I disse tider kunne jo dette vært er hyperaktuelt tema langt utover Bakkerolfens snevre verden - viljen altså - men jeg overlater til ekspertene i FHI å understreke hvor stor betydning Ola og Kari Nordmanns vilje har å si akkurat nå.....
I dag gjennomførte jeg den siste økta i den seks ukers lange maratonoppkjøringa i Marius Bakkens maratonplan. Tre timer rolig langtur, uten gåing, men «very, very easy»!
Helt siden den middelmådige gjennomføringen av Birken har fokuset vært på å stake Troll. Jeg har faktisk ikke tatt et eneste fraspark med ski på beina på de tre ukene i mellom.
Birken er og forblir noe spesielt for meg, og det er vel mer regelen eller unntaket at jeg får ut det jeg (innbiller meg) er god for. I år fulgte jeg planen for oppkjøring mot veteran-VM helga før til punkt og prikke med flyt i treninga og stigende form i takt med økende overskudd. Det skulle imidlertid ikke gå som planlagt de siste to ukene.
Dørstokkene har vel ikke vært spesielt høye her i huset som enkelte årvåkne lesere kan forestille seg. Jeg har likevel fullt fokus på den - dørstokken, eller terskelen altså. Det er slett ikke snakk om å komme seg over terskelen - snarere tvert i mot. Det vanskelige er å holde seg under den.
Jeg vil nok aldri begi meg ut på noen så vidløftige prosjekter, men det kunne ha vært morsomt og ikke minst lærerikt å bevege seg litt utenfor komfortsona uten nødvendigvis å løpe Norge verken på langs eller tvers.
Tidligere i vinter var jeg tradisjonen tro med på landsmøtet i Kondis og fikk møte medsammensvorne fra hele landet. Jeg snappet opp et for meg nytt begrep fra av en delegatene som fikk meg til å reflektere litt, nemlig mosjonær.
I kristelig sammenheng skulle man i størst mulig grad la alt arbeid hvile mellom palmesøndag og påskeaften, og det skulle være stille både inne og ute. Derav navnet den stille uke. Det er vel mange som tar livet mer med med ro disse fridagene, men det er liksom ikke helt meg. Med kona på jobb store deler av uka, ble det snarere den hypre uke.
Jeg gikk i Birken-baret i år igjen. En ellers strålende dag ble en tur helt i tåka. Trolig fordi jeg lekte bort overskuddet på forskudd. Birken, spesielt under tunge forhold, må nok tas på alvor.