Erik Amit Nordlie
Jeg møter Ole Christian to uker før Birken for et innblikk i hvordan livet som proff terrengsyklist arter seg. 27-åringen fra Lillestrøm deler gjerne av sin rike erfaring enten det handler om trening, kosthold eller utstyr.
- Hvordan bidro oppveksten din til at du ble syklist?
- Faren min drev med mye med motorcross, og fra jeg var liten har jeg også kjørt cross. Selv om flere mente jeg kanskje kunne gjøre det bra i sykling brydde jeg meg ikke om det. Det er helt tilfeldig at jeg ble syklist: Jeg begynte å sykle i 2003 for holde meg i form og holde vekta nede. Da jeg fullførte Raumerrittet på 3.18 det året, hadde jeg kun syklet i en ukes tid. Deretter deltok jeg i og vant flere terrengritt. Alt i alt syklet jeg vel 200 mil i 2003. I 2005 vant jeg norgescupen sammenlagt, etter tre NC-seire og mange pallplasseringer.
- Hva prioriterer du bort for å bli en god syklist – er det noe du savner?
- Jeg prioriterer egentlig ikke bort noe som helst. Jeg er ikke en typisk 24-timersutøver. Jeg prøver å få med meg det som skjer, være med folk, ta meg en fest og ha et normalt liv utenom syklingen.
- Hva ville du gjort om du ikke var syklist?
- Opprinnelig hadde jeg tenkt å drive med IT, men jeg er utdannet helikoptertekniker. Likevel, når man er ung er det ikke så lett å vite hva man vil drive med, og nå har jeg mest lyst på å jobbe med salg og markedsføring. Når proffkarrieren er over, ser jeg for meg å jobbe med dette, innen sykling eller sport. Når man er så aktivt involvert i sykkelmiljøet, så åpner det seg jo noen muligheter, og jeg har mange ideer til ting jeg vil drive med. Vi får se!
- Du blogger mye (www.fagerlimtb.com) og er aktiv på Twitter (@mtb_fagerli). Hva slags tilbakemeldinger får du? Hva pleier folk å spørre deg om?
- Jeg får utrolig mye respons – jeg har flere hundre besøkende hver dag! Det er dessverre ikke så mange andre syklister som gjør det, men det er en veldig fin måte å gi av seg selv på og bli kjent med andre syklister. Folk tar kontakt både på e-post, telefon, og ansikt til ansikt om alt mulig – treningstips, utstyr og kosthold. Jeg tar meg tid til å svare på hver eneste e-post jeg får. Sykling har et veldig fint miljø, og det er hyggelig å bli kjent med andre.
- Beste sykkelopplevelse?
- Da jeg begynte med sykling hadde jeg to mål; det ene var å komme til OL, og det andre var å vinne NM. Den helt klart beste sykkelopplevelsen er NM i rundbane i Trondheim i juni i år da jeg vant. Jeg har vært en av favorittene i fem år nå, og det var utrolig deilig endelig å innfri. Tidligere i år gikk ting dårlig med en del sykdom. Da jeg ble frisk i april og begynte å trene igjen, koste jeg meg skikkelig på sykkelen og trente målrettet mot NM. Og så tok jeg også den nordiske tittelen uka før NM. Da jeg startet i Trondheim, fikk jeg godfølelsen og hadde kontroll helt fra start, og da var det kult å holde helt inn. Det er ekstra moro å sykle i NM-trøya – det gir en god følelse og ekstra oppmerksomhet.
- Verste sykkelopplevelse?
- Den ene var i NM i Molde i fjor, da Manengen og jeg krasjet i hverandre. Han knakk fremhjulet sitt, og jeg knakk kragebeinet. Resten av sesongen ble ødelagt da. Det andre var i 2007 da jeg tidlig på året hadde mange topp 10-plasseringer, og så fikk jeg kyssesyken og fikk resten av sesongen spolert.
- Det norske sykkelmiljøet tar helt av med salgs- og deltakerrekorder. Hva tenker du om det?
Jeg synes det er kjempebra. Det er supert at folk trener så mye. Mediene skriver mye rart om det [dyrt utstyr, Birken-hysteriet, osv.], men hva er galt med å bruke mye penger på sykkel? Det er mye annet tull man kan bruke penger på ellers. Nivået på mosjonister i Norge er utrolig bra! Det eneste kjedelige er at alle utenom elitesyklistene i terreng tjener på at sykkelmiljøet har sånn oppgang. Det skulle gått mer penger i form av lønn og bonuser til utøverne, og arrangørene kunne med fordel satt opp større pengepremier. Det er mye mer penger å hente for utøvere i landevei, så det er vanlig at terrengsyklister går over til landeveissykling. Lars Petter Nordhaug og Edvald Boasson Hagen har jo begge bakgrunn fra terrengsykling…
- Raumerrittet, Grenserittet og Birken tar helt av – alternative ritt du vil anbefale?
- Dette er jo tre store ritt med utrolig profesjonelle rammer. CykelVasan i Sverige kjørte jeg forrige helg, og det var utrolig moro. Flotte rammer, super stemning og et kjempebra alternativ til Raumerrittet, Grenserittet og Birken. Jeg har ikke syklet Nordsjørittet, men ser at også det rittet har mange tusen deltakere. Terrengsykkelrittet er også kult, men er en del mer krevende enn disse andre rittene.
- Du prøvde deg vel på landeveien en sesong, hva skjedde der?
- Det var i 2008. For meg var 2008 et treningsår der jeg skulle komme tilbake etter kyssesyken året før, og på landevei kan man få mye mengde. Jeg er for utålmodig og synes landeveissykling kan bli litt kjedelig – jeg er en sterk syklist og god i bakker, men er for dårlig taktisk og i tempo. Min beste plassering var en tredjeplass i Norgescup, men uansett var målet å gå tilbake til terrengsykling. Det var derfor ekstra moro å ta tredjeplass i Birkebeinerrittet det året.
- Hva synes du er de største forskjellene mellom terreng- og landeveissykling?
- I landevei er det mye taktikk, hvor man ofte sparer seg i tre timer for så å smelle til. I terrengsykling er det mye mer teknisk sykling og det kjøres ofte mye hardere fra start av.
- Hva motiverer deg?
- Jeg er veldig resultatfokusert og synes det er veldig kult å prestere i ritt. Jeg blir fort lei dersom jeg får dårlige resultater. Det hjelper også at det er et utrolig bra miljø blant gutta med sterkt samhold og morsomme samlinger. Jeg gleder meg veldig til turene våre til Mallorca!
- Hva tror du er de største forskjellene på proffe og mosjonister? Hva kan mosjonister lære av proffene?
- Det er nok personavhengig, men jeg tror proffene er mye mer avslappet i forhold til syklingen. Når vi er på treningssamlinger, kobler vi av, koser oss og tar gjerne et glass vin til maten. Vi er utrolig fokusert når det er ritt og konkurranser, men ellers slapper vi av.
Det virker som mosjonister gjør ting veldig komplisert og trener veldig mye. For eksempel trener verdensmesteren i terrengsykling 15 timer i uka. Når vi er på Mallorca, trener ofte mosjonistene mange flere timer enn proffene. Jeg tror mosjonister bør prøve å gjøre ting enkelt og gjøre de riktige tingene. Å sykle bare for å få timer og mil er bare tull.
- Og hva kan du lære av mosjonister?
- Veldig mye! Det er alltid noe å lære, små detaljer her og der. Det viktigste er kanskje å disponere tiden bedre. Mosjonister har jo jobb og andre ting å tenke på i tillegg og må planlegge mer. Kanskje også prøve å få mer tid til et “normalt” liv utenom syklingn. I tillegg plukker jeg opp ting når jeg snakker med andre, når jeg sitter på diskusjonsfora på nett eller drøfter på mail.
- Doping er jo et stort tema i landeveissykling, merker du noe i terrengsyklingen?
- Det er naivt å tro at det ikke er juks og dop overalt, men det har nok vært mer kultur for å dope seg i landeveissykling. Uansett, jeg tror det blir flere dopingsaker i sykling fordi det er mer doptester blant syklister. Og nå er det lettere å se hvem som doper seg enn før.
Jeg tror det er i ferd med å bedre seg, men det er jo alltid sånn at når det er snakk om mye penger så vil folk drive med juks og fanteri, enten det er snakk om sykling, fotball, eller finans. Kanskje det er mindre doping i Norge ettersom vi har det så bra uansett at om vi ikke lykkes som toppidrettsutøvere, så finnes det mange andre muligheter også. Ikke alle i verden er like heldige som oss. Blant mosjonister tviler jeg på at det er noen som helst som doper seg. Det blir for dumt å dope seg for å ta sjetteplass i en aldersbestemt klasse eller noe sånt!
- Talenter vi ikke vet om ennå...?
- Karl Henrik Nordbakken i Raumerrytter i SK! Han er helt klart en av verdens beste 16-åringer. Dessuten har vi 15 år gamle Eirik Augland fra Ringerike, som er like god. Dette er to utrolige talenter med stort potensial!
- Det er mye snakk om intensitetssoner, intervallteorier, osv. Hva tenker du om dette?
- Jeg er ikke for alle disse teoriene, de bare kompliserer ting. Det blir for dumt hvis du ikke kan ta i på en trening fordi pulsklokka piper! Jeg liker bedre å gjøre ting enkelt – jeg har tre soner: Sykt hardt, hardt, og rolig. Skal du bli en god syklist må du ta i når du må. Det er greit nok å bruke pulsklokka, men det er bedre å gå etter følelse. For øvrig har jeg begynt å bruke wattmåler, og jeg har trua på at watt sammen med puls kan være bra, men da må du ha satt deg inn i hvordan slikt egentlig fungerer.
- Mange jobber gjerne godt over 40 timer i uka og skal i tillegg hevde seg i blant annet Birken. Hvor mye og hva slags trening tror du skal til?
- Jeg tror på to-tre harde intervalløkter og en langtur i uka. Intervalløktene må man kjøre som man føler for, men jeg tror det er undervurdert å trene sammen med andre, for eksempel lag- og partempo. Det er viktig å få rittfølelsen, og man kan lære mye av å være flere.
- Ikke alle kan planlegge treningen ett år frem i tid. For personer som har igjen en måned frem til et stort mål som for eksempel Birken, hva ville du anbefalt av trening?
- Den første uka ville jeg kjørt et par lange intervaller og mye mengde, den andre uka ville jeg kjørt litt kortere intervaller, og den tredje uka kort og veldig harde intervaller. Den siste uka ville jeg kjørt helt rolig og ingenting hardt, og i hvert fall ingenting over terskel
- Hvordan ser treningsdagboka di ut? Fortell litt om hvordan du trener i løpet av et år?
- Jeg har sluttet å føre treningsdagbok! Jeg gjorde det før, men ble altfor fokusert på tall og ting. Det som er gjort, er gjort, og det kan man ikke gjøre noe med. Når det er sagt: Hvis jeg gjør det bra i ritt, skriver jeg ned ting jeg gjorde uka i forvegen. Dessuten husker jeg ganske godt hva jeg har trent og hvor mye, og jeg vet jo hva jeg driver med.
I sesongen trener jeg 10-20 timer i uka. Jeg deltar i et par ritt, kjører én hard intervall og har én fridag. På vinterstid ligger jeg på 20-30 timer i uka. Da er det veldig få intervaller, men så kjører jeg naturlig hardt på langturene mine. Jeg ligger vel på 7-800 timer i året nå, men i 2008 da jeg syklet landevei, hadde jeg over 1 000 timer. Når man driver med landevei, blir det fort flere timer.
- Styrketrening: Hva gjør du? Hvor mye og hvor ofte? Hele sesongen?
- Jeg har hatt en del kneproblemer, så jeg har ikke trent så mye styrke den siste tiden. Derimot skal jeg prøve på det i år. Det er en trend blant terrengsyklister å trene mindre mengde, men mye i høy intensitet og mye styrketrening. Dette tror jeg er fordi sporten er blitt mer og mer spesialisert med spurting, rykk og brudd – og det er farten og fartsendringene som tar knekken på folk.
Jeg trenger å trene styrke for å bli bedre i avslutningene i ritt, og generelt få opp watten min. Det blir forhåpentligvis mye styrketrening i vinter, og så skal jeg vurdere om jeg gjør det hele året. Jeg kommer til å kjøre beinpress og øvelser for mage og rygg.
- Kosthold: Hva spiser og drikker du? Hva er du glad i, og hva styrer du unna?
- Kosthold er det jeg er mest nøye på – det er her detaljene har mest å si. Det går veldig mye i flytende føde. Jeg synes shaker fungerer veldig bra. På en vanlig dag får jeg i meg en Herbalife shake til frokost. Til lunsj blir det vanligvis en skikkelig salat med kylling i, og til middag spiser jeg gjerne salat og en normal norsk middag. Til mellommåltider går det mye i frukt, og etter treninger drikker jeg også Herbalife shaker. Sykling er jo en vektsport, så jeg har vært nøye med å kutte ut all mat som gjør meg mett uten å gi meg næring.
- Mentalt: Du nevner at mye sitter i hodet. Hva mener du med det? Spesifikke ting du selv gjør?
- Alle er veldig opptatt av utstyr, men ingen snakker om det psykiske. Der tror jeg det er mye å hente. Du kan jo alltid ta i litt mer – om en bjørn løp bak deg, eller du visste at du ville dø om du ikke ga på litt ekstra, så ville du klart det, ikke sant? Jeg bruker mye tid på å reflektere over hva jeg gjør og jobbe med detaljene.
For eksempel, hvis du vet at sykkelen er i orden, så minker det stressfaktoren når du stiller til ritt. Vedlikehold er veldig viktig, og forskjellen på de som vinner og de som taper, er at de som vinner tar vedlikehold på alvor. I lengden er det ingenting som heter flaks og uflaks.
Og så må man være forberedt på å ha det vondt. Jeg mener alle utenom vinneren skal føle at det har vært vondt, for det er kun vinneren som etterpå kan si at han slo alle.
Dessuten hjelper det å være forberedt på hva som kommer. For eksempel bør det ikke komme som et sjokk at det blir vondt å sykle over Rosinbakken i Birkebeinerrittet.
En annen ting er at det er viktig å ikke sette seg for høye mål: Om man har som mål å slå en person man aldri har slått før, og ser vedkommende rase av gårde fra start, så er jo hele rittet ødelagt og man tenker på hvor vondt man har det, hvor dårlige bein man har, og så videre. Hvis man derimot setter seg realistiske mål, så får man en mye mer positiv opplevelse – og det gir en god følelse. Forskjellen på en positiv og en negativ følelse i et ritt kan utgjøre flere minutter på sluttiden!
Hvis du tror at det betyr mye å ha fint utstyr, så betyr det jo mye for deg. Hvis du har fått for deg at dekkene ruller tungt før rittet, så kommer du til å synes at de ruller tungt når du sykler. Alle de små detaljene betyr noe til slutt.
Alle på toppnivået trener uansett mye, så det er ikke tilfeldig at de beste alltid er de samme og de med uhell alltid er de samme. Det er detaljene og hvor nøye man er med dem som betyr noe.
- Terrengsykling: Noen lure triks til å bli bittelitt bedre?
- Hvis du ikke føler deg trygg i terrenget, så kan du vurdere å prøve heldempet sykkel. Men pass på at det er en bra sykkel, for de må gjerne koste litt for å være gode. De gir i alle fall en annen trygghet i terrenget, og føler du deg ikke helt trygg på hardtail, så er kanskje heldempet en løsning.
Dessuten er det å trene med andre undervurdert. Det er viktig å utfordre seg selv, og prøve å feile. Det er ikke farlig å tryne litt; det meste gror jo på plass igjen. Selv har jeg kjørt mye motorcross før og har pådratt meg mange skader, men jeg vet av erfaring at det går bra, og da blir jeg mer avslappet på sykkelen.
- Utstyr: Hvor mye har utstyret å si?
- Utstyr er helt klart viktig, men det er summen av alt som er viktigst. Som jeg sa betyr utstyr mye hvis du er spesielt opptatt av at det skal bety noe. Uansett, utstyret må holde. Er du en tung fyr eller har en hard stil, så må du ha utstyr som tåler å bli brukt av deg. Du bør kjøpe det du har råd til. Når det er sagt, så kjører jeg en racersykkel med Shimano Ultegra (i motsetning til dyrere Dura-Ace), og det fungerer helt flott for meg. Jeg er veldig glad i utstyr og er veldig glad for at jeg kan sykle med det merket jeg alltid har hatt mest tro på – Scott.
- Terrengsykling er ikke veldig aerodynamisk. Har du testet forskjellig utstyr og sittestilling med tanke på dette? Eller er det irrelevant?
- Det er ikke noe fokus på aerodynamikk i terrengsykling. I rundbane er snittfarten rundt 20 km/t, og i de europeiske maratonrittene er det fort flere tusen høydemeter, så da betyr jo ikke aerodynamikk så mye. Det er de norske turrittene som er ekstra raske. Når det er sagt, så har jeg faktisk aero-eiker og høyere felger, men det litt tilfeldig. Jeg tror at hvis man satte sammen et firemannslag og gav dem cyclocross-sykler med aerodynamiske hjul og flatt styre (man kan ikke bruke bukkestyre i Birken), så ville de kjørt i mål på godt under 2.40.
- Talent og evner: Født sånn eller blitt sånn?
- Generelt, så tror jeg man må ha talentet på plass og disiplinen og viljen til å trene dersom man skal hevde seg i toppen i verden. Det nytter ikke med det ene uten det andre.
- Moren din er en habil løper (Grethe Sandberg, som blant annet ble kåret til landets beste veteranløper tre ganger). Hva har hun hatt å si for din utvikling? Og faren din?
- Moren min pushet meg ikke direkte inn i idrett, men hun har jo naturlig nok alltid vært positiv til kondisjonsidrett. Jeg har fått gode gener fra henne. I tillegg var faren min i norgestoppen i motorcross og trail, så jeg har nok konkurranseinstinkt fra ham også. Foreldrene mine har vært flinke til å bry seg og følge meg opp med det jeg har drevet med, og det gjør de fortsatt. Jeg har drevet med ski og var med i speideren før jeg begynte med cross.
Tips til foreldre med håp for sine barn?
For min del var det aldri noe press hjemme. Jeg fikk drive med det jeg ville. Først sto jeg en del på ski, og så var jeg med i speideren, så cross og nå er jeg syklist. Jeg ble aldri presset til noe, men jeg har alltid fått god oppfølging og visst at mine foreldre bryr seg om meg. Det tror jeg er bra for utviklingen.
Jeg ser mye rart i landeveien med gærne foreldre som følger opp håpene sine. Det virker som det er mye press hjemmefra allerede i tenårene, omtrent som om de er på et italiensk profflag. Jeg tror de foreldrene burde roe seg ned litt og la barna ha det gøy. Man må tross alt holde på i mange år, til man nærmer seg 30, før man blir skikkelig god i sykling.
Og utstyrsstresset – det må være en nedtur for gutta om de blir proffe og får dårligere utstyr som proffer enn da pappa betalte. Nå blir det innført en vektgrense i landevei på 8,5 kilo for juniorer, så da blir forhåpentligvis en del av utstyrspresset borte. Man trenger jo ikke det dyreste og flotteste for å vinne ritt, avslutter årets norske og nordiske mester.
Følg gjerne med på bloggen til Ole Christian (www.fagerlimtb.com), som han oppdaterer hyppig med interessante og nyttige artikler om sykling. Og har du spørsmål til ham, så har han vane for å svare alle...
Født: 25.02.1983
Fra: Lillestrøm
Bosted: Lillestrøm
Klubb: Raumerrytter SK
Sponsorer: Kalas, Tufo, Roeckl, Original AS, Raumerrittet, Elverhøy Aluminium og Glass, Scott, Partnerplast
Meritter: Norgesmester rundbane 2010, nordisk mester 2010, 3. plass i CykelVasan 2010,
Norgescup sammenlagtvinner 2005 og 2009, bestetid i Birkebeinerrittet 2.41.08
Bli KONDIS-medlem! les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
Tilbake til KONDIS nr.7 oversikten.
Til Kondisarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999)
