Hvor+var+du+da+Birken+ble+avlyst%3F  
Hvor var du da Birken ble avlyst?
Unormal ro
Med delvis blå himmel, noen få kuldegrader og en problemfri transport med bussen
helt opp til startområdet, lå alt til rette for min 13. tur over fjellet med startnummer
på brystet. Skiene var ferdig preparert fredag kveld og allerede plassert i perfekt posisjon i slusa. Klokka viste en hel time til start for pulje to, og alt var unormalt rolig i hodet på en halv-erfaren birkebeiner.

Stille før stormen
Med fokus på å få tatt noen bilder fra startområdet og noen andre nødvendige ærender, gikk tida så jeg helt glemte å småjogge for å gjøre meg klar til start. I år hadde jeg også smurt "safe" (trodde jeg), og pulsen steg ikke som vanlig hver gang de kjente stemmene til Tore Øverby og Joar Hagen fortalte at temperaturen hadde steget noen desimaler siden forrige måling. Ti-tolv sekundmeter vind på Raudfjellet mente jeg "alltid" å ha hørt før om årene også, og ble bare mottatt som et av mange tall mens fokus var rettet mot passeringstider og plassering i klassen.
  Pulje+0+og+1+gj%F8r+seg+klar+til+start.  
Pulje 0 og 1 gjør seg klar til start.
Oppvarming til Skaramstad
Starten gikk uten problemer - jeg var igang! Det var tydelig at spenningsnivået og oppvarmingen hadde vært for laber. Det gikk tungt å komme i gang. "Ja, ja, jeg får ta turen til Skramstad som oppvarming", tenkte jeg da "alle" la i vei i et tempo beina og armene mine ikke ville være med på. Og ganske riktig - etter et par krus etter 7 km syntes jeg det begynte å løsne litt på myra før Skramstad. Det som irriterte mest var at løperne i sporet til høyre til stadighet slo stavene sine inn i mine. Var det nødvendig da....?

Lang, lang rekke mot Dølfjellet
På det åpne området etter matstasjonen på Skramstad virket det som om Birken endelig kunne begynne for min del. Med hele pulja inne på to sirlige rekker, gikk det så rolig at det ble bare kosen å gå og spare på kreftene og tenke på når jeg skulle begynne å bruke av de nyoppdagede kreftene.

Indre spørretime
I den siste kneika før vi tok fatt på selve Dølfjellet kom det en i feil retning. Jasså, en som har åpnet for hardt og som ikke gidder å gjennomføre når det ikke går etter planen den første drøye mila? Det er ikke spesielt uvanlig at en har flere spørsmål enn svar så tidlig i et så langt løp, hvor usikkerhetene om egen kapasitet og utstyr er mange. Lørdagens spørrerunde skulle snart vise seg å bli rekordlang!

Hva skjer'a?
Før Dølfjellet svinger løypa mer vestover og stiger på skrå opp fra den glisne skogen. Jeg merket godt vinden som kom rett i mot og innså at det var best å belage seg på igjen-drevne spor fram til Raudfjellet også i år. Her møtte jeg løpere på rekke og rad nedover. Hva skal dette bety? Har det skjedd en ulykke?

Utnytt værforholdene til din fordel
Det var noen som mumlet i vinden om at rennet var avlyst. Det gikk ikke på noen måte inn i hodet på en som har lært seg å dele opp distansen i etapper. I hodet var jeg allerede på Dambua og lekte med tanken om at jeg som en del tidligere år virkelig skulle begynne kjøret på de slake stigningene mot Raudfjellet. Mens vinden sved i kinnene, tenkte jeg på en treningstur for noen år siden da jeg og fetteren møtte veggen i form av vestavinden rett etter Dambua. Jeg fortsatte i snøføyka til Raudfjellet før jeg snudde - som planlagt, mens makkeren stod i ly ved Dambua. Samdals ord i "Best i Birken" om å venne seg til tøffe forhold på trening og utnytte det i konkurranser, satt ennå spikret i panna.

Uvirkelig
Jeg skulle i alle fall selv forsikre meg om avlysning og fortsatte med fiskebein i motvind og motbakke den siste stigningen med retning Dølfjellet. Dessuten skulle jeg tilbringe resten av helga på Sjusjøen... Jeg fikk fort behov for å ta på den vindtette overtrekksdressen jeg hadde i sekken - og stoppet opp. Jeg tar den på og så går jeg over, tenkte jeg. Jeg regner ikke meg selv som spesielt impulsiv, men etter å ha stoppet opp noen få sekunder for å forberede påkledningen, skiftet jeg instinktivt taktikk. Her var det om å gjøre å komme seg i ly så fort som mulig før en kunne tenke på å få på seg klær. Dermed var også jeg på veg i feil retning sammen med en stadig økende horde med plogende birkebeinere. Et uvirkelig syn!

?????????
Med vinden i ryggen på veg ned mot Skaramstadsetra begynte folk å lure? Hvor langt kom de som startet klokka sju? Er det noen som kom over? Kan det bli renn i morgen i stedet? Hva med neste helg? Får vi igjen noe av startkontigenten? Hvordan blir det med trippelen i år? Hvor er bagsjen min tro? Og hundre varianter av liknede spørsmål.

"Alle" hadde dagen - og perfekte ski
I tillegg til alle spørsmålene som ikke fikk noen klare svar, var det et annet tema som var en gjenganger på "koseturen" i sola nedover lia mot Rena: "Alle" hadde truffet så utrolig godt med smøring og form i år..... - unntatt meg da som hadde smurt så "safe" at alle gled fra meg i trikkeskinnene tilbake til Tingstadjordet. Så slipper i alle fall jeg å lure på om det kunne blitt ny pers plasseringmessig i klassen i år. Og Gud skje lov for det...

(For de 3000 som vil finne sin hypotetiske tid i Birken 2007:
Her finner du passeringstida di på Skramstad.)

PS!
Vel på plass på Sjusjøen lørdag ettermiddag etter en meget smertefri "evakuering" fra Rena, stod jeg rastløs midt i Birkebeinertraseén og tenkte mitt - uforstyret av vær og vind.