Tretthetsbrudd i foten – hva er det, og hvorfor oppstår det?

Om artikkelforfatteren

Pål Oscar Christensen (f.1993) er osteopat og tok utdannelsen ved Høyskolen Kristiania i Oslo. Han jobber til daglig på Behandlerverket Kolbotn hvor han følger opp sine pasienter og kunder med manuell behandling og rehabilitering, samt treningsveiledning og testing. Pål Oscar er selv en aktiv løper med ekstra stor interesse for lange løp. Under osteopati-utdannelsen skrev han også sin avsluttende diplomoppgave om løpsrelaterte skader innen ultraløp. Kondis-medlemmer får 15 prosent rabatt hos Behandlerverket som tilbyr behandlinger innen osteopati, kiropraktikk, fysio- og manuellterapi, i tillegg til laktatprofiltest. (Foto: privat) 

Artikkelen har stått på trykk i Kondis nr. 3-2025

Dette kan oppstå som følge av at skjelettets evne til å tilpasse seg belastning overstiges over tid, i motsetning til «vanlige» bruddskader som oppstår akutt. Vi skiller også mellom to typer stressfrakturer der den ene skyldes for høy belastning på normalt beinvev, og den andre skyldes belastning på allerede svekket beinvev, som ved redusert beintetthet eller benskjørhet.

Stressreaksjoner og stressfrakturer kan oppstå flere steder i skjelettet vårt, men hos løpere utvikles de ofte i foten.

Foten vår er en sterk, robust og sammensatt struktur som skal tåle stor belastning når vi løper.

Under løping utsettes faktisk foten vår for krefter opptil 2,5-3 ganger egen kroppsvekt – i hver eneste landing og i hvert eneste fraspark. Grunnet den store, repetitive belastningen er fotens knokler ekstra utsatt for overbelastning hos løpere.

Risikofaktorer og årsaker

Den vanligste årsaken til stressfraktur hos løpere skyldes ofte større endringer i treningsvaner og viser seg i form av:

• Overbelastning: Generelt høy og rask økning i treningsmengde og intensitet uten tilstrekkelig restitusjon (hvile, søvn, energitilgjengelighet).

Kombinert med overbelastning er det også en rekke andre faktorer som øker risikoen for utvikling av stressfrakturer:

• Ernæring: Generelt utilstrekkelig energiinntak, dårlig ernæringsstatus og lave verdier av kalsium og vitamin D kan påvirke og svekke beintettheten.
• Biomekanikk: Anatomiske avvik, tidligere skader og muskulære ubalanser som kan føre til ugunstig belastning.
• Hormoner: Hormonelle forskjeller og lavere beintetthet gir også økt risiko for utvikling av stressfraktur hos kvinner og kan for eksempel forårsakes av menstruasjonsforstyrrelser.

Vanlige symptomer og tegn:

• Smerter som utvikler seg over tid.
• Smerter ved løping eller lignende aktivitet, men som avtar ved hvile.
• Smerte på et bestemt punkt i foten.

I tidlig fase vil smertene ofte kun være til stede ved løpsspesifikk aktivitet, men kan senere utvikle seg til smerte også under dagligdags aktivitet.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ved klinisk undersøkelse og bildediagnostikk. MR er førstevalget, og det beste verktøyet for å identifisere og påvise stressfraktur i de fleste tilfeller. Røntgen er mindre nøyaktig og gjør det vanskeligere å oppdage stressreaksjoner i tidlig fase, sammenlignet med MR eller CT.

Behandling og rehabilitering

Med riktig behandling er prognosen for å komme tilbake til løping etter stressfraktur generelt god. Tilhelingsprosessen og rehabiliteringsplanen avhenger derimot av omfanget og plasseringen til skaden.

Stressfrakturer i foten kategoriseres derfor som enten høyrisiko- eller lavrisikostressfrakturer, basert på hvor de oppstår og sannsynligheten for komplikasjoner.

• Lavrisiko-frakturer: Skader i fremre fotblad (unntatt 5. metatars), hælbeinet (calcaneus) og skade på mindre belastede områder da disse som regel krever kortere tilhelingstid og har lavere risiko for komplikasjoner.
• Høyrisiko-frakturer: Skade i øvre del av fot (naviculare), ved basen til storetåen (5. metatars) og andre områder med dårlig blodforsyning da disse som regel krever lengre tilhelingstid og i enkelte tilfeller kirurgisk behandling.

Om skaden har inntruffet og løpingen har blitt satt på vent, er det viktig å starte tidlig med riktig behandling og rehabilitering for å unngå komplikasjoner, tilbakefall og et enda lengre opphold fra det du helst vil – nemlig å løpe igjen.

Behandlingen og rehabiliteringen fokuserer på avlastning og gradvis tilvenning til aktivitet og løping igjen. For å unngå tilbakefall er det derfor viktig å få hjelp til å avklare skadeomfanget for å kunne sette opp en tilpasset plan over innhold og progresjon i rehabiliteringsfasene.

Rehabiliteringsfaser

Lavrisiko-frakturer (metatarsene og calcaneus):

Høyrisiko-frakturer (naviculare og 5. metatars):

Oppsummert

Stressfraktur er en tilstand som bør tas på alvor og som trenger riktig behandling og oppfølging for å unngå tilbakefall – slik at du kan komme så raskt som mulig tilbake til løpingen. Ved å være bevisst på risikofaktorene for utvikling av stressreaksjoner og stressfrakturer vil du som er aktiv også lettere kunne ta valg og gjøre tiltak i din treningshverdag som vil bidra til å redusere risikoen og forebygge tilstanden.