Kondis 7 • 2017
«Varmt, skyet vær. Jeg tar utstyret mitt ut av
bilen og setter sammen sykkelen. På terras-
sene står turister og innbyggere og ser på. Ikke-
sykkelryttere. Tomheten i livet deres sjokkerer
meg.»
Sitatet over er hentet fra det lille mesterver-
ket av en bok, «Sykkelrytteren» av Tim Krabbe.
Det er et sitat jeg ofte har i bakhodet enten jeg
sykler eller løper.
I dag – to dager etter årets Oslo Maraton – er
det lett å ha det i bakhodet. For vi mennesker
er noen rare dyr! Selv hadde jeg gleden av å stå
som løypevakt ca. 1 km før mål på 10 kilomete-
ren. Der var det veldig mye trafikk av folk som
skulle passere.
Det som slo meg, er at de fleste har absolutt
ingen respekt for løpere som prøver å gjøre sitt
beste samtidig som de er slitne. Og jeg tenker
med en gang litt i retning av sitatet – at de ikke
har den fjerneste anelse om hva som skjer. For
jeg tror og håper at dersom hadde folk vært
borti trening og konkurranser, så hadde de
respektert de som løp en eller annen distanse
lørdag – og ventet den lille stunden det tar. Selv
politiet hadde en ganske vanskelig jobb der, for
folk ignorerte også dem!
Ordinær folkeskikk
Jeg sier absolutt ikke at vi har enerett på gater
og veier, men vanlig ordinær folkeskikk skal
man kunne forvente uansett. Nå gikk det bra
der jeg stod, men det skyldtes like mye vaktene
sin innsats, som de som på død og liv skulle
passere.
For meg som er genuint opptatt av at vi
skal bevege oss, er det på tross av det jeg har
skildret her, veldig moro å stå og se på. Å se
folk i alle aldre og i alle størrelser løpe gjør
meg veldig glad, og jeg kan gjøre det i timevis.
Jeg beundrer alle de som går til start med en
ting for øyet – nemlig det å komme seg til mål.
Alle har ikke like stor kapasitet eller like gode
forutsetninger, men de gir likevel alt. Det krever
ganske mye guts.
For meg blir det da helt obligatorisk å stå og
heie på alle sammen uansett fart. Du kan lese
ganske mye ut av en løpers ansikt når du står
slik og heier. Lidelsen står noen ganger helt i
stil med grimasene som gjøres. Noen er også
helt i sin egen verden og har nok ganske mye
boblende rundt i eget hode. Det gjør det hele
enda mer fascinerende å se på.
Til og med folk jeg aldri trodde jeg ville se
løpe, dukker opp. Gamle kompiser – kall det
svirebrødre – som alltid har vært mer opptatt av
helt andre greier, er stolte som haner når de ser
meg. Det er veldig kult å få med seg.
Gladiatorene
Løping er enkelt og likevel ikke noen enkel
øvelse. Poenget er jo å komme seg fra A til B, og
stopper en opp, går tiden fort. Jeg har jo vært
der selv noen ganger, at det har stoppet opp, og
jeg har mye å lære av de som på mange måter
slåss en ganske så tøff kamp der bak. I mine
øyne er dette de virkelige gladiatorene, og en
gladiator skal en ikke kimse av!
Så får vi som er litt raskere heller gnåle over
mangelen på egen suksess til vi blir grønne i
trynet. For min egen del vet jeg innerst inne at i
forhold til ganske mye annet så er det en baga-
tell at tida helst skulle blitt litt bedre.
Høsten har mange fine løp å by på, så ikke
legg deg ned for å hvile frem mot jul ennå.
Hold det gående og husk at det å bli heiet på
er noe vi alle setter pris på, uansett hvilke tider
vi løper på. Den lille oppmerksomheten har vi
alle tid til

Vignett-kondiskommentaren.jpg

Med Kondis, for felleskapet

Da jeg var liten, så var krig min største bekymring. For så vidt også da jeg ble litt mer voksen, både med terror og andre ting som har blusset opp. Men virus – det har jeg aldri tenkt noe særlig på. Kanskje fordi de gangene jeg har lest om det – så har det vært helt andre steder enn i trygge Norge.
Selv når jeg leste om hva som skjedde i Kina tidligere i år – så var nok tankegangen litt sånn «det angår ikke meg». I dag vet jeg heldigvis bedre, kan en jo si.

Og Corona er nå blitt den nye hverdagen. Den nye hverdagen som på en eller annen måte preger oss alle. Felles for oss alle – er at hverdagen har blitt strengere og egentlig enklere. Det er ikke så mye du kan gjøre lenger og alt skal skje med minst 1 meter avstand. Noe som har blitt ganske synlig for oss som løper. For når alt annet er stengt – så er alternativene å gå – eller jogge / løpe. Hvilket fører til at det er enda flere folk ute – og gjerne samtidig. Da blir det trangere om plassen. Legg til at det skrives om alle joggerne også, som på mange måter blir de litt «farlige».

Jeg skjønner veldig godt at korona skaper frykt. Og i og med at vi er mennesker og ikke roboter, så reagerer vi også forskjellige. Noen blir definitivt engsteligere enn andre. Selv er jeg kanskje mer engstelig enn jeg trodde også. For den forutsigbare verden som jeg hadde pr.1.1.2020 er ikke helt der nå. Det går på jobb, det går på å bli syk selv, det går på å se andre du kjenner blir syk osv. Problemstillingene er mange..

Jeg som løper hver dag har funnet meg nye «jaktområder». Jeg prøver å unngå å løpe for eksempel rundt Sognsvann her i Oslo nå, fordi det er mange mennesker der samtidig. Det er både for å unngå å bli smittet, men også for å skape minst mulig uro for andre som jeg passerer, gjerne i tights. Allikevel så har jeg møtt på folk som åpenlyst markerer at jeg helst ikke skal løpe forbi. Og jeg blir litt lei meg hver gang – selv om jeg altså har største mulige sympati for at folk reagerer: jeg skjønner jo problematikken liksom!

I går kveld løp jeg på skogsvei opp til Ullevålseter, ikke så langt unna Sognsvann – bare litt høyere opp. Der løp jeg nokså alene og møtte bare noen på min vei. Været var fint i kveldinga og alt var ren idyll. Og for en stakket stund så glemte jeg faktisk korona. Jeg løp i tightsen min og hadde det fint bare. Da var livet liksom helt «normalt» igjen.
Tenkte litt på det etter løpeturen også – men innser jo at vi ikke vet hvordan morgendagen blir helt ennå.

Og har gjort meg ganske mye tanker rundt alt dette. Fordi jeg som president i Kondis og en ganske ivrig løper selv – har en interesse for hvordan alt dette påvirker det mange av oss er glade i. En ting er at løp nå ikke finnes lenger. De løpene du vet, hvor alle har startnummer på og alle løper samtidig. De er borte per nå. Det skaper mye greier med ganske stor impact. Selv er jeg ganske rolig på det. Og tenker mer at den tiden jeg nå faktisk er ute og løper, skal jeg bruke godt. Til å tenke på noe helt annet enn at jeg skal være i form om fire uker. For det eneste jeg vet og har kontroll på, er det som skjer akkurat NÅ.

Det gjør at jeg er enda mer oppmerksom på det som skjer rundt meg når jeg løper. Idyllen blir brutt noen ganger av de som skal markere litt, men det beste jeg kan gjøre er å smile – og respektere. Vi har alle et ansvar for hverandre og hvis min oppførsel i dagens verden gjør andre mer engstelige, så skal jeg i hvertfall ikke nøre opp om det – men heller altså vise respekt.

For det som er viktig for oss alle – er å ikke skape mer avstand til hverandre. Jeg savner for eksempel Kondistreninga, både med smil, latter og muligheten for å klappe både den ene og den andre på ryggen og si: bra jobba. For fellesskapet er viktig for oss alle. Og jo lenger dette faktisk tar, jo viktigere blir det. 
 

Tim Bennett (54) har vært styremedlem i Kondis siden 2003, og organisasjonens president siden 2009. I det sivile er han ansatt som applikasjonsforvalter på IT-avdelingen i TDC AS. Som idrettsutøver er han både allsidig og svært aktiv med deltagelse i sykling, triatlon og løping på alle mulige distanser.


Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.

Bli medlem og få mange medlemsfordeler!

Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957