Takk skal du ha, Grete!
Oppmerksomheten i forbindelse med bortgangen til Grete Waitz bekreftet at hun har en internasjonal posisjon som ingen annen i norsk idrett. Det er oppsiktsvekkende at en idrettsutøver får en slik oppmerksomhet. Det har vært en unison markering og hyllest i alle verdensdeler.
Jenta fra Keyserløkka på østkanten i Oslo var spesiell. Det er noe eget med de som går foran og sprenger grenser. Grete sprengte mange grenser og ble en inspirerende frontfigur på flere arenaer. Jeg hadde gleden av å være en del av løpsmiljøet i Oslo-området da Grete var i starten på sin karriere. Jeg husker den unge jenta som kom til treningen på vespaen sin. Treningen ble alltid gjennomført på en usedvanlig målrettet måte. Det var aldri noe kompromiss.
Viljestyrke
Grete var kanskje ikke et så mye større talent fysisk sett enn de fleste andre. Hun hadde sin forankring i en allsidig idrettsoppvekst sammen med Jan og Arild, hennes to spreke storebrødre. Gretes talent var den voldsomme viljestyrken. Hun vokste opp i en tid da utdanning var førsteprioritet. Det var likevel mulig å bli god i idrett parallelt med skolegangen.
Grete var flink på skolen og fortsatte på samme måte under studiene på Sagene læreskole. Gretes virkelige talent var evnen til å sette seg store mål, og så prioritere det som var nødvendig for å lykkes. Sier du ja til noe, må du si nei til andre ting. Der var Grete en mester. Hennes evne til å gjøre det som var nødvendig for å nå målene, var i ypperste verdensklasse.
Hun ble tidlig god og deltok på 1500 m i OL i München allerede i 1972 sammen med Wenche Sørum, også ei flott løperjente fra østkanten av Oslo. Grete var bare 19 år da hun fikk sin olympiske debut. Tidlig vil sikkert mange si, men Grete tok ikke skade av møtet med de beste i verden.
Gjennom målrettet trening spiste hun opp forspranget til verdenseliten. Det er fort gjort å glemme det de beste gjorde før. Det er også lett å si at tidene har forandret seg, og at det tidligere helter gjorde ikke holder i dag. Kanskje det er riktig, men det er også farlig å være historieløs. Det var en opplevelse å se Gretes treningsøkter. Det vil være nyttig for dagens generasjon å få vite hva som skulle til den gangen.
Grete gikk aldri rundt bøygen. Hun kunne gjort som mange andre gjør og funnet seg et alibi for å velge mer behagelige løsninger. Hun visste at det ville gi svakere resultater. Hun visste hva som måtte til. Hun påpekte at det er frivillig om en vil satse det som er nødvendig. Hun visste at selv med gode hjelpere, så var det i siste instans hennes egen innsats det kom an på.
Brytningstid Grete startet opp sin internasjonale karriere midt i den verste jukseperioden. Det tok noen år før hun forsto omfanget av jukset og hvordan mange av hennes argeste konkurrenter ”preparerte” seg.
I tillegg var idrettslederne menn med et konservativt syn på hva kvinner kunne makte. De kunne i hvert fall ikke løpe like langt som menn. Grete mistet mange muligheter til å hevde seg ved at de lange distansene kom så sent på kvinnenes løpsprogram. Men tidene hennes står seg likevel så det holder den dag i dag. Imponerende!
Gretes ni seire i New York City Marathon har helt fortjent fått stor oppmerksomhet. Men hennes mange verdensmesterskap i terrengløp er kanskje enda større. Det er kanskje den vanskeligste løpsøvelsen å vinne fordi alle mellom- og langdistanseløpere møttes på en distanse. Den gang Grete var verdens beste var det bare en distanse for både kvinner og menn i terreng-VM. Hennes evner som terrengløper var helt spesielle. Løpebølgen Grete var i tvil om hun ville fortsette sin karriere da ”the running boom” tok av. Horder av løpsglade mennesker meldte seg på for å løpe maraton, og New York var byen der det hele tok av for alvor. Det var egentlig tilfeldig at Grete ble maratonløper. Den lengste distansen var ikke den som passet best for hennes gemytt.
Hun var offensiv og ga alt. De lengste treningsturene som er nødvendig for å nå et høyt maratonnivå, tiltalte henne mindre, selv om løping var hennes livsstil. Hun var mellomdistanseløper. Likevel ble hun raskt dronningen av New York. Grete viste verdens kvinner at ”yes we can”. Hun gjennomførte også den lengste distansen på en imponerende måte.
Grete brakte en ny dimensjon inn i kvinnenes maratonløping. Hun var den første løperen som holdt verdensnivå på mellomdistanse som ble maratonløper. Det å kunne løpe fort på 1500 og 3000 meter er helt avgjørende for også å bli best i verden på maraton. Hennes inntreden på maratonarenaen flyttet nivået på kvinnelig maratonløping et langt skritt.
Høydepunkt
Det var derfor meget fortjent at hun ble kronet med tittelen ”den første verdensmester på maraton”. Foran et fullsatt Olympiastadion i Helsingfors løp hun i ensom majestet inn maratonporten etter å ha utklasset konkurrentene på den siste mila. 33 minutter var alt hun trengte på den. Det er et av de få løpene der Grete fulgte et taktisk opplegg.
Fordi Grete av natur var offensiv, var det som regel full fart fra start. Slik var det også var på trening. Jeg husker noen økter med Rob de Castella, australieren som en periode var verdens beste maratonløper. Under oppholdet i Oslo trente han sammen med Grete og klaget over den store farten hennes på langturene. Det var et treningsregime som ga henne et spesielt solid grunnlag.
Hun bidro til å sette Norge på kartet verden rundt og spesielt i USA. Det var en opplevelse å se den respekt Grete og Jack ble møtt med fordi de alltid opptrådte ydmykt og med stil. To ganger ble hun invitert til presidenten i Det Hvite Hus. Det sier sitt om hennes posisjon.
Grete ga mye tilbake til idretten. Både for Jack og Grete var lojaliteten til Vidar, klubben i deres liv, helt sentral. Uansett hvor de var i verden, var Sportsklubben Vidars situasjon alltid i deres tanker. Grete glemte aldri miljøet hun vokste opp i. Derfor var det flott å oppleve treningsfellesskapet i familien Waitz/Andersen. Jack, Jan og Arild var viktige treningskollegaer i jakten på de gode resultatene.
Gjennom Grete Waitz-prosjektet stimulerte hun unge norske jenter til å satse på løpingen. Hun inspirerte kvinner til økt fokus på betydningen av å holde seg i form. Menn også for den saks skyld. Grete Waitz-løpet ble en inspirasjon for mange, og var en tid verdens største løp i sin sjanger. Men da pressen fokuserte på noen ”uheldige episoder” var det etter 20 år slutt for Grete Waitz-løpet selv om det fortsatt var Norges største løp. Grete hadde opparbeidet sin posisjon fordi hun var prinsippfast. ”Merkevaren” Grete Waitz skulle det ikke tulles med.
Grete var en strålende og mye benyttet foredragsholder. Hun var en tilsvarende god ambassadør for de som støttet henne. Et eksempel på det er forholdet til utstyrsleverandøren Adidas der hun hadde en sentral internasjonal posisjon helt til slutt.
Aktiv mot kreft
Det var tungt da Grete fikk kreftdiagnosen, og det ble naturlig nok en tilsvarende endring i livsrytmen. Etter det første sjokket møtte Grete og Jack også denne utfordringen sammen. Deres kamp mot kreften ble likevel ikke deres hovedfokus. Det ble heller fokus på hva de kunne gjøre for andre i samme vanskelige situasjon. ”Aktiv mot Kreft” ble deres felles satsingsområde.
Gjennom en imponerende innsats har de to, sammen med gode hjelpere, samlet inn betydelige beløp til den gode sak. Og de har tatt initiativ til tiltak som har gjort situasjonen bedre for andre i samme situasjon. Typisk deg, Grete, at du noen dager før du måtte gi tapt i kampen mot kreften, så stilte du opp for en av samarbeidspartnerne til ”Aktiv mot Kreft” og holdt foredrag. Det er flott at du fortsatt står der på sokkel utenfor Bislett stadion, som du var så glad i. Fint at museflettene er med. Du vil bli husket av mange, mange, langt utenfor idrettsbevegelsen. Takk for det du presterte! Og ikke minst takk for den du var!
Johan Kaggestad
Bli Kondismedlem! Les alle artikler i 9 kondisjonerte blader hvert år
KONDISbladet nr.4
KONDIS-Årgang 2011
KONDISarkivet (se oversikt over alt Kondis-innhold siden 1999, og les mange smakebiter)
