Tøffe tak i Trolløpet!

I år startet jeg for å løpe 100 km, og særlig den siste uken gledet jeg meg som et barn til å starte. Noen netter før var jeg så oppspilt ved tanken, at det ikke var mulig å få sove. Jeg stod likegodt opp to timer etter at jeg hadde lagt meg, og gikk inn på internett for å studere alle verdens ultraløp. Åpningsfart ble studert opp mot sluttfart, og løpet mitt fant sin disponering.

Problemer i oppkjøringen
Før løpet innbilte jeg meg at 5 treningsuker for ½ maskin i oppkjøringen ikke var så nøye i et så langt løp. Problemene skyldtes en infeksjon og et par småskader bak knéet og i achilles. Det viktigste, tenkte jeg, var at jeg hadde trent godt hele året, slik at grunnlaget var i orden. Dette skulle vise seg å være feil, selv om jeg var klar for fullt treningstrøkk de to siste ukene før løpet. Minus den siste halve uken, selvfølgelig. Da tok jeg nesten fri fra all trening.

Mental trening
De siste dagene drev jeg mental trening. Det sitret i kroppen etter å starte, etter at jeg hadde overøst meg selv med de mest fantastiske superlativer i noen dager!

Når jeg først hadde bestemt meg for å delta, var det lett å innta en positiv holdning til problemene som hadde vært. Psyken må jo helst være helt på topp når man legger ut å 100 kilometer – og fysikken likeså!

Perfekt start
Endelig kom den store dagen, lørdag den 28. oktober. Været var perfekt, og livet var herlig når startskuddet gikk klokken 9.00!

Opplegget mitt var å varme opp på de første 6 km’erne i 4.55-5 min pr km, og deretter legge meg på 4:45, og håpe at det kunne holde helt inn. Jeg holdt meg disiplinert og perfekt til planen helt frem til 35 kilometer.

Det var syv startende på 100 km, og én av dem, Ulf Jacobsen , betrodde meg ved start at han skulle legge seg på 4:45-fart helt fra starten av. Det var svært fristende å slå følge med ham, men jeg stålsatte meg kraftig, og klarte å la ham gå. ”Jeg knuser ham på de siste milen, og da er NM-bronsen min”, tenkte jeg oppglødd. Jeg la meg altså på 4. plass bak ham, løp mitt eget løp og følte meg selvsikker som bare det. Det var deilig å løpe! Farten føltes fjærlett, og alt var fryd og gammen.

Men akk
Men akk, hvor lenge var Adam i Paradis? Rundt 30 km fikk jeg føling med en av de ovennevnte småskadene. Achillesen begynte å trøble litt. For å spare den, endret jeg løpesettet til et raskere og kortere steg, med et mer forsiktig fraspark. Dette førte imidlertid fort til merkbart høyere puls for å holde den samme farten. Og det førte til at jeg ble matt og sliten i lårene, noe jeg aldri kan huske å ha vært i noe løp før, i den grad. Det var selvfølgelig fordi jeg prøvde å avlaste leggene/achilles på bekostning av lårene. Farten gikk ned til 4:50-55-fart frem til maraton-merket, som jeg passerte på 3:27. Videre fremover måtte jeg lenger og lenger ned i kjelleren for å holde det gående med de matte lårene. Og farten ble lavere og lavere for å holde pulsen på riktig nivå. Men knéet holdt, heldigvis!

Valgte å bryte – i fin stil
Rundt 54 km, i en tung bakke opp til Fana stadion, kjente jeg achillesen såpass tydelig – og det var tross alt 46 km igjen - at jeg bestemte meg for der og da å avslutte ved 63 km. Jeg tenkte kanskje at jeg kunne få det godkjent også, og få den fine plaketten.

Helt på slutten følte jeg at achillesen tålte noe kilometer i fin stil, og jeg fant frem mitt normale steg igjen. Jeg var litt nysgjerrig på om det stemte at det var det tilgjorte løpesettet som gjorde meg så matt i lårene. Derfor slapp jeg meg løs de siste kilometerne inn. Og ser man det! Lårene ble fine igjen, og jeg løp faktisk gradvis mye lettere og mer uanstrengt, og mye fortere. Jeg følte helt klart at jeg kunne fortsatt videre med mitt normale løpssteg. Men med ytterlige 37 km på den måten, er jeg sikker på at achillesen hadde blitt så ille, at den hadde gitt meg et lengre skadeavbrekk. Og med det modifiserte løpssteget tror jeg faktisk ikke at jeg hadde klart det. Derfor var det en enkel beslutning å bryte.

Jeg stoppet på 63 km etter 5 timer og 30 minutter. De to siste timene var jeg lenger nede i kjelleren, enn jeg noensinne har vært! Snakk om å føle på grunnfjellet i lårene! Jeg fikk riktignok den 5. beste tiden av alle de 20 som stilte på 63, og det er jeg ganske stolt av - selv om jeg valgte å bryte. Jeg fikk imidlertid ikke løpet godkjent. Det har jeg forståelse for. Og nå er jeg skikkelig tent på å fullføre en 100 kilometer!

Det var en spennende og fin opplevelse å prøve seg, og erfaringen har gitt meg klare svar på noen spørsmål, der jeg før var usikker. Jeg hadde på forhånd forberedt meg mentalt på å fullføre 100 km, om jeg så skulle måtte gå i perioder på slutten. Ja, om jeg måtte spy, skulle jeg løpe videre. Men jeg hadde også bestemt meg for å kjøre ”safe” med hensyn til skader. Det er ikke verdt å risikere en alvorlig skade, bare for å fullføre 100 km som en halskakk olding, på en dårlig tid, og uten medaljesjanser.

Solid nedtur fra i fjor!
I fjor var jeg spretten og spenstig som en kanin helt i mål med 4:20-4:25-fart på de første milene, og en snittfart på 4.30 totalt, og den sakteste km’eren var på ca 4:45. I år måtte jeg helt opp i over godt over 6-fart på slutten! Mye av forklaringen ligger på det modifiserte steget for å spare achilles – men ikke hele forklaringen. Jeg må vedgå at formen var vesentlig bedre i fjor. Det må den problematiske oppkjøringen ta mye av skylden for.

Klar for ny 100-km!
I skrivende stund er det nøyaktig en uke siden løpet. Jeg tok helt treningsfri frem til i går, da jeg hadde en ganske frisk tur på 14 km. Jeg har tøyet en del i uken, og holdt achillesen varm, og smurt den med noe kraftig stoff som heter Sun Jing og en sportsmassage gele. Og i går fungerte achillesen bra! På mandag blir det BFG Fana-karusell, og jeg gleder meg, selv om jeg ikke føler meg helt trygg på skaden. Jeg får føle meg frem.

Jeg gleder meg også til Troll-løpet neste år, for da skal jeg prøve meg på 100-kilometer igjen, og jeg skal forberede meg mye bedre. Målet er under 8 timer og 20 minutter, og NM-medalje på 100 km!

Resultatene i NM 100km
Bilder fra 63km i Trolløpet 2000
Bilder fra NM100 km i Trolløpet 2000
Trolløpet 1999