Som en gresk gud kunne Steinar Lien sole seg i glansen av nok et vunnet slag. Denne gangen på Antiparos.
-
Bilder fra vår korrespondent i Hellas.

Steinar Liens egen beskrivelse av fantomløpet
 
Etter at vi hadde vært på øyhopping i Hellas nesten to uker var vi kommet til Antiparos. En liten øy vest for Paros og Naxos. Øya er ca. 13 km lang og 1,5 km bred. Her ble jeg oppmerksom på et oppslag om maraton som skulle arrangeres på øya torsdag 17. juli. Egentlig hadde vi tenkt å være tilbake på Santorin for å være sikre på at vi rakk flyet hjem lørdag 19. juli. Etter at plakaten var tatt nærmere i øyesyn viste det seg at det som skulle løpes var 10km eller 2,2 km. Da var det bare å prøve å overtale min bedre halvdel til å gjøre om på reiseplanene. I løpet av 5 minutter var fruen overtalt og forberedelsene kunne starte.
 
Treningen var skjøttet bra hele ferien. To dager løping (morgentur kl. 0700) og to dager med alkohol. Hver tredje dag var det verken trening eller drikking. Formen var ganske god. Det gjaldt bare å toppe den en smule. Det ble et par harde økter pluss en rolig halvtime to dager før løpet. Det største problemet ville bli varmen. Temperaturen hadde ligget over 35 grader hele ferien og en hetebølge var på vei. Man kunne jo håpe på litt vind.
 
Dagen for løpet kom raskt. Vindstille og temperatur godt opp på 30 tallet. Vi startet dagen med grottevandring der vi var 150 meter under overflaten. Etterpå hadde vi 4-5 timer på stranda hvor det ble badet 2-3 ganger i timen for at ikke kroppen skulle bli alfor varm. Løpet skulle starte kl. 1900. Fortsatt var det ganske varmt og vindstille, men mesteparten av løypa som gikk på øyas hovedvei fra nord til, sør lå i skyggen.
 
Det var obligatorisk fremmøte ved kirka i havna en time før start. Der skjedde det ikke mye men klokka 1845 fikk vi de siste informasjoner på gresk og dårlig engelsk. Det viktigste var at starten var utsatt til kl. 1910.
 
På 10 kilometeren var det 36 påmeldte. Jeg snakket med et par andre nordmenn før start. Ellers deltok svensker, engelskmenn, tyskere, italienere og grekere. Etter litt om og men der ingen var helt sikre på hvor vi skulle starte kom vi endelig av gårde. Vi løp gjennom gågata i sentrum og skulle løpe fem kilometer sørover før vi satte kursen nordover tilbake dit vi kom fra.
 
Vi ble ledet av en politiman på motorsykkel med blålys. I tillegg var byens brannbil på plass med fulle sirener for å varsle om at her var det løp på gang. Utgangstempoet var heller labert så jeg tok sjansen på å ta teten etter 500m. Allerede etter en kilometer som ble passert på 3 minutter og 50 sekunder hadde jeg fått en luke på 10-15 meter. Da var det bare å kjøre på og jeg klarte å holde stabil fart godt under 4 minutter per kilometer fram til 4. kilometers merket. Det ble fryktelig varmt etter hvert. Heldigvis var det hele tre drikkestasjoner, etter 2,5 , 5 og 7,5km, der vi fikk utdelt halvlitersflasker med vann. En tedjedel ble drukket mens resten ble helt over kroppen for å holde hodet kaldt. Jeg løp og tenkte på at det nå var nesten seksti grader varmere enn i Romerikskarusellen i 25 minus på Bjørkelangen i januar.
 
Fram mot vending ved 5km begynte det å gå litt tyngre. Dessuten var den 5. og 6. kilometeren minst 200meter for lange. Heldigvis var det flere som sleit slik at jeg hadde en luke på nesten 400m halveis. Kilometertiden spratt fort over 4. minutter mot slutten, men jeg prøvde å bite tenna sammen og fokusere på at slitet snart var over. Endelig nådde jeg 9 kilometersmerket hvor polisykkelen sto og ventet. Blålyset og sirene ble slått på før det bar gjennom gågata, hvor jeg ble heiet frem av en mengde tilskuere. Jeg passerte startstreken, men fortsatt gjensto det nesten 300m før jeg kunne gå i mål foran en rekke norske tilskuere som skrek heia Norge og seier´n er vår. For en som sjelden vinner løp var dette ganske kult.
 
Etter løpet var det premieutdeling ved byens kvinnelige ordfører. Jeg hadde klokket meg inn på tiden 40,40, men etter at jeg hadde snakket med tyskeren som ble nummer tre skjønte jeg at tidtakingssystemet ikke var helt patent. Han påsto nemlig at jeg hadde løpt godt ned på 38 tallet. Da jeg endelig ble ropt fram som vinner for å motta pokal hadde tida blitt så god som 36,28. Ikke dårlig på nesten 11 km i 35 graders varme.
Steinar Lien tiljubles av folkemengden
Steinar Lien: Øverst på tronen
Sammen med de greske stjernene