Amerikanske Lisa Getz (37) er avdelingsdirektør for Redd Barna i Kina, og i dette blogginnlegget sammenligner hun de siste koronamånedene med det å løpe et ultraløp. Hun minner seg selv på at hun enten kan sitte på et sted og synes synd på seg selv, eller så kan hun fortsette å sette en fot foran den andre frem til målstreken. Hun drar paralleller mellom aidstations, utmattelse, underskudd på søvn mm. Mange av de utfordringene man møter i et ultraløp.

Koronakrisen fra en ultraløpers perspektiv

Av: Lisa Getz, avdelingsdirektør program og partnerskap, Redd Barna, Beijing.

Jeg har løpt flere lange ultraløp i Kina. Det viktigste jeg har lært er at når det blir tøft underveis, kan jeg enten synes veldig synd på meg selv, eller jeg kan bite det i meg, sette den ene foten foran den andre, så vil jeg snart være på et annet sted.

Når hjernen min er preget av søvnmangel og jeg hallusinerer eller hører babyer gråte fra den dype skogen, når knærne mine er blodige etter fall på den tekniske stien i isende kulde, så fokuserer jeg mentalt. Morgendagen kommer - jeg kan være her og kjenne på elendigheten, eller jeg kan komme meg videre til målstreken.

Så kom koronakrisen. Jeg har vært i Beijing i hele perioden. Venner og familie som bor andre steder i verden spør meg: Hvorfor blir du i Beijing, Lisa? Kom hjem, i det minste til stormen har lagt seg, så kan du dra tilbake.

Men mitt hjem er Beijing. Det er her jeg har bodd i nesten et tiår. Jeg har “familie” her (om en ikke biologisk) og jeg har en viktig jobb å gjøre her som ansatt i Redd Barna i Kina.  Vi har blant annet hatt online-kurs for lokale leverandører av tjenester for barn, og vi hjelper til med å utforme hjemmebaserte aktiviteter som foreldre og barn kan gjøre sammen. I tillegg bistår vi med distribusjon av smittevernutstyr til helsearbeidere.

Jeg har hatt hjemmekontor siden slutten av januar. Siden da har jeg levd et liv med svært strenge restriksjoner for bevegelse og sosiale sammenkomster. Det har vært noen surrealistiske måneder.

Dette er det lengste løpet jeg noen gang har deltatt i. Jeg minner meg selv på mantraet jeg bruker i ultraløp. Jeg kan enten sette meg ned i selvmedlidenhet og gi opp, eller så kan jeg fortsette å bevege meg mot målstreken.

Her er noen tips fra meg om hva som har hjulpet meg til å tilpasse meg den nye normalen:

1. Sett pris på de små øyeblikkene:
   På ett av mine 100 kilometersløp så jeg en nydelig smørblomst. Jeg stoppet opp, plukket den, beundret de gule kronbladene, stakk den i ryggsekken, begynte å synge “Build Me Up Buttercup” av The Foundations og fortsatte på veien mot 75km-merket med et smil om munnen. Slike små opplevelser er det verdt å glede seg over. Her om dagen sendte en kollega meg en melding på WeChat for å si «tusen takk» for noe. Jeg ble rørt til tårer. To enkle, gode ord betydde all verden for meg i det øyeblikket. Andre tilsynelatende ubetydelig ting som fuglekvitter under morgenøkten, eller kos med hunden min, har hjulpet meg å være mer oppmerksom og bevisst på de små lyspunktene.
    
2. Minimer negative nyheter:
   I nattens mørke, med hodelampe som holder på å gå tom for batteri, etter 18 timer på beina, uten å vite hva den neste stigningen vil gjøre med den mentale kampen i ditt eget hode, så kan du faktisk ikke si noe annet til deg selv en at «dette går bra» eller «jeg føler meg fantastisk.  Hvis du lar de negative tankene få for mye spillerom, så kommer de til å overta og gjøre at du taper kampen. Negativiteten må holdes nede til et minimum for ditt eget beste. Nå gjennomsyrer korona alt. Nyhetene, restriksjonene, samtalene, nesten alle jobb mailer, sosiale medier, alt, alt er om korona, og det kan føles overveldende. Jeg har sluttet å se på nyhetene om morgenen og kvelden. Jeg har på tegneserier eller komedier gjennom dagen. Etter noen dager med mindre koronaoppdateringer, oppdaget jeg plutselig at jeg satt for meg selv og plystret uten grunn.
    
3. Grip muligheten til å ta opp kontakt:
   Distansen mellom matstasjonene på et terrengløp er som regel mellom 10 og 15 km, en distanse som kan ta alt fra to til tre timer. Jeg ser frem til disse lyspunktene – jeg kan gi en klem til en løper som passerte meg, slå av en prat med en som nettopp har gått gjennom et helvete på forrige etappe. Disse møtepunktene hjelper meg gjennom løpet. Det samme gjelder koronakrisen. Heldigvis gir teknologien oss muligheter til å ha kontakt med dem vi ikke kan se fysisk. Jeg ser at små familier har mer kvalitetstid sammen som familie, og jeg har også hatt tettere kontakt med min egen familie gjennom de siste månedene.
    
4. Vær snill, mot deg selv og andre:
   Etter 23 timer med løping holdt kroppen og hodet på å gi opp, Det var kun viljen min som flyttet meg fremover, og ikke en gang det var nok. Jeg sovnet midt i en setning og falt ned på knærne, deretter albuene, og la meg til slutt ned for å sove midt i løypa. Tre løpere kom bakfra. Ingen av dem kjente meg, de kunne ikke noe engelsk, men de plukket meg opp og gikk sammen med meg i to kilometer til jeg var i sikkerhet. De gjorde det som jeg håper alle ville gjort i samme situasjon når de ser noen som trenger hjelp: Stoppe opp og hjelpe den som ligger nede for telling.  Det er mye usikkerhet knyttet til koronasituasjonen. Det er en spent situasjon, folk er stressa og fremtiden er usikker. Jeg minner stadig meg selv på at alle kjemper sine egne kamper - spesielt i denne situasjonen. Da er det også viktig å minne oss selv på å være snille og tålmodige.

Vi vet ikke når livet vender tilbake til normalen, og det kan være skremmende. Men mens vi venter på at den gamle hverdagen skal komme tilbake, kan vi også bruke tiden til å reflektere over hva vi vil legge bak oss, og hva vi vil ta med oss videre fra den nye hverdagen vår. Stormen er ennå ikke over, men jeg er hjemme, og steg for steg kommer målstreken nærmere.
 

Lisa on trail. (Foto tilsendt fra Redd Barna).