Ine Wigernæs, tidl. langrennsløper, folkehelsekoordinator i Valdres og Oppland, dr.scient.
Folkehelse, sykefravær, helse- og NAV-kostnader ved livsstilshavari er temaer på konferanser, temadager, debattprogrammer og seminarer og i de fleste festtaler. Men må vi ha en diagnose før det går an å drømme om en systematisk tilnærming til løsningene?
Fra å vite til å systematisere
Fysisk aktivitet har titusenvis av sider med dokumentert forskning på at det fungerer. Ryggvondt, fedme, depresjon og diabetes som ofte starter i tenårene og kan spores tilbake til livsstil, ensomhet, samt sykefravær og sosiale helseforskjeller, er på hodepinelisten til Norge. Pengene raser ut. Intervensjonene er ofte svært enkle – de er uavhengige av alder, livsstil, livsfase, arbeidssituasjon, inntekt og religion.
Løsningene innenfor livsstil er oftest nokså usexy, ikke-digitale, ikke-biokjemiske – og derfor virker de ikke løsningsorienterte nok ut for at våre politikere og administratorer skal tørre å satse på dem. Det er hverdagsvalgene som skal gjentas, som må gjøres attraktive og enklere: svette på ryggen og gode valg rundt et trivelig matbord.
Rygglidelser koster samfunnet 15 milliarder kroner i året. Det er vanligere for oss over 35 å HA ryggplager enn å IKKE ha det. Trolig kunne opp mot 80 prosent av disse vært hindret eller lindret ved regelmessige ”kjerringøvelser” på matte. Kjedelig – og dermed svært illustrerende for det hverdagslige innen god helse, men det fungerer. Olympiatoppen har utviklet flotte nettbaserte, gratis verktøy, men den siste ørlille detaljen – å GJØRE det – mangler som regel.
3 av 10 nordmenn er helt inaktive. Kun 1 prosent av de inaktive mener det er utstyr og haller som vil gjøre dem aktive. Dansk forskning viser at trivsel, en møteplass og en hånd å holde i eller en avtale, er løsningene. Ikke særlig overraskende dette heller. På skole, i arbeidsliv, på vei til daglige gjøremål kan vi forandre hverdagsvanene våre.
Enkelt å gjennomføre?
Gisle Roksund, generalsekretær i allmennlegeforeningen, oppsummerer sin bekymring for at informasjonsbombingen IKKE skaper trygghet, men frykt: ”Før satte vi oss til bords for å ha det hyggelig, nå skal vi spise for forebygge kreft.” Bekymring er vist seg å være en uavhengig risikofaktor for enkelte kreftformer. Er det overraskende?
Det finnes andre metoder enn helseskremmende adferd fra myndighetene. Avokado og epler må koste 2 kr og en Japp 20 kr. Juice og melk må koste 5 kr per liter og cola 50 kr. Ikke kall det ”nei-mat” som alle strenge pekefingre har gjort litt for lenge. La sjokolade- og cola-prisen være på et ”nytenivå”, og ikke la viktig og uunnværlig lørdagskos konkurrere med hverdagsmaten.
Karl Evang tenkte den tidlige og geniale tanken om at folkeopplysning var veien til utjevning av sosiale helseforskjeller. Kampanjenes og brosjyrenes tid bør nå være forbi – sjøl om det er det enkleste å gjøre for myndighetene. Rekk opp hånda de som kjenner en nordmann som IKKE vet at det er lurt å røre på seg og dumt å leve på sukker og fett.
Forskning fra Storbritannia forteller at sosiale helseulikheter er nesten utvisket i områder der innbyggerne hadde tilgang til grøntarealer eller kunne sykle/gå til skole og arbeid.
Budsjettet til skoleskyss i Oppland fylke alene utgjør 200 millioner kroner. Tilrettelegging for trygge stier, enkle trille- og sykkelmuligheter er løsningen. Bruk av noen millioner på dette NÅ vil spare millioner hvert år i rene transportutgifter. I tillegg kommer helsegevinstene som vi vet kommer – men som vi ugjenkallelig MÅ vente på. Det må finnes politikere som tør ta nettopp slike tak. Og nettopp HER vil lokalmiljøets dugnadsånd være sterk.
Å skryte av edelt metall fra sykkel-NM midt på 90-tallet er kanskje ikke betimelig, men viktig for å understreke at jeg er over middels tøff i trafikken. Jeg har syklet i svært trafikkerte strøk i omtrent hele landet og har ett Trondheim - Oslo på samvittigheten.
Jeg VIL, jeg ORKER, jeg har kjøpt UTSTYR og jeg TAR MEG TID – men det er UMULIG for meg å gjennomføre det å sykle til 2-årskontroll med 2-åringen i hengeren bak. Veien er svinget, uten side- og midtlinje, det er trailere og andre kjøretøy i 120 km/t.
Mange ønsker å gjøre det alle helsemyndigheter, klimapanel og andre utredninger mener er rett, men er det lett for oss å gjennomføre det?
Samordning
En sak for samordningsministeren? Fornying? Samferdsel? Skole? Kultur og idrett? Dersom dette bare legges til helsedepartementet og legekontoret blir vi som føler at vi har oversikt over forbyggingsverktøyene svært lei oss. Hvis hverdagslige handlinger som å bli svett på ryggen og trivsel og ro rundt et matbord blir for sykelig- og vanskeliggjort, taper vi en gang til.
Men aktørene er nå tresifret. Prosjekter i regi av omtrent alle frivillige organisasjoner, de fleste direktorater og departementer er ikke nevneverdig samordnet og vil ikke gi resultater før vi orker å ta et overordnet grep der alle gode initiativ på kommune- og lokalmiljønivå blir sett i sammenheng.
Ansvaret for livsstil må ligge i alle sektorer. Folkehelse er mer enn stunt, happening og prosjekt. Dersom det fortsatt skal strykes tynt utover tusenvis av velmenende prosjekter, må disse samordnes lokalt.
Jeg tror også at politikere ikke trenger å være så redd for at velgerne skal straffe dem dersom de tør å angripe det verste tabuet – at foreldre har ansvaret for vanedanning og dermed for varige, attraktive og gode valg hos barna sine.
Folkehelse, sykefravær, helse- og NAV-kostnader ved livsstilshavari er temaer på konferanser, temadager, debattprogrammer og seminarer og i de fleste festtaler. Men må vi ha en diagnose før det går an å drømme om en systematisk tilnærming til løsningene?
Fra å vite til å systematisere
Fysisk aktivitet har titusenvis av sider med dokumentert forskning på at det fungerer. Ryggvondt, fedme, depresjon og diabetes som ofte starter i tenårene og kan spores tilbake til livsstil, ensomhet, samt sykefravær og sosiale helseforskjeller, er på hodepinelisten til Norge. Pengene raser ut. Intervensjonene er ofte svært enkle – de er uavhengige av alder, livsstil, livsfase, arbeidssituasjon, inntekt og religion.
Løsningene innenfor livsstil er oftest nokså usexy, ikke-digitale, ikke-biokjemiske – og derfor virker de ikke løsningsorienterte nok ut for at våre politikere og administratorer skal tørre å satse på dem. Det er hverdagsvalgene som skal gjentas, som må gjøres attraktive og enklere: svette på ryggen og gode valg rundt et trivelig matbord.
Rygglidelser koster samfunnet 15 milliarder kroner i året. Det er vanligere for oss over 35 å HA ryggplager enn å IKKE ha det. Trolig kunne opp mot 80 prosent av disse vært hindret eller lindret ved regelmessige ”kjerringøvelser” på matte. Kjedelig – og dermed svært illustrerende for det hverdagslige innen god helse, men det fungerer. Olympiatoppen har utviklet flotte nettbaserte, gratis verktøy, men den siste ørlille detaljen – å GJØRE det – mangler som regel.
3 av 10 nordmenn er helt inaktive. Kun 1 prosent av de inaktive mener det er utstyr og haller som vil gjøre dem aktive. Dansk forskning viser at trivsel, en møteplass og en hånd å holde i eller en avtale, er løsningene. Ikke særlig overraskende dette heller. På skole, i arbeidsliv, på vei til daglige gjøremål kan vi forandre hverdagsvanene våre.
Enkelt å gjennomføre?
Gisle Roksund, generalsekretær i allmennlegeforeningen, oppsummerer sin bekymring for at informasjonsbombingen IKKE skaper trygghet, men frykt: ”Før satte vi oss til bords for å ha det hyggelig, nå skal vi spise for forebygge kreft.” Bekymring er vist seg å være en uavhengig risikofaktor for enkelte kreftformer. Er det overraskende?
Det finnes andre metoder enn helseskremmende adferd fra myndighetene. Avokado og epler må koste 2 kr og en Japp 20 kr. Juice og melk må koste 5 kr per liter og cola 50 kr. Ikke kall det ”nei-mat” som alle strenge pekefingre har gjort litt for lenge. La sjokolade- og cola-prisen være på et ”nytenivå”, og ikke la viktig og uunnværlig lørdagskos konkurrere med hverdagsmaten.
Karl Evang tenkte den tidlige og geniale tanken om at folkeopplysning var veien til utjevning av sosiale helseforskjeller. Kampanjenes og brosjyrenes tid bør nå være forbi – sjøl om det er det enkleste å gjøre for myndighetene. Rekk opp hånda de som kjenner en nordmann som IKKE vet at det er lurt å røre på seg og dumt å leve på sukker og fett.
Forskning fra Storbritannia forteller at sosiale helseulikheter er nesten utvisket i områder der innbyggerne hadde tilgang til grøntarealer eller kunne sykle/gå til skole og arbeid.
Budsjettet til skoleskyss i Oppland fylke alene utgjør 200 millioner kroner. Tilrettelegging for trygge stier, enkle trille- og sykkelmuligheter er løsningen. Bruk av noen millioner på dette NÅ vil spare millioner hvert år i rene transportutgifter. I tillegg kommer helsegevinstene som vi vet kommer – men som vi ugjenkallelig MÅ vente på. Det må finnes politikere som tør ta nettopp slike tak. Og nettopp HER vil lokalmiljøets dugnadsånd være sterk.
Å skryte av edelt metall fra sykkel-NM midt på 90-tallet er kanskje ikke betimelig, men viktig for å understreke at jeg er over middels tøff i trafikken. Jeg har syklet i svært trafikkerte strøk i omtrent hele landet og har ett Trondheim - Oslo på samvittigheten.
Jeg VIL, jeg ORKER, jeg har kjøpt UTSTYR og jeg TAR MEG TID – men det er UMULIG for meg å gjennomføre det å sykle til 2-årskontroll med 2-åringen i hengeren bak. Veien er svinget, uten side- og midtlinje, det er trailere og andre kjøretøy i 120 km/t.
Mange ønsker å gjøre det alle helsemyndigheter, klimapanel og andre utredninger mener er rett, men er det lett for oss å gjennomføre det?
Samordning
En sak for samordningsministeren? Fornying? Samferdsel? Skole? Kultur og idrett? Dersom dette bare legges til helsedepartementet og legekontoret blir vi som føler at vi har oversikt over forbyggingsverktøyene svært lei oss. Hvis hverdagslige handlinger som å bli svett på ryggen og trivsel og ro rundt et matbord blir for sykelig- og vanskeliggjort, taper vi en gang til.
Men aktørene er nå tresifret. Prosjekter i regi av omtrent alle frivillige organisasjoner, de fleste direktorater og departementer er ikke nevneverdig samordnet og vil ikke gi resultater før vi orker å ta et overordnet grep der alle gode initiativ på kommune- og lokalmiljønivå blir sett i sammenheng.
Ansvaret for livsstil må ligge i alle sektorer. Folkehelse er mer enn stunt, happening og prosjekt. Dersom det fortsatt skal strykes tynt utover tusenvis av velmenende prosjekter, må disse samordnes lokalt.
Jeg tror også at politikere ikke trenger å være så redd for at velgerne skal straffe dem dersom de tør å angripe det verste tabuet – at foreldre har ansvaret for vanedanning og dermed for varige, attraktive og gode valg hos barna sine.
Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.1
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
