Gebrselassie. «Greetings from Norway», fikk jeg sagt, og han lyste opp i et enormt smil.

Men det var ikke eliten som satte spor. Det var felleskapet, varmen og alle møtene med menneskene.

Vi har mye å lære av menneskene som kommer fra samme sted som oss. Menneskehetens vugge. Men, da jeg satte meg på flyet hjem, gledet jeg meg til å komme hjem og sjekke om kondisen hadde tatt et sjumilssteg etter et åtte-dagers høydeopphold. Kanskje kan jeg løpe noen sekunder raskere i neste gateløp? Men da må jeg kanskje ha meg noen nye sko.