.
.
Brev fra Åke Fagereng til Kondis.no:
Se også Romerikssiden



Har vært student i Cape Town de siste fire år, og før det to år i Hong Kong. Reiste fra Norge med orientering som hovedidrett, men med mangel på orienteringsløp hang jeg meg på
fjell-løp (trailrunning) bølgen istedet, pluss en del multisport. Ser nå med glede at disse idrettene er på vei opp i Norge også, selv om motbakkeløpene mangler den minste like interessante nedover delen!

Cape Town er en ideell by for å løpe i fjellet, med flere lange terrengløp hver sesong. Med tre fjell midt i byen, og en befolkning som trives med å gå turer til disse toppene, er det ingen overraskelse at det er et ultra-løp som går fra torget i sentrum og opp til de tre toppene, og stikker innom torget igjen mellom hver topp.

Dette løpet heter Three Peaks Challenge, er ca. 50km langt, med 3000m klatring. Jeg vant i fjor, og når det nærmet seg november nok en gang var det ikke så vanskelig å få meg til å prøve å beholde tittelen. Ser på dette som en unik konkurranse, som kombinerer by og fjell på en måte som kan gjøres veldig få steder i verden. Samtidig tror jeg alle som kjenner ultra-miljøet kan tenke seg hvor utrolig support man får fra de man passerer, en på vei opp og en på vei ned.

Så, tidlig en lørdags morgen gikk starten i sentrum, de ivrigste utegjengerne var fortsatt på vei hjem fra fest, og så ganske rart på en gjeng løpere klare for fjelltur. Allikevel, opp Devil's Peak løp vi, samtidig som sola stakk fram over horisonten. Fikk en luke tidlig, men tok en liten ekstra runde da jeg ikke så en liten men viktig sti, så var nummer to på toppen. Litt hardkjør nedover forandra på det, og hadde en liten ledelse igjen tilbake på torget.

Skydekket lå lavt over fjellet, så opp Table Mountain var en kald og vår opplevelse, med regn og vind som det ofte er nede på sydspissen av Afrika. Det gjorde hvertfall at jeg satt opp farta over toppen av "bordet" til det høyeste punktet, MacLears Beacon, for å komme tilbake til Platteklip Gorge før det ble for kaldt. Opp og ned Platteklip ses på som den vanskeligste delen av løpet, ettersom man klatrer rett opp 600m på under en kilometer, og har allerede løpt i to og en halv time når man kommer dit.

Siste toppen heter Lions Head, og er en del lavere enn de andre to. Jeg hadde en komfortabel ledelse etter Table Mountain og kunne løpe Lions Head uten å stresse. Veldig deilig ettersom denne toppen involverer litt mer konsentrasjon over litt brattere terreng. For slitne kropper er det hvertfall godt at disse delene av stien er sikret med jern-lenker man kan dra seg opp etter.

Nok en gang fikk jeg oppleve den deilige følelsen å løpe først inn på torget etter tre topper. Dette er, tross prestisje innen løps miljøet, en relativt liten konkurranse, særlig siden nasjonalparkens reglement bare godtar 100 løpere. Så det er mange undrende turister og lokale på torget, som sikkert lurer veldig på hva så mange utslitte mennesker gjør liggende på en veranda ved siden av markedet. Allikevel, er jeg i Cape Town neste år på denne tida, så løper jeg igjen, for bedre måte å oppleve en av verdens mest utrolige byer på er det vanskelig å finne! Og, ikke minst, 19. november skal jeg opp igjen, denne gang som del av Red Bull Cape Town Men, en første sjanse mot deler av verdens eliten, som for første gang konkurrerer opp Table Mountain.