Eg er fullt klar over at det vanlegvis er betre å fokusere på det ein skal gjera enn det ein ikkje skal. Står det skilta "Ikkje spring på plena", må eg ofte ta meg ekstra saman for å halde meg på asfalten. Når eg likevel gjer ein så grov miss som å laga ei slik liste, er det i forvissinga om at det sjeldan er fatalt å feile, enten det er ved skrivebordet eller ute i løypa.  

Lista er mest mynta på utøvarar som held på ei stund, som i triatlon, turrenn, sykkelritt, maraton- og ultraløp. Eg har vel råka borti dei fleste feila – opptil fleire gonger – sjølv. 
 

Feil 1: For dårleg treningsgrunnlag

Det er ein klok kar som ein gong har sagt: "Trenar du for lite, kjem du ikkje til mål. Trenar du for mykje, kjem du ikkje til start." Ein annan, Juma Ikangaa, uttalte følgjande etter at han vann New York Marathon i 1989: "Viljen til å vinne er ingenting verdt utan viljen til å førebu seg." 

Går det skralt i konkurransar, har det i ni av ti tilfelle samanheng med det ein har gjort – eller ikkje gjort – på førehand. Og for dei fleste som deltek i langvarige konkurransar, så er nok problemet oftare at ein har øvd for lite enn for mykje. Både kropp og hovud kan venne seg til det meste, og trening handlar om å bli vant til – å halde på lenge, å disponere kreftene, å eta nok, å drikke passe, å like det ein gjer.  
 

Feil 2: For hard opningsfart

"Dei fleste feil i konkurransar blir gjort i løpet av dei første to minutta, kan hende i det aller første minuttet," har den kjente trenaren og treningsfysiologen Jack Daniels uttalt. Og den vanlegaste feilen ein kan gjera i løpet av dei første to minutta, er å opne for hardt. Mange let seg rive med i ein optimistisk opningsrus – og må betale dyrt seinare.

Å starte for hardt har fleire ulempar. Ein kjem i oksygengjeld som ikkje er nokon berekraftig tilstand. Ein tærar òg hardt på glykogenreservane som vil bli tømt unødvendig tidleg. Ved ei roleg opning får ein derimot i gang feittforbrenninga, og glykogenet vil vare lenger. Dessutan vil ein få gleda av etter kvart å avansere i feltet, noko som er mykje meir inspirerande enn stadig å bli forbisprungen. 

Di lengre distansen er, di lettare er det å starte for fort da skilnaden mellom maksfarten og gjennomsnittsfarten blir så stor. Ein må difor vera særskilt obs på halde igjen i starten på lange konkurransar – sjølv om ein skulle kjenne seg spøkje sprek. 

Det er vel ultraløparen Gene Thibeault som har sagt det sånn: "Dersom du skulle føle deg fin under eit ultraløp, så slapp av – det går over." Løpsskribenten Joe Henderson uttrykker det på sin måte: "Arbeid imot det naturlege fartsinstinktet ditt. Hald att når du føler for å auke farten på første halvdelen, og auk tempoet når du kjenner for å slakke av, på andre halvdelen."
 

Feil 3: For lite inntak av næring undervegs

Sjølv om ein opnar roleg og sparar på glykogenlagra, så vil ein i lange konkurransar trenge å ta til seg næring undervegs. Elles kjem den store smellen der blodsukkeret blir lågt og framdrifta svak. Tempoet fell både fordi ein ikkje har energi til å flytte seg med, og fordi ein med lågt blodsukker fort blir apatisk og likesæl med det meste. 

Så lenge eg har energi og hovudet er med meg, veit eg at eg kan handtere mykje av slit og smerte, men får ikkje hjernen det sukkeret den treng, resignerer eg fort.  

Ei anna sak er at eg òg blir raskare støl i muskulaturen dersom eg går på ein næringsbrest. Det er fysiologar som hevdar at det skjer ein slags kollaps i muskelcellene når dei ikkje får den energien dei treng. Dermed blir beina stive og vonde å springe på. 

Kva ein skal eta, er i stor grad ei smakssak. Jo lengre konkurransen er, jo meir ordentleg mat kan ein ta til seg. Energigel, energibarar og andre søtsaker som kan fungerer bra på kortare løp, blir fort kvalmande i det lange løp. Ofte sender kroppen signal om kva den treng. Får du lyst på til dømes saltmat, så er det nettopp det du skal hive innpå. 
 

Feil 4: For mykje – eller for lite – drikke

Mange har høyrd at det er lurt å drikke rikeleg før, under og etter langvarige konkurransar. Difor er det fort å tenkje at dersom litt er bra, må mykje vera veldig bra. Og mange drikk seg opp på førehand og held fram med å fylle godt på undervegs. Særleg gjeld dette dei som held på lenge. Medan dei raskaste gjerne kjem i mål noko dehydrerte, er det ikkje uvanleg at folk i midt- og baktroppen utset seg for overhydrering. 

Men å drikke for mykje kan vera vel så farleg som å drikke for lite. Det finst fleire døme på at vassforgifting har ført til dødsfall. Tidlegare er det vorti sagt at ein må drikke sjølv om ein ikkje er tørst. Dei nyare råda går ut på at ein skal lytte til kroppen også her. Det er ikkje utan grunn at vi er utrusta med evna til å kjenne tørste, og vi blir tørst i god tid før vi kollapsar av dehydrering. 

Mange drikk òg så mykje at dei tapar mykje tid på stadige stans for å slå lens. Andre balanserer væskeinntaket så bra at dei kan springe ein 100 km utan å bli så dehydrert at dei tapar tid og utan å måtte leggje inn tissepause. 
 

Feil 5: For dårleg planlegging

Skal ein reise til månen eller bli den første som går rundt jorda på rulleski, er det ein fordel å leggje ein plan på førehand. Alt for mange stiller opp i lange konkurransar utan å ha ein slagplan klar. Dei melder seg på og tek tinga som dei kjem undervegs. 

Sjølvsagt kan det gå bra også utan ein plan, ikkje minst for kvinnene som har ord på seg for å ha ei velutvikla evne til intuisjon. Men i dei fleste tilfella vil både kvinner og menn tene på å tenkje godt gjennom kva dei vil møte undervegs og ha både ein plan A og ein plan B. 

Ein gong i min pure ungdom fekk eg sparka av meg den eine skoen heilt i starten av ein 3000 m på Bislett. Da eg hadde fått knytt på meg skoen igjen, såg eg at feltet var ein halv runde framføre meg. Eg miste motet og braut – omtrent før eg var kommen i gang. Ganske fort angra eg at eg ikkje hadde heldt fram og sett om eg iallfall kunne teki att ein av dei andre. 

Korfor braut eg? Truleg fordi det å miste skoen kom overraskande på meg. Eg hadde ikkje tenkt gjennom at så kunne skje, og dermed hadde eg heller ingen plan da det skjedde. Eg vart overrumpla og enda med ein unødvendig DNF i resultatlista. 

Forskarar har funni ut at dersom vi er førebudde på å bli slitne, på å fryse, på å bli svoltne, på å ha det vondt, så taklar vi påkjenningane mykje betre enn om vi ikkje er budde. I eit Rallarvegsløp eller Trondheim-Oslo på sykkel må ein rekne med at det kjem til å gjera vondt mange stader. Kan hende vil både sykkelen og den som sit på han, punktere. Kva gjer vi da – og når gnagsåra, ryggverken og krampane attpåtil set inn? 

Den som har tenkt gjennom desse spørsmåla på førehand, stiller sterkare. 

Men uansett kor mange ting ein har budd seg på, kan det vise seg at det er noko anna som blir hovudutfordringa. Så ver òg budd på at du vil møte ting du ikkje har budd deg på. 

Når det kjem til nye «vondtar» undervegs, vil det heldigvis føre til at ein legg mindre merke til dei ein allereie har. Nervane har ein tendens til å overstyre kvarandre, og det er vanskeleg å ha knallvondt ti stader samstundes. I sum treng det difor ikkje å bli så mykje verre etter kvart. Ei av dei beste ultraløparane i verda, Ann Trason, sa det slik: «Det gjer vondt berre opp til eit visst nivå, og så blir det ikkje noko verre.»
 

Feil 6: For fokusert på plan og puls 

Men sjølv om det er lurt å ha ein plan og å vera budd på det meste, så er det viktig ikkje å bli slave av den planen ein har lagt. Somme bestemmer på førehand både kva slags pulsnivå dei skal liggja på og kva og når dei skal eta – og dei blir verande i planen sjølv om den ikkje fungerer. 

Let ein pulsklokka bestemme farten, er det stor fare for at ein ikkje får til ein optimal konkurranse sia pulsnivå og mjølkesyreterskel varierer frå dag til dag. Ingen kjenner dagsforma til korkje muskulatur eller mage før sola har gått ned, og både ein fartsplan og eit mat- og drikkeprogram lyt vera så laust redigert at det kan justerast undervegs. 

Skiløparar veit at vêr og føre ikkje alltid blir som det Meteorologisk og Swix har sagt. Framtida og dei lange renna kan ta retningar som ikkje let seg spå, og den som har ein god porsjon mental fleksibilitet, stiller sterkt. 

Planar kan bli sperrer som hindrar oss i å overgå oss sjølve. Kan hende bør vi difor late mottoet til Lynn Strickland inngå i planen: "Finn grensene dine – og spreng dei!"
 

Feil 7: For mykje alvor og for lite leik

Den sjuande og siste feilen vi skal ta med, er frykta for å gjera noko feil. Å feile er ikkje farleg. Idrett er leik og læring, og om hovudfokuset er at ein ikkje skal feile, vil det fort bli noko krampaktig over det heile. Dermed får ein heller ikkje vist sitt beste. 

Det er få ting som er mindre farleg enn ikkje å få det til i ein idrettskonkurranse, og sjølv dei gongene ein ikkje kjem til mål, kan ein ha lært ein masse. Gjerne meir enn når alt går glatt. 

Det blir sagt at både dei kloke og dei dumme gjer like mange feil, men medan dei dumme gjer dei same feila gong på gong, gjer dei kloke stadig nye. 

Så ikkje ver redd for å feile, men ver gjerne litt kreativ i feilinga. Det er inga skam å leggje nye punkt til lista. 

 

Artikkelen stod på trykk i Kondis nr. 3 – 2007.