Vellykket debut for Juran Ultra

Juran Ultra: Årets første ikke-virtuelle ultraløp

Nykommeren Juran Ultra arrangeres i Storvika i Gildeskål kommune i Nordland. Løpet er 62km langt og har en total stigning på 1150 høydemeter. Løperne får prøvd seg i variert terreng, alt i fra asfalt og grusveier til smal skogssti og svaberg langs fjæren. Terrenget er relativt lettløp, i tillegg er det fire matstasjoner underveis noe som gjør løpet til en fin test for de som vil løpe sitt første ultraløp.

Spektakulær løype

I timene før løpet var det tendenser til fint vær i Storvika, løperne fikk dermed et fint skue ut over deler av løypen. Fra startområdet kunne løperne se over til Skjeggen (904moh), fjellet som skulle rundes før deltakerne skulle tilbake mot startområdet. I tillegg fikk man et godt inntrykk av Finnesjuran, to spektakulære fjellstabber som rager cirka 25 meter over bakken (255moh). Etter å ha løpt rundt 58 kilometer skulle deltakerne opp for å hente sin velfortjente juran-bjelle.

Startområdet (Foto: Eirik Holdal) 
 

En liten løpsrapport  (skrevet av Erland Eldrup)

Det ble raskt strekk i feltet da løypen gikk inn på smal sti rett etter start. Det dannet seg en trio i tet som bestod av Roald Frøskeland (arrangør), meg og tidligere skiskytter Joar Turvoll. Sistnevnte løp sitt første ultraløp og valgte å la Frøskeland og meg dra ifra etter et par kilometer. På dette tidspunktet var det slutt på finværet og vi fikk mer utfordrende forhold med motvind og til tider tette snøbyger. Løypetraseen bestod av alt fra fine parti med teknisk sti og kjerrevei, til mer utfordrende terreng i saftige myrer og steinete strekninger langs fjæra. Forholdene ble litt mer utfordrende etter hvert som snøen la seg.
 

Trioen i front (Foto: Eirik Holdal) 

For min egen del hadde jeg som mål å løpe store deler av løpet sammen med Frøskeland. I og med at han er arrangør og har lagt løypetraseen, tenkte jeg det kunne være lurt å henge på for å spare litt energi ved å ha en veiviser i snøværet. Grunnet all snøen var det litt utfordrende å få øye på merkingen. I tillegg er Frøskeland en veldig god og rask løper, jeg var dermed spent på hvordan det kom til å gå på de lange flate asfaltstrekkene underveis. Jeg synes også tiden går raskere hvis jeg løper sammen med noen jeg kan prate litt med underveis.  
 

God stemning i løypen (Foto: Eirik Holdal) 
 

Heng på så lenge det går, så får det gå som det går

Siden dette var sesongens første ultrakonkurranse for de aller fleste, var det nok mange som var spent på hvordan det lå an med egen form etter vinterens trening, det var i hvert fall jeg.

Planen var altså å løpe sammen med Frøskeland så lenge det gikk, så fikk den som ville dra ifra gjøre det. Hvem det skulle bli hadde jeg ingen tanker om. Vi løp dermed sammen en god stund, jeg var heldig som fikk en god del input om de flotte turmulighetene i Gildeskål og Meløy, samt litt lokalhistorie. Underveis i løpet løp vi blant annet forbi toalettet som har blitt omtalt som verdens vakreste toalett. Mens vi løp sammen viste Frøskeland lite tegn til svakheter. Om han hadde noen, skjulte han de godt.  

Etter å ha løpt sammen i 40km ankom vi siste matstasjon. Jeg hadde planer om å løpe kjapt gjennom stasjonen ettersom jeg kjente at dopapiret måtte tas i bruk. Jeg fikk derfor ikke med meg at Frøskeland måtte roe ned på grunn av kramper. Det oppstod dermed en luke som ble større etter hvert. Hvis jeg får luke underveis i et løp tenker jeg som regel at det ikke skal være lett for den som kommer bak å tette luken, hen må (forhåpentligvis) anstrenge seg litt. Samtidig skal jeg fortsatt løpe såpass kontrollert at jeg har noe å svare med hvis det kommer et nytt rykk eller en fartsendring (det kommer selvfølgelig an på hvor langt det er igjen til mål). Jeg følte selv at jeg holdt et bra tempo resten av løpet. Jeg sjekker forøvrig aldri hvor for jeg faktisk løper. Det går så fort som det går.

Det var fire matstasjoner underveis (Foto: Eirik Holdal)
 

Etter å ha passert startområdet ved 55 km skulle vi opp til Juran for å hente Juran-bjellen. Dette var en bratt og til tider såpeglatt stigning, heldigvis var det hengt opp tau i de bratteste partiene. I løpet av tilbaketuren ned fra Juran fikk jeg for første gang se hvordan jeg lå an i forhold til Frøskeland. Jeg ble ganske lettet da jeg skjønte at avstanden var såpass stor at jeg ikke trengte å risikere livet på vei ned igjen.

Når det gjelder valg av sko valgte jeg å løpe med et par asfaltsko fra Adidas framfor terrengsko. I og med at mye av min egen trening foregår i terrenget, tenkte jeg det kunne være lurt å få en mest mulig behagelig tur på de lange flate asfaltstrekkene underveis. Muligheten min for å henge på i terrenget er større enn på asfalten. Når alt kommer til alt er det uansett formen og ikke skoene det står på (det skal sies at continental-sålen til Adidas har overraskende bra grep i terrenget).
 

Mye god heiing underveis (Foto: Eirik Holdal)
 

Bra frammøte og mye bra heiing

Til tross for vind og til dels tette snøbyger var det mange som hadde møtt opp for å heie langs løypen. Tilrop fra passerende bilister og fra tilskuere på terrasser rundt omkring bidro til god stemning. Det er overraskende hvor mye et heiarop kan påvirke motivasjonen. Samtlige deltakere jeg møtte ved målgang så meget blide og fornøyde ut (og overraskende spreke). Det virket som de fleste hadde hatt en god opplevelse. All honnør til Roald Frøskeland, Meløy ski og sykkel og Glomfjord løpegruppe for å stelle i stand et så bra arrangement. Og ikke minst alle de frivillige som stilte opp underveis. Det er som regel alltid god stemning under slike lokale arrangementer. Det blir veldig spennende å se hvordan arrangementet utvikler seg etter hvert. Mulighetene er i hvert fall mange (jeg fikk gode beskrivelser underveis).
 

Resultater, menn

Resultater, kvinner