Marathon Des Sables ble arrangert for 37. gang og er et etappeløp over 6 dager med ulike distanser fra 31 km til 90 km, i alt 250 km. Det foregår øst for Atlasfjellene i Marokko og tiltrekker seg løpere fra hele verden.

150 berbertelt satt opp i sirkel er bivuakk for løperne som bor 8 i hvert telt. Her ligger man på et teppe med medbragt sovepose og underlag. Det er et enormt apparat som er i sving for å rive og flytte bivaukk hver dag. Mellom 600 og 700 utgjør arrangørstaben, hvorav mange er berbere og marokanere. I spissen står franske Patrick Bauer som er løpets mentor og grunnlegger. 140 kjøretøy, 25 busser, militære, kameler og helikoptere er i aksjon i ørkenen.

Etter et liv med mange lange turer i Sunndalsfjella og deltakelse på stadig tøffere og lengre ultraløp rundt i verden, fikk Odd Edøy lyst til å prøve seg på det legendariske ørkenløpet.

- Like før coronaen kom,dukket Marathon Des Sables opp som et spennende prosjekt og en real styrketest for kropp og hode. Men det ble først mulig i år, og det hele svarte til forventningene, sier Odd som begynner å bli en legende innen lange og krevende ultraløp.

OddEdøy-bakke.jpg

Tung sekk

Forberedelsene til løpet startet før jul og innebar en tur til Sverige i januar, med etappeløpet Sandsjøbacka Trail som går over 3 dager med 30, 60 og 90 km fra fredag til søndag. Dette ga nyttig erfaring og trening med tanke på lange dagsetapper.

I tillegg var det mye utstyr som skulle anskaffes, og her var det hvert gram som gjaldt, fra løpesekk, sovepose, dunjakke, gaitors og mer. Fokus var en lettest mulig sekk ved start, noe som ikke var bare enkelt. En vil gjerne ha litt komfort i bivuakk, som ekstra klær, kamera, oppblåsbar madrass, men dette ble for tungt å løpe med.

Arrangøren kontollerte vekt og obligatorisk utstyr ved innsjekk, og de påså også at alle hadde mat som inneholdt minst 2000 kcal. per dag, noe som betydde 14000 kcal. for hele løpet.

Odd forteller at sekken hans veide 8,4 kg. Av dette utgjorde mat ca.5 kg og 19500 kcal. Med vannet i flaskene på løpesekken ble det fort en 10 kilos sekk ved start. Sekken måtte veie mellom 6,5 og 13,5 kg. En trøst var det jo at det skulle spises ut av sekken for hver dag, noe som gjorde den lettere. Hver dagsrasjon inneholdt Real Turmat som var repakket i mindre vakumposer for å slippe vekt av embalasje ,og det funket godt.

- Jeg hadde med en miniutgave av en ovn hvor vann skulle kokes opp, men det var bortkastet. Vi fant fort ut at maten kokte opp raskt ved å stå en stund i sanden med stekende sol over.

Mye vann

De tre første etappene på 36, 31,1 og 34 km gikk veldig greit, og Odd lå langt framme på resultatlistene. Selv om det blåste heftig sandstorm de første kveldene i bivuakk hvor løperne hadde nok med å berge utstyr, var formen bra, og livet i bivuakk fungerte godt.

- Søvn ble det så som så med, selv om vi la oss tidlig. Det var fullt liv i bivuakken før 06 om morgenen. Da kom berberne og rev teltene før vi var ute av soveposene. Det var varmt også om natta, men soveposen var god å ha om morgenen.

Tanken på den lange etappen lå i bakhodet, og Odd sier han skjønte at denne kom til å bli brutal. Det var den nest lengste etappen i løpets historie, så enkelt skulle det ikke være.

Denne dagen fikk de høre at temperaturen hadde vært over 50 grader enkelte steder i sanddynene, men løperne visste ikke det underveis i løpet. Allikevel skjønte de at noe var ekstremt da de ble gitt ekstra vannrasjon per dag, noe som var uvanlig.

- På hvert check-point (CP) fikk vi 2 x 1,5 liter vann som gikk med til å fylle flaskene på løpssekken, mens den siste ble med i en frontpack jeg hadde på sekken. 3 liter skulle holde til neste CP. Ved hver målgang ble vi gitt 6,5 liter vann som skulle holde til første CP dagen etter.

Mageproblem

Odd forteller at han ofte har et problem med matinntak og drikke på ultraløp, noe som betyr mindre krefter og energi.

I ørkenen forsterkes dette, og på den lange etappen fikk Odd store problemer med hydrering. Etter passering 50 km og 40 gjenstående km på dagsetappen ble det tøft i sanddynene. Her var gode råd dyre, og tankene jobbet med hva som kunne gjøres.

Odd sier han satte seg ned i sanden og gikk gjennom innholdet i sekken og fant en pose rett i koppen tomatsuppe som ga en annen smak og litt krefter. Alternativt var det å trykke på knappen for assistanse som de hadde mulighet til via GPS utlevert av arrangør.

- I verste fall kunne helikopter rekvireres og ta meg ut av løpet og til bivuakk.

Dette var lite aktuelt, og ferden fortsatte på rå vilje. Odd kom i mål utpå morgenen neste dag, og heldigvis var dette en hviledag. Denne ble tilbrakt i teltet i steikende varme, og alle prøvde å ta det mest mulig rolig, for å spare krefter. Odd kjølte seg ned med våte papir wipes mot huden, noe som var herlig.

Tomt for krefter

Neste dag stod en ordinær maratondistanse på programmet. Det var viktig å få i seg næring. Ved start hadde alt kommet opp igjen, så han var ganske redusert da startsignalet gikk. Det ble en ny dag i sanden som skulle tære på de siste kreftene.

- Ved målgang var det tomt for krefter, og teltkompisene fikk meg bort i legeteltet for hjelp. Her ble det gitt intravenøs, isposer og annen hjelp noen timer. Formen ble adskillig bedre på kort tid, forteller Odd.

Siste etappe var en 9 kilometer «Solidarity Stage» som er årlig til inntekt for utvikling av skoler og tilbud til barn i Marokko. Men den var nødvendig å delta på for å sikre et fullført løp.

- Det var en vakker etappe i store gylne sanddyner, hvor målgang var i en landsby, forteller Odd.

Han sier at de ble stuet inn i busser og kjørt 360 km i 40 grader til Quarazazte hvor de ble innkvartert på hotell 2 netter før hjemreise.

- Gjett om det smakte med iskald drikke ved ankomst og en dusj. Stemningen var stor blant deltakerne, sier han.

Ikke som snø-løping

Odd trodde det var god trening å løpe i snø slik han har gjort i Sunndalsfjella, men det er ganske annerledes i sanden. Sand krever et annet isett av foten hvor hælen treffer først for ikke å grave seg ned.

- Før løpet fikk jeg en strekkskade i ene leggen, så det ble mye alternativ trening, som skigåing og sykling. Også varmeakklimatisering var viktig med badstue 7-8 ganger de siste 10 dagene før avreise.

Odd Edøy tenker nå framover på nye løp, og selvsagt er han på start på Xreid som i år finner sted i hans egen bakgård Trollheimen. Ellers blir det UTMB og 171 km rundt Mont Blanc i september.

- Om jeg skal tilbake til ørkenen vet jeg ikke, men det er flere ørkener på ulike kontinent hvor lignende løp arrangeres, sier han.

På spørsmål om hvorfor han deltar på slike dramatiske utfordringer er svaret klart:

- Jeg ønsker å utfordre meg selv, se hva jeg kan klare selv i min alder, sier Odd som fortsatt er aktiv som urmaker hos Ivar Øverlie AS.

Odd ble nummer 299 av de 1080 startende. 765 fullførte løpet.

OddEdøy-hjemme.jpg

Her er Odd Edøy hjemme igjen med litt av utstyret han brukte på turen.

Odd-Edøy-løpere.jpg

Her er løperne på rekke og rad ute i sand og stein.

OddEdøy-løp.jpg

Løpet ble arrangert for 37. gang og Odd Edøy var fornøyd med å fullføre.

OddEdøy-stein.jpg

Steiner kommer opp av sanden mange steder.

OddEdøy-sand.jpg

Sanden er krevende å løpe i.

OddEdøy-telt.jpg

Her ser vi fra teltleiren i ørkenen.


Fem norske løpere fullførte årets Marathon des Sables. Gaute Løset ble nummer 13, Jostein Gallis nummer 51, Thomas Straume nummer 107, Dipesh Aasbø Patel nummer 120 og Odd Edøy nummer 299. 

Alle resultat