Skøytedebut i Skarverennet

Jeg har fått noen oppfordringer om å lage et skireferat fra Skarverennet, og det gjør jeg gjerne.

Fredag, dagen før dagen, hadde jeg en dialog med Kondisjonsforum på kondis.no vedrørende valg og bruk av utstyr. Jeg ville gjerne forsøke meg på skøyting for første gang, og undret på om mitt klassiske utstyr kunne duge. Det var litt delte meninger om det, men konklusjonen ble at det kunne gå sånn noenlunde brukbart. Min eneste befatning med skøyting, var i oppveksten på alpin-utstyr, for 20-30 år siden. Den gang gikk jeg på tur med fullt slalomutstyr.

Det endte med at jeg bestemte meg å preppe Fisher-skiene for skøyting. Flere år gammelt klister ble vasket av, både under, på sidene og oppå skiene! Stygge arr og striper kom til syne, både på tvers og på langs. Disse rundet jeg av med sandpapir nr 112. Gul glider (0 til 3 grader minus) ble så lagt på fra tupp til bakende etter alle kunstens regler, med strykejern, sikling og avsluttende ”kjæling” med børste (av hestehår, er det ikke?) Her skulle det bli gli! Hullene i sålen ble fylt bra igjen med glider, og så la jeg meg klokken 23 i håp om å få rikelig med søvn. Men den gang ei! Da jeg nesten var sovnet, dukket det opp et annet hull som ville fylles – om ikke akkurat med glider ….. Typisk. Da kommer de, når vi vil energikonservere og sove, for en gangs skyld! Men det er jo ikke så lett å sette seg på bakbeina heller.

Vel, det var skirapport dette skulle bli. Jeg kunne skrevet en bok om den private rammen rundt, for den er årets absolutt mest fantastiske. At den offisielle rammen også er svært hyggelig, og at arrangementet som helhet er meget bra, bidrar samlet til at Skarverennshelgen faktisk er årets absolutte høydepunkt for meg!

Toget ankom Finse 10.30, badet i sol fra en lettskyet himmel. Termometeret viste 3 pluss, og det var så godt som vindstille. Etter en halvtime i folkemylderet blant salgsstands, smøreservice og ivrige ski-preppere, startet jeg stoppeklokken og pulsmåleren, og tok mine første seriøse skøytetak i livet. Gliden var kjempegod, det merket jeg straks jeg la skiene på bakken. Men jeg kjente med en gang at det var noe som ikke stemte da jeg skøytet. To spor under hælen på støvelen skal passe ned på tilsvarende profiler på bindingen. Men en bit var knukket av profilen på bindingen. Kanskje var det derfor skosålen parkerte på toppen av profilene, slik at den høyre skien flatet ut og glapp rett ut til siden. Dermed måtte jeg kante høyrefoten ekstrem innover for å få kantet skien og få skøytetak, og jeg fikk fin fart bortover flaten. Men planen var jo å skøyte elegant fra skiens ytterkant, gli lenge på sålen for så å sparke fra på innerkant – slik jeg har sett det på TV. Men nå måtte jeg altså stort sett hoppe over alt det elegante når jeg skulle ta i i hvert fall, og gå rett på innerkant. At det var ganske løs snø, gjorde ikke saken bedre.

Snart var jeg i gang med den bratte, lange bakken i starten, og jeg synes tross alt at det gikk ganske bra å skøyte. Jeg kom fortere frem i alle partier enn de store hordene som gikk klassisk. Selv i de bratteste partiene fikk jeg litt skøytskjær. Men pulsen kom raskt opp i 160-165, ca 5-10 slag høyere enn på maraton, så jeg prøvde å bremse litt der. Det var langt igjen, og jeg tenkte at skøytingen kanskje ville aktivere muskler som jeg ikke visste var der, ganske så utrente muskler …

Etter 28 minutter var toppen nådd, og jeg vrengte av meg trikot-overdelen i den varme solen. Under hadde jeg bare en ull-undertrøye, og den gjorde nytten på resten av turen. Snart kjente jeg at den ekstra kantingen av høyrefoten skapte ubehag i noe muskulatur rundt anklene, og jeg måtte moderere kantingen. Jeg fant etter hvert et tempo og en teknikk som gjorde at støvelen som regel gled på plass på bindingen. Men jeg måtte bruke unormalt mye krefter i forhold til effekt, og det var etter hvert kjærkomment når jeg kunne variere med staking. Etter et par timer med kontinuerlig armbruk merket jeg at kraften i armene avtok noe, og jeg begynte å legge inn en del skøyting uten å stake. Jeg bare svingte med armene. Dermed fikk jeg gjenvunnet armkraften til partier der jeg virkelig trengte den. Flere bratte, lange bakker dukket opp, uten at det gjorde meg noe som helst. Jeg gled rask forbi veldig mange folk hele veien, og særlig i slakke partier. Jeg lå og kruste behagelig hele veien (i snitt 10 pulsslag under maratonpulsen min), og nøt den gode gliden, det fine turværet og den gode atmosfæren. Slik ante jeg fred og ingen fare da jeg ankom en drikkestasjon, nr 2, tror jeg. Jeg skulle til å ta et beger, og så falt jeg på flat mark! Og jeg var ikke eneste som gjorde det. Jeg har aldri sett så mange falle før. Folk falt som fluer på flat mark. Det var svært vanskelig å finne festesmurning som gav feste, påstod folk, og det var nok forklaringen. Like etter drikkestasjonene la jeg meg helt til høyre opp mot en av de bratte bakkene som kom like etter. Men det var umulig å skøyte opp bakken på grunn av folketettheten. Fiskebein gikk altfor seint, og klassisk var klin umulig på de såpeglatte skiene. Dermed bar det over løssnø i ca 100 meter, og over i et spor lenger til venstre mot elite-sporet. Der gikk det greit å skøyte opp. Trodde jeg. Helt til litt opp i bakken. Da kom de første eliteløperne susende forbi. Det var skøyting det! Jeg stoppet, hentet opp en sjokolade fra sekken, og nøt et øyeblikk synet av skøytespesialistene som kom på rad og rekke.

Jeg syntes jeg hadde super glid, og jeg kjørte friskt og offensivt uten ploging og bremsing i alle bakker. Likevel kom det folk forbi i elitesporet med betydelig bedre glid enn meg. Cera-pulver, fluoriserende midler eller hva de nå bruker, må være meget effektivt. Man kan nok kjøpe seg i betydelig grad oppover på resultatlistene, ja!

Før jeg visste ordet av det, fortalte km-merkingen meg at jeg var fremme ved den siste, lange utforkjøringen ned til mål på Ustaoset. Det var god stemning langs løypen, med tilrop og heiing fra folk som hadde orkesterplass i nedkjøringen til eventuelle ”knall og fall”, og i målområdet var det fullt trøkk, med orkester. Det vrimlet av folk med og uten ½-liters plastbegre med brunt ”sprudlevann”. Selv om jeg ikke på noen måte var sliten og lei, var det en ubeskrivelig deilig følelse å suse nedover og se km-skiltene med 3, 2 og 1. For jeg hadde meget god grunn til å glede meg til å komme i mål.

De to siste årene har jeg nemlig fått være med en gjeng som har lang tradisjon å leie hytte og ha det svært sosialt sammen etter Skarverennet. Men i år leide vi samfunnshuset i tillegg, og hadde stor ”galla” der, med gitarer og sang og gastronomiske opplevelser av de helt store! Klokken 3 om morgenen ble det ny skitur, kun i hvit skjorte og sløyfe, og med tung bag rundt nakken. Til hytten. I dyp snø. Oppå min bagasje, hadde vi fyllt på med ølbokser, så det ble en ”night-cup” til oss åtte som skulle i den ene av to hytter. Et par mann gikk bak meg og plukket opp bokser som falt av i ”baksingen”. Ti meter fra hytten ble bagasjen min og jeg for tung for snøen, og vi forsvant ned i dypsnøen – båten sank så å si ved kai! Skiene grunnstøtte. Derfra ville de ikke rikke seg. En av karene måtte grave seg ned til den ene skien og røske den løs, og overta den tunge bag’en. Det var så vidt han klarte å løfte den, og vi holdt på å le oss i hjel, da vi kjempet oss videre frem gjennom snøkavet i mørket med hvite skjorter og sløyfer på.

Men det eneste ménet jeg har etter Skarverenn-opplevelsene, er en liten vulkan på pekefingertuppen etter heftig gitarspilling!

Selve rennet gjorde jeg unna på 3:12:09. Neste år har jeg lyst å gå med skikkelig skøyteski, -støvler, bindinger og staver. Skøyteteknikken tror jeg skal fungere brukbart med utstyr som fungerer; jeg synes i hvert fall at det var artig og gav mersmak!