Henry Rono, innehaver av tre gjeldende verdensrekorder, og flere av den tids superstjerner hadde takket ja til å komme til Knarvik. 10 år før bodde det 30 mennesker i Knarvik og eneste navnet på kartet var Isdalstø, et fergeleie et par km unna. Men så bestemte fylket at det nye senteret i regionen og i Lindås kommune skulle legges til Knarvik, der det før bare var nakne bergnabber og øde lyngheier.
Norges Friidrettsforbund har i sin 100-årsberetning i 1996 brukt et par linjer i margen av en side i den 374 siders store praktboka om denne hendelsen: RONO-REKORD: Journalister verden over leter fortvilt for å finne Knarvik på et kart over Norge. 13. september setter Henry Rono ny verdensrekord på 5000 m i Knarvik. Tid: 13.06.30.
Med verdensrekorder fra Knarvik: Paula Fudge (GBR) og Henry Rono (KEN). I midten: John Walker, OL-vinner på 1500 m.
Satte Knarvik på verdenskartet
Stjernene fant fram likevel. Det samme gjorde verdenspressen og NRK og 9000 tilskuere. Hvordan de fant fram og hvordan det ble plass til dem, forteller historien ikke like mye om. Alle som kom fra Bergen og sør fra, måtte ta ferge. Og nord for var det mest øyer, fjodrarmer og nakne skjær ut mot havet. Der bodde det ikke så mange.
I dag bor det 6000 mennesker i Knarvik. Den gang bare en liten brøkdel av det. Det ble trykt 7500 billetter som ble utsolgt. Da sendte Helge Brekke noen til bokhandleren og kjøpte 20 loddblokker med 100 lodd i hver. De også gikk unna. Det ikke var en eneste tribuneplass på det nye friidrettsanlegget. Ikke en gang ei speakerbu eller garderober. Stjernene måtte skifte en kilometer unna.
Arrangøren hadde heller ikke tatt høyde for dårlig vær, som det ofte er på denne årstiden på Vestlandet langt der ute mot havet. Men det ble strålende vær. Alt gikk på skinner og det ble ikke bare satt en verdensrekord, men to. Begge på 5000 m. Henry Rono forbedret sin egen verdensrekord for menn og britiske Paula Fudge satte rekord for damer i samløp med Ingrid (Christensen) Kristiansen. Grete Waitz skulle også deltatt, men ble syk i forveien.
Klikk på bildet under til bladet Nordhordland med link til Sportsrevyen på NRK for søndag 13. september 1981 med reportasje fra Knarvik Games:
Her er et litt lenger opptak fra Knarvik Games 1981 uten kommentatorlyd
Stevnet ga et løft til et "kunstig" anlagt sentrum i Nordhordland. Store og flotte bruer var planlagt langs en ny riksvei som skulle feie gjennom Knarvik, og oljerafferiet Mongstad var allerede så vidt i gang. Veien er nå godt kjent som E39 med bruer som kom 13 år etter Knarvik Games 1981. Mongstad er kanskje mest kjent for betegnelsen 1 mong = 6 milliarder kroner. Alle overskridelsene i statlige foretak fikk slike fine navn på den tida.
Men for et helt nytt sted ble dette et løft. De få som bodde der var fulle av selvtillit etter at stevnet ikke bare hadde satt Knarvik på norgeskartet, men også på verdenskartet. Men det måtte en sognamann til for å dra det hele i gang.
Fortsettelsen... stevnet som fødte et løp
Knarvik Games var langt mer enn et stort friidrettsstevne. Det var fest trio heile dagar til endes! Tivoli, utstilling, kultur med landskjente artister osv.. Program fra morgen til kvelds med to verdensrekorden som rosinen i pølsa. Dette måtte følges opp.
I 1982 var det nytt internasjonalt stevne, men nå i vestlandsvær med tilsvarende resultater.
I 1983 var det ikke ordinært Knarvik Games, men en landskamp mellom Norge, Storbritannia og Belgia (eller Be-Ne-Lux) og et innlagt prøve-VM på 10.000 m for damer, som ble mesterskapsøvelse i EM/VM/OL noen få år seinere. Det ble vunnet av portugisiske Rosa Mota som året før ble den første europamester på maraton. Siden tok hun gull i både VM og OL og i tillegg to EM-gull på distansen. I OL 1984 ble det bronse bak Grete Waitz og Joan Benoit. Fasit for 1982-1990 ble gull i 5 av 7 internasjonale maratonmesterskap pluss en bronse.
I 1983 var det ikke bare messer og kulturell underholdning i trio heile dagar. Da fikk også mosjonistene sin utfordring - den aller første Knarvikmila var også en del av rammen rundt stevnet på Knarvik Stadion. 376 fullførte Mila og årets doble norgesmester på 5000 m og 10.000 m, Stig Roar Husby, var først i mål
1984 var Knarvik Games klar for storsatsing. Det var penger nok, men NRK ville ikke til Knarvik. Det var fortsatt ikke noen innendørs fasiliteter og heller ingen tribune. Bare samme steinrøysa som i 1981. Dermed ble Knarvikmila det store og den samme kulturelle festen
3. -5. september i år ble Knavikmila arrangert for 39. gang. Neste år går løpsfesten for 40. gang. Da er det tid for å fortelle historien om kulturarrangementets 40 første år.
Her følger tre gode historier fra Knarvik Games 1981. Vi du lese alle historiene, så finner du dem i KnarvikMil-magasinet for årets løp. Klikk på denne lenken for å lese mer!
Det var litt av eit stemne!
Kåre Osnes (70) sprang i felt med Henry Rono på Knarvik stadion for 40 år sidan. Han blei slått med nesten ein runde, men minnest opplevinga som noko av det kjekkaste han har vore med på.
Tekst: Knut Langeland
Vêret, publikum, stemninga, prestasjonane. Fantastisk! Noko av det mest minnerike eg har fått lov til å vera med på, seier 70-åringen frå Etne. Han var i si tid mellom dei absolutt betre milslukarane i Noreg, med personlege rekordar på 13.58 på 5000 meter og 29.03 på 10.000. Også på halvmaraton heldt han høgt nasjonalt nivå. I eit heilt år på starten av nittitalet budde han i USA og livnærte seg på pengepremiar i gateløp.
Som fuglar på eit fuglefjell
I 1981 var han 30 år og på høgda av si karriere, iallfall når det gjeld baneløp. Kort tid før Knarvik Games hadda han persa på 5000 meter. Til Knarvik kom han med håp om å kvalifisera seg til ein haustlandskamp. Det gjekk skeis. Han hadde både Stig Roar Husby og Roy Andersen framfor seg på resultatlista, så Kåre måtte bli heime.
Men turen til Knarvik var alt anna enn bortkasta. Kåre Osnes hugsar godt kor intenst han kjempa, og lukkast, for ikkje å bli teken att med ein runde av verdseinaren Henry Rono. I alle dei 40 åra som har gått sidan Knarvik Games, har Osnes kost seg med dei gode minna.
- Ja, det var litt av eit stemne! Det velta inn med folk. Dei vagla seg på alle knausar, som fuglar på eit fuglefjell. Og så heldige med vêret som tilskiparane var! Og alle dei flotte prestasjonane og fantastiske utøvarane. Nei, det var berre heilt eineståande, seier Osnes, full av beundring for det store løftet som arrangementet må ha vore for eit lite, men entusiastisk idrettsmiljø på strilelandet.
Møttest att
Til frampå 90-talet var han aktiv løpar, og nøyaktig ti år etter at han konkurrerte med Henry Rono i Knarvik, møttest dei to att, på ein halvmaraton i Albuquerque i New Mexico i USA. Osnes gjekk bort til han på startstreken og fortalte om deira førre mannjamning. Den endte med utklassingssiger til Rono, 13.06,20 og ny verdsrekord, mot nokså ordinære 14.09. Rono syntest det var stas, men det vart snart klart at formen ikkje var den same som den gongen han sette verdsrekorden sin. Osnes braut målsnøret med god margin til Rono og sikra seg ein revansj han strengt tatt ikkje trengte, og iallfall ikkje hadde tørsta etter.
Ho som hamna i Narvik
Narvik med hamna.
Tekst: Knut Langeland
- Hei, eg er komen. Korleis finn eg fram til stadion?
Om lag slik byrja samtalen med ein av utøvarane som skulle delta i Knarvik games i 1981. Namnet på utøvaren er det ingen som lenger hugsar, men episoden blir det framleis humra til blant dei som var med på å skipa til arrangementet. Men før ei løysing vart funnen, var det absolutt tilløp til krise.
Det viste seg uråd å forklara for vedkomande korleis ho skulle gå fram for å finna vegen til stadion. Under samtalen kom det såleis for ein dag at ho slett ikkje var komen. Ikkje til Knarvik, og ikkje ein gong til Flesland eller Bergen.
Dama hadde nemleg hamna i Narvik, byen som i dag har knapt 20.000 innbyggjarar og ligg 1500 kilometer nord for Knarvik. Korleis det hadde gått til, let seg enklast forklara med at K framfor N på engelsk er stum, som til dømes i “knock”. Utøvaren, som truleg må ha vore engelsktalande, hadde bestilt billett til “(K)narvik”, som papira viste at ho skulle. Det hadde ho fått, men altså til Knarvik med stum K.
Heldigvis var denne utøvaren ute i god tid, så ho rakk fram til rett adresse tidsnok til å nå konkurransen ho skulle delta i.
Ein koffert full av cash
Tekst og foto: Knut Langeland
Det var dagen etter stemnet på Knarvik stadion. Utøvarane var samla på hotellet som hadde hyst dei fleste av dei. Det var tid for oppgjer.
Moralske skruplar
Arne Haukvik og Svein Arne Hansen, Haukvik si høgre hand, og seinare president i Det europeiske friidrettsforbundet, var drivne i dette gamet. Dei hadde i mange år allereie stått bak Bislett Games i Oslo. Storstemnet på Bislett stadion vart første gong skipa til i 1966.
Eliteutøvarar var dei vande med, også summane dei kravde for å stilla opp. Det som skjedde på bakrommet var det difor naturleg å la dei to røynde austlendingane ta seg av. På Alver Hotell denne dagen representerte dei ein type rutine som var god å ha. Strilane, som sant nok hadde gjennomført eit framifrå stemne reint arrangementsteknisk, var ikkje like trygge når det kom til pengar, og uroa streifa dei nok også, om dette var innanfor alle etiske og moralske retningslinjer. Ryggmargskjensla fortalte dei at det var det kanskje ikkje.
Olsen-banden-aktig
Men Bislett-generalane gav legitimitet til prosessen. Pengar under bordet. Koffertar fulle av cash. Det var berre slik det var, slik det blei gjort den gongen. Og slett ikkje berre i friidretten. Ein etter ein vart utøvarane kalte inn, saman med mannen med pengane, banksjef Helge Nordahl i Vestlandsbanken i Knarvik. Det var noko Olsen-banden-aktig over det, der banksjefen, stiv av alvor og konsentrasjon, steig over golvet og inn på bakrommet.
Mest pengar var det i kofferten til Henry Rono. 70.000 kroner var avtalen. Startpengar, pluss bonus for den nye verdsrekorden. 70.000 kroner, tilsvarande ein kvart million i dagens pengeverdi. Ikkje langt frå ei lita årsløn den gongen. Det var ikkje til å undrast over at banksjef Nordahl bar kofferten nesten oppe under armhola, som for å vera sikker på at ingen uvedkomande skulle koma og nappa verdiane frå han.
Ville ikkje ha spørsmål
Det kostar å vera kar. “Alle” visste at det kosta å få verdas beste idrettsmenn og -kvinner til å stilla opp på stemner og tilstellingar rundt om i verda. Startpengar og bonusar var ikkje berre ein viktig motivasjonsfaktor for mange av utøvarane, det var sjølve levebrødet. Både løn og pensjon. Men langt frå alle kjende til storleiken på summane som vart utbetalte. I Knarvik var det berre ein liten del av den indre krinsen som var informerte.
- Det avgrensa seg til styret, seier Helge Brekke 40 år etterpå. Bak kulissane hadde vi snakka med nokon - og gitt beskjed om at vi ikkje ville ha spørsmål.
Hadde ikkje tort ti år seinare For kjensla av å vera med på noko grenseoverskridande, noko som ikkje heilt tolte dagens lys, var framherskande.
- Ti år seinare hadde vi ikkje tort, seier Brekke. Korleis det vart ført i rekneskapen, kan eg ikkje hugsa, men eg hugsar at vi var svært nøye med å få underskriftene for utbetalingane. Men det hadde nok uansett ikkje gått i dag, seier Helge Brekke og humrar.
Til saman 340.000 kroner vart utbetalt til utøvarane den septemberdagen i 1981. I dagens kroneverdi utgjer det tett oppunder 1,2 millionar kroner.
Mannen med stråhatten: Legendariske Arne Haukvik sammen med Svein Arne Hansen var de som skaffet de store stjernene til Knarvik.
De mest berømte løperne som deltok i Knarvik Games
John Walker, olympisk mester på 1500 m i 1976 og verdensrekordholder på en engelsk mil.
Stortalentet Steve Cram var 20 år da han deltok i Knarvik. Han satte seinere verdensrekord på en engelsk mil, en rekord som fortsatt står som europarekord på distansen.
Henry Rono som i 1978 satte verdensrekorder på 3000 m hinder, 3000 m, 5000 m og 10.000 m. I Knarvik forbedret han sin egen rekord på 5000 m.
Mer om Knarvikmila i år og mange tidligere år finner du på kondis.nos samleside for løpet (KLIKK PÅ LENKEN)
Ein sognamann: Det var Helge Brekke, som flytta fra Vik i Sogn og etter hvert til Knarvik i 1978 og ble skolestyrer der. I 1981 dro han i gang Knarvik Games og så i 1983 Knarvikmila. I snart 40 år har han vært primus motor for Knarvikmila og mye annet i Knarvik. 5. oktober fyller han 80 år. På bildet vinner han klasse 50-54 år i Mensen Ernsts Minneløp i 1994, nesten på heimebane i Sogn.
