Staffan Bengtsson fra IL Mogutten fullførte den lengste distansen med 115 kuperte kilometre på 20 timer og 55 minutter. Det ga en fin 72. plass av de 271 som fullførte innenfor tidsfristen.

På 85 kilometer fullførte Gunnar Næss på 14 timer og 37 minutter, og lenger ned kan du lese reisebrevet hans fra Madeira. 47-åringen fra Harestua ble ikke skremt av dette, og etter hjemkomst meldte han seg inn i Romerike Ultraløperklubb.

Løpets hjemmeside

Dette er de norske resultatene fra årets Madeira Island Ultra Trail (MIUT):

Trail 40 (373 fullførende)      
234º Sveinung Rørstad FÜRST BIL M60 06:25:37
261º Magnar Nedland INDIVIDUAL SEN M 06:41:32
262º Stian Kristoffersen INDIVIDUAL SEN M 06:41:37
357º Yvonne Bjerke STATSBYGG BIL F40 08:54:43
         
Ultra 85 (148 fullførende)      
42º Gunnar Naess GE HEALTHCARE BIL M45 14:37:50
         
Ultra 115 (284 fullførende)      
72º Staffan Bengtsson IL MOGUTTEN SEN M 20:55:04

 

Reisebrev fra MIUT 85 km
"Neste gang blir det fulldistanse 115k"

Gunnar Næss:
Madeira Island Ultra Trail 85
http://lommekjent.no/trips/952209

Noen ganger gjør en rare ting her i livet. Jeg er egentlig ikke så glad i å løpe på steder med for mye lange oppoverbakker og bakkeløp ser jeg på som djevelens oppfinnelse. Så hvorfor melder jeg meg da på et 85k ultraløp med 4 000 annonserte høydemetere opp? At det i tillegg er 5 000 meter ned er nå greit nok (?) da nedoverbakker normalt er noe jeg koser meg med. Det er jo bare å slippe opp bremsene og la tyngdekrafta gjøre jobben - normalt...

...det fineste, råeste, mest slitsomme og best organiserte...
Lange flyturer er jeg heller ikke spesielt glad i. Denne turen til Madeira krevde oppmøte på Gardermoen kl 13. Først kl 23 samme kveld landet vi i Machico på Madeira etter mellomlanding i Lisboa. Ja, ja, rakk nå nesten å lese ut boka "Born to run" som forberedelse til løpet. Om det var bra eller dårlig vet jeg ikke helt. Superløpere som løper 160 km på 15 timer kan virke demotiverende på vanlige folk. Denne gangen var det kona som hadde skylda for at vi var her. Hun hadde fått nyss om løpet fra en kollega som kommer fra Madeira, hun fant noen Youtube videoer og dermed var vi solgt. Var det halvparten så fint som videoene viste så var det verdt å dra. Og det var det. Dette skulle nemlig vise seg å være det fineste, råeste, mest slitsomme og best organiserte løpet jeg hittil har deltatt i.

Bussen til start skulle gå 0430 så jeg rakk å sove et par timer før jeg skulle i gang, hurra!. Kona var heldigere da oppmøte på 40k var kl 0800 slik at hun rakk frokost på hotellet. Jeg gomlet i meg svette flybårne osteskiver fra Norge på bussen. Vi ble kjørt opp på en høyde ca 1500 moh. Der oppe var det grisekaldt og mørkt da vi ankom 0600 en time før start. Stedet var stemplingspost for 115k løperne som passerte i en jevn strøm 6 timer, 30k og 2000 høydemetere etter deres start kl 0000. Enda godt jeg ikke hadde meldt meg på den distansen. At mange hadde brukt 6-7 timer på 30k burde fått det til å ringe en bjelle for hva jeg var i ferd med å legge ut på, men neida, jeg var for opptatt med å holde varmen til å tenke på det.

Etter litt nervøs småpissing i skogen var vi igang. Første del av løypa gikk nedover i en steinete slags traktorvei. Passe bratt så ganske avslappende. Fascinerende å snu seg bakover og se en orm av hodelykter som slanget seg nedover åssida. Så tok vi av og inn på en mye brattere sti. Det var litt tendenser til kødannelser pga 115k løperne som gikk, men jeg antok at det var helt greit å ta det med ro såpass tidlig. I de bratteste bakkene var det laget trappetrinn av grove rundstokker så jeg kom meg ned uten fall. Vel nede ved en vannkanal (levada) var det så lyst at hodelykta snart kunne pakkes bort. Nå fulgte vi levadaen innover i et fantastisk flott terreng.

...bremsemusklene ble flittig brukt...
Kroppen var fin og det var bare å slappe av og flyte innover på den smale stien. Så knakk vi av og det gikk ned og ned og ned. Bratt som på Vestlandet i en bakke som aldri tok slutt. Mer trapper enn sti. Å slippe opp bremsene her ville være galemattias så bremsemusklene ble flittig brukt. Det er noe jeg ikke har trent på forøvrig, men det kommer jeg tilbake til. De nye Altra Superior 2.0 skoene gjorde jobben selv om de ikke hadde like godt grep som knottene til Inovene ville sørget for. Til gjengjeld slapp jeg å kjenne formen på hver stein gjennom såla. Så var vi etter ca 10k nede ved første matstasjon i en liten landsby. Matstasjonen var en opplevelse i seg selv. Ingen tørre boller her, nei. Et stort bord var dekket med tolv, fjorten forskjellige fat med diverse snadder. Det var bare å lange i seg godsakene, fylle opp camelbaken og fortsette.

IMG_1651 (640x585).jpg

Rene 17. mai stemningen
Nå kom vi ned på en vei og noe rart skjedde. Tilfeldige biler som passerte brukte hornet og folk hang ut av vinduene og heiet - bravo, bravo! Det var nå voldsomt til oppstyr. Folk i husene langs veien oppførte seg likedan. Rene 17. mai stemningen. Løping hadde helt tydelig høy status på denne lille øya langt uti Atlanteren. Og slik fortsatte det hele veien til mål. Hvor vi enn sprang forbi folk var det roping og tuting. Enten en løp sakte, fort eller gikk. Vi var nå nede i en dal så helt riktig antatt så gikk det nå opp igjen. Like bratt opp som ned. Å løpe var bare å glemme. Alle som en gikk.

Etter en god stund med masse oppover rundet vi toppen og kunne løpe ned en svingete asfaltvei til neste matstasjon nede i lia. Igjen et stort bord dekket med godsaker. Og det kunne trenges. For nå skulle vi opp igjen på andre sida av dalen. Ingen asfaltvei her nei (og takk for det), men en kronglete sti/trapp som fulgte rørene fra et vannkraftverk. Minnet meg om Tripp, trapp, Triathlon i Lysefjorden noen år tilbake. Bare at nå var jeg mer sliten.

Bilde2217 (800x767).jpg

Rørene forsvant til himmels og heldigvis knakk stien av til høyre halvveis oppe og fulgte dalsida innover i en slak stigning.

Bilde2220 (733x800).jpg

Nå dukket det opp fantastisk natur fullt på høyde med vestlandske fjell. Stien fulgte terrenget og bød på utfordring etter utfordring opp og ned. De mest utsatte stedene hadde heldigvis rekkverk slik at en slapp å frykte og styrte ned i avgrunnen om en skulle finne på å tråkke feil. Noen steder var stien bygd opp igjen etter at ras hadde tatt den. Ingen ras i dag vel? Sikkert ikke...

... ingen staver å få kjøpt...
Etter mange kilometer med nytelse av flott natur og etter hvert litt skikkelig trøtte bein bestemte stien seg for å falle nedover igjen. Det nærmet seg 30k og snart neste matstasjon. Og ned bar det. Så bratt at løping kunne trøtte lår bare glemme. Det var dette jeg skulle ha trent på på forhånd, men i stedet hadde jeg løpt rundt i skiløypene i Nordmarka og fått i orden kondisen. Greit det også selvfølgelig – neste gang må jeg bare huske på å aktivere bremsesystemene i tillegg. Hadde du spurt meg for en uke siden om hva jeg syntes om bruk av staver ville jeg fnyst godt og flirt. Aldri i livet! Denne bakken fikk meg helt klart til å skifte mening. Ingen skam å snu, men her var ingen staver å få kjøpt. De mange som hadde dem solgte dem ihvertfall ikke. Noen lagde seg faktisk staver av greiner. Mine knær tålte heldigvis bakkene tilstrekkelig til at jeg slapp det. Såvidt.

«Here comes the worst part, now its 2k uphill».
Så etter mye bremsing var vi endelig nede i bunnen. Igjen en utrolig bra matstasjon med varm kyllingsuppe til og med. En erfaren Portugiser sa «here comes the worst part, now its 2k uphill». Jo, takk for påminnelsen tenkte en mør nordmann… Jeg tenkte også at 2 km stigning skulle jeg nå alltids klare, men det var før det gikk opp for meg at han mente 2000 meter rett opp. I virkeligheten 1300 meter rett opp på ca 6k. Men det føltes som 2000 og vel så det.

Vi løp, nei gikk, opp gjennom «the silver forest». Utrolig spesielt med helt nakne grå trær overalt. Og en bakke som ingen ende ville ta. Dypt der nede bak oss kunne jeg skimte matstasjonen jeg hadde forlatt for leeeeenge siden. Dette gikk ikke fort. Ikke for noen.

...synes litt synd på meg selv.
Nå begynte det å gå på reservene løs og de mørke tankene kom seilende. 50k igjen til mål?? Dette kom da aldri til å gå? Jeg tvang meg til å tenke bare en og en meter framover. Det skulle jeg nå klare. Enda litt lenger opp fikk jeg øye på et utsiktspunkt der framme. En dame passerte og spurte «is that the highest peak we are going to pass?” Utsiktspunktet stakk opp gjennom skyene som et uoverstigelig Machu Picchu. Det var da lufta gikk fullstendig ut av meg og jeg følte meg som, for å rappe et utsagn en god løpekompis fra sørlandet iblant bruker, «døden nær»-Gunnar. Jeg måtte rett og slett sette meg ned i kanten på stien og synes litt synd på meg selv.

«Are you OK?». «Yes, yes» ljaug jeg
De som gikk forbi spurte «are you OK?». «Yes, yes» ljaug jeg og smilte tappert tilbake. Fikk fisket fram en Snickers (Finn Dag triks) fra sekken og etter fem minutter, mirakler over mirakler, så var kroppen igjen klar for å komme seg videre. Til topps, koste hva det koste ville. Og enda mer mirakler. Etter bare noen hundre meter kom et stidele og løypebåndene pekte ikke mot Machu Picchu. Derimot ble toppunktet på ca 1802 moh nådd og stien sank ned mot neste matstasjon. Der var det igjen mulighet for etegilde og det var fyr på peisen. Pepsi smakte som den beste vin der jeg satt i sola og kjente livet komme tilbake. Så bar det innover i et eventyrterreng.

Bilde2229 (703x800).jpg

Stien fulgte dalsida innover                      
Andre steder var det trapper så bratte at leidere på en båt ville blitt misunnelige

Bilde2232 (640x484).jpgStien var hogd rett ut av bare fjellet og mye av den var steinlagt. Broer over de verste sluktene. For et slit det må ha vært.

Mitt slit var sikkert ingenting i forhold. Jeg fundere på hvorfor disse stiene var blitt laget, men fikk ikke noe godt svar på det.

Ringenes herre terreng. Ikke noe Mordors mørke heldigvis. Over her i regn ville ikke vært så gøy. Nå skinte sola og temperaturen var akkurat passe – for en nordmann ihvertfall. Tunneler hogd ut for hånd. Noen korte, andre kanskje hundre meter lange. Akkurat høye nok for en mann.

 Bilde2235 (640x493).jpg Trappetrinn hogd ut i fjellet og flere tunneler

Hørte et horn inne fra fjellene. Først var det umulig å høre hvilken retning det kom fra. Så fikk jeg øye på kuppelen der framme og forstod at det var starten på 40k og passering 45k for meg. Hornet ble brukt hver gang en løper passerte.

Bilde2237 (640x625).jpg

Feilvurdering nr 2... eller var det 3...
Enda langt fram til mitt hornblås. Og bratt. Da jeg endelig var oppe og hadde fått spist middag fikk jeg sjekket klokka på GPSen. Jeg hadde brukt 8,5 time. 8,5 time på en maraton!!! Jeg hadde før løpet tenkt at ca 6 timer hit ville være realistisk. Snakk om feilvurdering. Men hva så? Jeg hadde nå hele dagen og nå var det verste gjort. Flere løpere hadde sagt at herfra gikk det nesten bare nedover. Det var feilvurdering nr 2, eventuelt nr 3 om jeg tar med stavhistorien.

Feilvurdering nr 4
Fra toppen her var det ikke så ille bratt nedover og normalt ville jeg kunne løpt greit i dette terrenget. Men nå var ikke tilstanden normal. Lårene var stive og knærne knirket faretruende. Det ble veldig rolig bremsejogg nedover og jeg ble passert av ei jente som spratt nedover som en lek. Etter 5 minutter var hun minst 500 meter foran. Det var da som svarte. Hun kom til å slå meg med to timer minst. Feilvurdering nr 4. Straks stien begynte og stige igjen tok jeg innpå og passerte faktisk etter ganske kort tid. Marka24 gåtreninga fra året før satt fortsatt i og jeg gikk mye fortere enn de andre oppover. Så falt løypa nedover og etter en lang stund var jeg igjen nede i en dal.

Feilvurdering nr 5,6 og 7
Jeg hadde regnet ut at det ikke kunne være mange oppoverbakker igjen. Har aldri vært veldig god i matte så det ble feilvurdering nr 5. Bakken som nå begynte gikk igjen rett til himmels. Den flatet ut litt oppe ved et stort sauefjøs før den igjen forsatte videre til himmels. Var det mulig? Den måtte jo ta slutt et sted. Gikk tom for vann oppe i siste kneika og mistet igjen litt motet. Men etter bare en liten stund var jeg oppe og kunne grafse i meg fra tapasbordet på matstasjonen. Det hadde kommet litt skyer og etter å ha slappet av litt begynte jeg å fryse. Jeg kom meg avgårde, men fikk ikke varmen i meg. Måtte stoppe og ta på tights. Angret stygt på at jeg hadde droppet å ta med hansker og buff. Tar da ikke med slikt til syden! Feilvurdering nr 6 og 7.

Plutselig kunne jeg løpe igjen.
Frøs så ille at tenna skranglet i kjeften. Holdt nesten på å ta på regnponchoen, men det fristet ytterst lite å komme løpende som et flagrende spøkelse. Etter et par km med lett løping kom varmen tilbake. Fantastisk. Lykkelig mann på ny. Og nå kunne det ikke være så mye mer enn 25k til mål. Ikke mer enn en rundtur i hundeløypene på Romeriksåsen hjemme. Det var fortsatt kneiker som kostet svette og slit, som tvang meg ned i gangtempo. Hun jenta passerte meg enda en gang i de bratte nedoverbakkene der jeg måtte gå. Så falt løypa ytterligere uten at det var så altfor bratt. Nå skjedde noe veldig rart. Knærne hadde reparert seg etter en god del gåing og lårene løsnet opp. Plutselig kunne jeg løpe igjen. Jenta ble nå passert i nedoverbakke for første gang og det var det siste jeg så til henne.

...god gammel galmannsstil...
Jeg fulgte en levada nedover og passerte en demning. Så var det ned på asfalt før løypa knakk inn mot en bratt betongtrapp ned mot matstasjonen og starten på 17k. Det stod masse folk der og heiet og ropte. I ren og skjær løpsglede tok jeg trappa og god gammel galmannsstil. Tre og tre trinn og full fart. Nå ble det liv i forsamlingen der nede. Folk ropte, gliste, jublet og tutet med hornene sine. Det her var skikkelig moro. Snakk om forvandling fra døden nær til full i farta! Inn og slenge i seg litt mat og avgårde igjen. Jeg hadde løpt nesten 70k og beina føltes som de akkurat hadde startet på en lett løpetur. Sjekket GPSen etterpå og så jeg holdt 12-17 km/t i dette partiet. Passerte ca 15 løpere den neste mila.

Feilvurderingnr 8 - Det var riktignok så moro at det var det verdt.
Å starte en «spurt» 17 km før mål i mitt første skikkelig lange ultraløp var feilvurdering nr 8. Det var riktignok så moro at det var det verdt.
Da det var 7 k igjen stupte atter løypa ned mot havnivå, lårene føltes som de ble fylt med sement og knærne begynte å knirke igjen. Farta gikk betraktelig ned og løping (jogging) ble igjen kun aktuelt der det var flatt eller veldig lett nedover. Mørket begynte å senke seg også og hodelykta måtte på. To av løperne jeg hadde passert kom trillende forbi uten at jeg brydde meg altfor mye om det. Nå kunne jeg høre og etterhvert se byen under meg. 4k igjen. Det er ikke lenger enn Harestuvannet, tenkte jeg for å holde motet oppe. Fulgte en levada nedover og konstanterte fornøyd at jeg ihverfall løp fortere enn vannet rant. Så rett ovenfor byen knakk løypa igjen av og gikk bratt ned mot asfaltveien. Nå måtte jeg omtrent gå sidelengs for ikke å få varige skader i knærne. I siste stikryss greide jeg det mesterstykket å løpe feil. Skulle sjekke mobilen, som var tom for strøm, og overså løypemerkingen til høyre. Fortsatte nedover asfaltveien og ante ugler i mosen da det ikke var noen reflekser å se foran. Snudde meg bare for å se to løpere som løp riktig. Opp igjen de 150 meterne. Grrrrr.

Yes, yes, yes! Greide det!
Jeg gikk den bratte gangveien og kom ned på oppløpet. Masse folk og stormende jubel. Såpass jubel at jeg tvang meg til å løpe de siste meterne inn til mål. Yes, yes, yes! Greide det! Jeg hadde gått, jogget og løpt 85k på 14t og 37 min.

Vann???
Nå kom det eneste minuset i hele arrangementet. De serverte bare vann etter målgang. Vann??? Når du har beveget deg 85k i over et halvt døgn vil du ikke ha vann. Du vil ha noe med sukker i og det fort. Vel, vel. Vann ble det. Sjefsarrangøren hadde fått med seg at en nordmann hadde passert mållinja og kom bort, håndhilste og ønsket meg velkommen neste år. Akkurat der og da var det spesielt lite aktuelt, men det går jo som kjent over. Jeg fikk sjanglet meg bort på en benk og ble liggende der i en halv time, kvalm og jævelig. Daua ikke da heller, utrolig hvor seigliva en er. Hadde fått matbillett og kunne spist middag gratis i teltet, men kroppen orket ikke tanken på mat akkurat nå. Fikk truet ned et glass Pepsi .

VM i stølhet
Så var det taxi hjem til hotellet der kona, som hadde fullført sin første 40k ever ventet. Grattis til henne. Stort badekar med varmt vann var ikke det verste å senke kroppen ned i. Så fulgte to dager med VM i stølhet – der kona klart gikk av med seieren - og mye rar gåing i blant annet fly- og terminaltrapper, men det er en annen historie.

Det var ikke siste gangen jeg var med i dette løpet. Neste gang blir det fulldistanse 115k
Gunnar

Bilde2219 (640x480).jpg