Beijing Marathon
Opplevelser i kø
Bak et bevegelig hav av bakhoder med stritt, svart hår la to debutanter, to ferskinger og en som tror hun er erfaren, ut på 42.195 meter i hovedstaden i midtens rike. Ferden ble den opplevelsen som bare en helmaraton kan være.
Men før startskuddet smalt på Den Himmelske Freds plass denne søndagsmorgenen, hadde de nevnte maratonløperne allerede store opplevelser bak seg. Og denne maratonhistorien begynner derfor noen måneder før. I Norge.
Er det noe folkehøgskolene her i landet er gode på, er det å reise på tur. Rektoren på Karmøy Folkehøgskole, Kjell Arne Medhaug, er en kinafarer. Han har vært i Kina så mange ganger at det ikke står på læreplanen før i andreklassen å telle så langt.
I 2008 ble han så inspirert av den olympiske ånden at han bestemte seg for å lage et maratonkurs til Beijing International Marathon. Det er en stor overdrivelse å si at Beijing er mest kjent for idrett og sportsdrikke, men store arrangementer kan de. I tillegg til helmaraton, arrangeres det halvmaraton, 9 og 4 km. Alle distansene starter med utsikt til Mao-portrettet ved inngangen til den Forbudte byen.
Eliteklassen for menn vinnes av en kenyaner og kvinneklassen av en kineser. Akkurat som i OL og VM altså. Løypa er rask, og løpet går i den tørre årstiden. Det er et løp for dem som vil løpe fort. Og for dem som vil fullføre sitt første.
Folkehøgskolerektor Medhaug fikk med seg 11 sprekinger på tur. (Ikke det at han ikke har med seg sprekinger på tur til vanlig, men når gjennomsnittsalderen på turdeltakerne synker med 30 år, så er det naturlig at oksygenopptaket stiger.) Turen ble organisert som et kurs. Det var derfor to kurskvelder for alle deltakerne i månedene før reisen. Temaene var forberedelser til maraton, hvordan man bør trene, hva slags sokker det lønner seg å løpe med og så lærte vi om Kina. At landet ser ut som en høne for eksempel og at Beijing – hovedstaden i nord – er plassert rett nedenfor halsen (hvis man kan si at høner har hals).
Gjengen som dro på tur sammen var om ikke en broket forsamling, så en gjeng med vidt forskjellig erfaring fra løping og maraton i særdeleshet. Og i ettertid var det å bli kjent med denne gjengen noe av det aller beste med turen. Kjartan, ferskingen som året før hadde gjennomført Berlin Marathon på sub 4, ble utfordret på maraton av lillebror Audun – debutant med fotballegger og en hang til benkpress. Eldstemann i søskenflokken, Jan Martin, foretrakk 9 km, og hadde energi til å underholde oss andre etterpå.
Brødreparet Lima hadde ulike ambisjoner. Livars håp om en solid pers på 42 km var realistisk i og med at hans forrige maraton (og eneste før dette) var Suleskard. Men gnagsårene skapte litt bekymring før start. Broren Bjarte har enda mer fotballegger enn nevnte Audun, og stilte sammen med veteranene på 4 km. Han fikk selskap av idrettslærer Jørund som fortsatte til 9 km.
Corey kjøpte flest t-skjorter av alle og gjennomførte 9 km med et smil om munnen. Eksløper Karete som ble ungdomsmester på 3000 meter i 1990, fant frem det gamle steget og spurtet også i mål på 9 km. Og så Jan Arve, vaktmesteren på folkehøgskolen som riktignok eide et par joggesko da han meldte seg på, men de var langt fra utslitte for å si det sånn. Hans mål var å komme seg i mål før makstiden på 5 timer. Thomas skulle løpt 9 km, men ryggen streiket for mye så det ble heiing og filmopptak. Reiseleder rektoren er nevnt og skribenten hadde for en gangs skyld ikke noe mål om verken pers eller sub 3, og det var veldig lurt.
Guiden Carl presenterte seg som nettopp Carl, og jeg ble litt skeptisk da han møtte opp på flyplassen i burgunder bläzer og med norsk flagg på en pinne. Egentlig het han noe annet, men han ville at vi skulle kalle ham Carl. Og han snakket norsk. Eller svensk. Og mest av alt en god blanding.
Skeptikeren oppdaget at det er behagelig å bli kjørt og hentet i en egen buss, å slippe å tenke på hvor man skal spise lunsj og middag hver dag og slippe å bruke tiden på å finne fram. For Beijing er en enorm by. Å være på tur med Kjell Arne og Carl var rett og slett en fryd.
Programmet varierte fra besøk på tradisjonelle kinesiske turistfeller/fabrikker som perlefabrikken til akrobatikkshow. Kina er også shopping for dem som har slike tilbøyeligheter, og på ”Silkemarkedet” og ”Perlemarkedet” får man god bruk for kondisen dersom man skal være med på prutekjøret.
Kineserne er morgenfugler. Og ekstra tydelig blir det når en gjeng døgnville løpere fra Norge tar seg en morgentur i den berømte Ritanparken. Vel var vi ganske oppspilte til at klokka viste 07.00 om morgenen, men det var ingenting mot hva det kineserne var! Det var et yrende liv i parken som ligger midt i tjukkeste bykjernen. Tai Chi, badminton, jogging og tresparking var utbredt. Sistnevnte aktivitet bar riktignok også preg av matauk fordi de sparket så hardt i treet at nøttene som hang høyt der oppe, falt ned. De luktet verre enn sokkene etter maraton, men var utrolig nok populære i Kina. Vi løp rett forbi.
Å hente startnummeret og gå på messene til store sportsarrangementer er litt stas synes jeg. Men da jeg gjorde research før turen, så jeg fort at akkurat det ikke var noe å trakte etter i Beijing. Lange køer (Beijing er en eneste lang kø noen ganger) og litt dårlig organisering på startnummerutdelingen fristet ikke. Da rektor Medhaug foreslo at reiseselskapet i Kina kunne hente startnumrene for oss, syntes jeg det var en god idé.
Under middagen kvelden før løpet kom derfor to blide kinesere med goodybags med startnummer oppi. Og oransje T-skjorter og informasjonsbrosjyrer med instruktive figurer, men ingen sikkerhetsnåler! Første tanke var at det sikkert ligger noen sikkerhetsnåler nederst i en lomme i toalettveska eller i bagen? Andre tanke var at det var dem jeg tok ut av de samme lommene da sikkerhetsnåler og pinsetter ble drapsvåpen og ikke kunne tas med inn på fly. Tredje tanke at det pleier å være en sikkerhetsnål eller to i sysakene som alltid ligger på hotellrommene. Fjerde at jeg ikke hadde sett noen sysaker på rommet. Femte at vi måtte ut og skaffe sikkerhetsnåle. I en by som Beijing må det jo være mulig å oppdrive sikkerhetsnåler?
På det lokale supermarkedet som har alt fra rosa løsnegler til matvarer som ligner og lukter tang og tare, har de ikke hørt om sikkerhetsnåler. Og langt fra sett det. I hotellresepsjonen roter de frem 16 pakker med hotellsysaker. Med én stakkars liten sikkerhetsnål i hver pakke som bøyer seg når den presses gjennom de tykke startnumrene. Gode råd var dyre. Vi hadde ikke lyst til å løpe med en hånd på magen og en på ryggen for å holde startnummeret på plass. I opptil 42 kilometer.
Men så dyrt ble det faktisk ikke å bruke skredderen på hotellet til å sy startnumrene på løpetrøyene! Aldri før har jeg stilt til start med et skreddersydd startnummer. Det måtte jo bare gå bra.
Klokka var 06.30 og en mildt sagt spent gjeng med vannflaska beredt og dopapir i baklomma ankommer Tiananmen Square. Der er det masse liv. Og enormt mange oransje t-skjorter. Det er greit at vi skiller oss ut med vårt ikke-asiatiske utseende, men nå skiller vi oss ut med t-skjortene våre også. Etter dobesøk, nervøse samtaler som ingen husker noe av, og posering foran Maos siste hvilested går vi bort til selve startfeltet akkompagnert av kinesisk aerobic. Ved siden av meg står en ung kvinne. I cordfløyelsbukse. Guccibrillene holder håret borte fra ansiktet, og på beina har hun Conversesko. Men startnummer har hun. Til helmaraton! Til høyre står en gjeng litt eldre løpere. Ekte løpere. Med senete legger, like singleter med reklamemerker på (eller kanskje klubbnavnet?) og matchende shortser. Jeg ser hoder stikke opp av søppelsekker med hull i. Jeg føler meg som en kjempe og har for en gangs skyld utrolig god oversikt i et startfelt med nesten 29.000 løpere. Det er kult.
Etter at eliten sleppes av gårde, må vi stå i nok et kvarter og vente. Snakke nervøst, lure på om vi skulle gått på do en gang til og ønske hverandre lykke til for sjuende gang. Og formane hverandre om å ikke åpne for hardt. For tiende gang.
Og starten går, og vi beveger oss omtrent ikke fremover. Vi blir nesten felt av de nevnte søppelposene med hull som ligger forlatt i startfeltet, og vi har fortsatt ikke passert startstreken. Formaningene om å åpne rolig nok, var for en gangs skyld unødvendige.
Jeg løper sikk-sakk forbi Maoportrettet og elsker fortsatt at gjennomsnittshøyden til kineserne er under 1,70. Jeg smyger meg bortover 7-feltsveien. Temperaturen er perfekt. 6 grader og overskyet. Forurensningen kjenner jeg ingenting til, og første drikkestasjon er så lang at jeg rekker å drikke tre ganger. Hvis jeg vil.
Opp mot 10 km-passering kjenner jeg at det begynner å gå greit. Har funnet flyten. Det er så mange kinesere overalt. Jeg prøver å hilse på dem som ser vestlige ut. Hadde vært ok å ha noen å veksle noen ord med kjenner jeg. Et ”nice conditions” eller ”what time?” eller noe sånt. Maraton-small-talk.
I stedet blir jeg tilsnakket av kinesere. De skravler i vei og jeg bare smiler tilbake og sier ”sorri, only inglish” (legger automatisk om til ”asiaengelsk”) uten at det gjør nevneverdig inntrykk. Og med ett har jeg en fartsholder. Han snur seg på hver drikkestasjon, passer på at jeg henger på, og prater. Jeg er takknemlig, smiler til svar og viser tommel opp, og plutselig passerer vi halvmaraton. Og det går fortsatt lekende lett.
Kanskje hadde den selvutnevnte haren andre oppgaver, kanskje var det fordi jeg skrudde opp tempoet litt etter passering halvveis; våre veier skiltes i alle fall. Men det var andre kinesere å ta rygg på. Vi nærmet oss Olympiaparken, men skulle løpe tidenes omvei før Fugleredet skulle passere. På veien dit kunne vi prøve å regne ut hvor mange vakter som stod langs løypa. Med hodet mot publikum som utålmodig ventet på å få slippe over veien med syklene sine. Jeg har sjelden følt meg mer trygg. (Programmet skrøt av 1600 løypevakter.)
Det er en fantastisk følelse, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å oppleve det igjen. Å kunne øke farten fra 33 km til mål. I Beijing klarte jeg det. Gjennom The Olympic Park var vi omgitt av heiende publikum på begge sider. Det er mentalt hardt å se to kilometer rett fram når du har passert 38 km, men utsikten var det ingenting å si på. Både Fugleredet og svømmehallen er monumentale, unike byggverk, og det hjelper på motivasjonen å tenke på at Andreas Thorkildsen og Alexander Dale Oen tok med seg gull og sølv derfra.
Når jeg svinger inn gjennom maratonporten til den nasjonale friidrettsstadion, legger jeg inn et stakkarslig taktomslag og hører ikke heiagjengen på tribunen. Lykkelig ruslende ut av stadion blir jeg blir møtt av en smilende Carl som gir meg sportsdrikke, håndkle og diplom, og jeg blir ikke mindre lykkelig når både debutantene og ferskingene kommer til mål på glimrende tider og stive bein, og smilet går helt rundt, og stemningen er så høy at vi svever bort til bussen vår mens vi gleder oss til banketten!
Å besøke den kinesiske muren er obligatorisk for alle kinafarere. Og det er ikke oppskrytt. Å vandre på muren to dager etter fullført maraton er imidlertid litt ambisiøst, men desto tøffere. For muren er ikke flat. Den er bratt. Svært bratt! Men det går an å gå sidelengs, og det verste er at man ikke skiller seg ut med sidelengsgange. Det er slik mange velger å gå.
Å ta bilde på muren er selvsagt også obligatorisk, men det er dette bildet jeg husker best av alle gruppebildene vi tok. I stiv kuling på den kinesiske mur med medaljen om halsen.
Og slik gikk det på maraton
Kjartan og Audun var jevne, men Audun tok skalpen på storebror Kjartan ( Audun nr. 1732 med 3.56.43 Kjartan nr. 1842 med 3.59.00). Begge fullførte altså på sub 4. Livar perset med nesten 40 minutter og fullførte på 3.21. Jørn Atle hadde så god margin til makstiden at han begynte å gå litt etter 30 km og kom i mål som nr. 3676 på 4.44.53. Skribenten ble nestbeste ikke-asiatiske dame (på 54. plass og fikk tiden 3.07). Og kunne gå dagen etter!
Fakta om Beijing Marathon
· Arrangeres 24. oktober i 2010. Hel- og halvmaraton, 9 km og 4 km.
· Hadde i 2009 tak på deltakelse på rundt 7000 på helmaraton. Ca. 27.000 til sammen på alle distanser.
· Karmøy Folkehøgskole arrangerer tur til Beijing Marathon også i 2010. www.karmoy.fhs.no
Bli KONDIS-medlem! les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
Tilbake til KONDIS nr.4 oversikten.
Til KONDIS-ARKIVET (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999)
