https://medium.com/stiløping-i-oslo (Bynære og løpvennelige stier i og rundt Oslo)
Sky Blazers:
Lillomarka Rundt
En 50 kilometer rundtur på sti i Lillomarka.
Lillomarka Rundt
🚋🌲🌲🌲🏃🏃♀️🏃🌲🌲🌲🚋
🏃 50 kilometer
⛰ 2500 høydemeter stigning
🌲 Teknisk sti og bittelitt grus
📸 Flere koller med utsikt, unike stier og skogspartier
🍌 Denne ruta går innom Sinober, men er så lang at du bør ha med egen mat.
🚋 Trikk til og fra Kjelsås
🗺 Gpx-fil til gps-klokke eller gps-app (feks. Gaia GPS).
Da jeg vokste opp på Kjelsås holdt det å bare tusle akkurat innafor Lillomarkagrensa med pappa. Det var den perfekte hundremeterskogen for en dagrømmende liten nerd hvis største drøm var å få en Sega. Jeg ville runde spillet Alex the Kid. I voksen alder har jeg utforsket litt mer av skogen enn pappa og jeg rakk gjøre frem til 1991. (Året jeg fikk en Sega og flyttet fra Kjelsås.) Jeg har enda ikke vært overalt. Det virker som man kan henge rundt i Lillomarka i evigheter og fortsatt finne nye stier og høyder. De siste års stiutforsking har plantet en ny drøm i mitt sinn: å runde Lillomarka. Det virket lenge som en ekstremt lang og nesten umulig affære, men en dag bestemte jeg meg for å gjøre det. Jeg dro fram kartet og tegnet opp en ruteskisse med høydene og stedene som jeg syntes måtte inkluderes. Noen kriterier hadde jeg: flest mulig topper og mest mulig sti. Noe grusvei var uungåelig, men var det mulig å løpe på en blåsti eller et sidespor, så skulle de benyttes. En form for plan var klar og plutselig virket det ikke så uoppnåelig allikevel. Nå gjaldt det bare å finne en dag å gjøre det på og kanskje noe selskap på turen.
Jeg inviterte løpevennene mine i Sky Blazers til å bli med på ferden. I redsel for at ingen ville si ja, fristet jeg med fårikål og øl etter turen. Det funket! Jeg hadde samlet en gjeng stientusiaster og endelig var tiden inne for å runde mitt nåtids Alex the Kid: Lillomarka.
9 timer i Marka kan man kanskje kalle Lillo-LAN (?). Her er Erika, Hans Kristian, Johannes (the kid?), Gildwen og mannen bak kamera heter Bjørnar.
Pikk og pakk
En høstdag på stien kan by på alt mulig. Det kan bli stekende sol, sidlengs regn, tåke eller minusgrader. I tillegg når du er på en langtur som denne kan det hende du må stoppe opp for å hvile, for skader eller uhell. Derfor må man ha med seg litt ekstra utstyr. I sekken/vesten bør du ha en lett ullgenser, tights, buff (sånn hals som også kan være på hodet), lette hansker og jakke. Det burde kunne holde deg varm hvis noe skulle skje eller været blir skikkelig røft. I tillegg må du ha med enkelt førstehjelpsutstyr (enkeltmannspakke, strips, plaster, sårvask…), ekstra hodelykt og spaceblanket. Kart og kompass er en selvfølge på denne turen, da den er såpass lang og man beveger seg i ukjent terreng. Jeg har også med meg spritserviett og to tørk dopapir (noen jeg kjenner ler av det sistnevnte, men hey, all vekt teller, eller? Pluss det skal jo være med deg resten av turen🤢😅).
1: Reinsdyrspølse, 2: nøtter og rosiner, 3: lomper med gomme, 4: solbærsaft, 5: Nød-GU, 6: vanntett pose med lett ullgenser, tights og buff, 7: kamera, 8: kart & kompass, 9: kopp, 10: førstehjelpsutsyr, 11: hodelykt, 12: løpevest.
Fôr
Når du er på stien en hel dag er det viktig å få i seg nok næring så du holder energinivået oppe gjennom hele turen. Mat er veldig individuelt og det som fungerer for meg, fungerer kanskje ikke for deg. Jeg trenger ikke veldig mye mat når jeg løper rolig. På denne turen hadde jeg med meg: nøtter, rosiner, en liten vakumpakket reinsdyrpølse og fem lomper med gomme (Namdalsgomme er min favoritt). Jeg hadde beregnet å handle mat på serveringen på Sinober og Sørskogen. I tillegg hadde jeg to softflasker med saft. Vann drakk vi fra bekker, vi fant dog få påfyllingssteder, så ser du en god bekk lønner det seg å fylle opp flaskene.
Gomme, en glemt norsk påleggsperle, perfekt næring på stien.
9 timer på sti rundt Lillomarka
Rutebskrivelsen for denne turen skal jeg holde ganske enkel og heller fortelle om hvordan turen utartet seg for oss. Kort og godt løp vi fra Kjelsås, over Grytlihøgda, til Barlindåsen og til Sinober hvor vi rastet. Fra Sinober løp vi videre til Sørlie, Brennberget, Høgfjellet og til Røverkollen. Derfra gikk turen videre til Årvollåsen, Grefsenkollen og tilbake til Kjelsås. Alt i alt 50 kilometer på sti. Under kan du lese mine betraktninger og opplevelser fra turen rundt Lillomarka.
Vår rute rundt Lillomarka. Det ble litt loking ved Nittedal, men først og fremst masse prima (eller gomme om du vil…😜) sti gjennom hele dagen.
Vi starter på Kjelsås. Bjørnar, Gildwen, Erika, Hans Kristian og jeg, Gildwen og Hans Kristian planlegger å bli med til Sinober, mens Erika og Bjørnar er innstilt på å løpe så lenge beina holder. Så egentlig var det bare meg som skulle løpe hele. Ikke så kult, men kjenner jeg beina til Bjørnar og Erika rett, så vil de holde hele Lillomarka rundt og enda litt til.
Kjelsås til Barlindåsen
Starten på eventyret er bitende kald. Ikledd kun kort shorts og en lett langermet genser, løper jeg mot Markagrensa. Varmen kommer sakte, men sikkert i det vi beveger oss langs et blikkstille Maridalsvann. Høstfargede trær og blå himmel speiler seg i vannet og setter rammene for en pittoresk høstdag. Maridalsvannet og grusveien forsvinner fort og det tar ikke lang tid før vi befinner oss på stien som slanger seg fra Monsentangen og opp til den lille toppen som heter Kampen. I det vi løper langs Lille Gryta og Bjørnar innser at vi skal opp til Grytlihøgda og den fine furuskogen, bryter han ut i sitt personlige stiglederop: tjoHoooO!!
Kaffetørsten har satt seg i Hans Kristian og selv er jeg begynt å bli sulten. Kanskje ikke helt optimalt etter kun en snau time med løping. Uansett, vi gjorde det vi kan best: bevege oss gjennom skogen med kurs mot et sted som serverer boller! Barlindåsen med sin fantastiske utsikt ble besteget. Det ble tid til en liten rast hvor Bjørnar og Gildwen fikk smake gommelefse for første gang. Jeg er usikker på om det ble livretten der og da. Farten deres ned Barlindåsen var det hvert fall ikke noe å si på, så noe effekt må gommen ha hatt. Nå var det bare å komme seg til Sinober hvor kaffe og bolle ventet.
Bjørnar studerer kartet over Nordmarka og i kjent stil snakker han bare om andre turer og stier enn dagens. “TjoHooo!”
Sinober til Sørlie
På Sinober inntok jeg skolebolle, kaffe og vørterøl. Nå ventet ukjente stier og vi så på kartet i felleskap. Rutevalget vi kom fram til virket ganske enkelt: å følge stien mot Movatn og ta inn på en sti som går til høyre, mot nord, til Sørlie.
Etter endt rast sa vi farvel til Gildwen og Hans Kristian som valgte å gi seg og løpe tilbake via Lilloseter. (Runden de endte opp med ligner veldig på denne: Langtur til Sinober.) Når vi kom ut fra Sinober og begynte å løpe var det bitende kaldt. Sola tittet fram mellom trærne og skapte et fargespill som varmet sinnet, men ikke kroppen. Det hjalp uansett litt på humøret og etter noen kilometer på beina, var jeg varm igjen. Hverken Erika, Bjørnar eller jeg visste hvor vi var, men det brydde vi oss lite om, vi var i siget, fulgte blåmerket sti og regnet med at vi var på vei til Sørlie og Nittedal, det nordligste punktet i Lillomarka. Det stemte. Det tok ikke lang tid før vi kjente grusveien under beina, skogen lettet og vi sto der ved Markagrensa og boligfeltet som omkranset den.
Alle veier fører til Sinober (?).
Sørlie til Brennberget
Usikre på hvor vi skulle løpe, fant vi fram til en grusvei som gikk i riktig retning. Nå gjaldt det å peile seg inn på Brennberget. Hvis kursen var feil kunne det fort bli mange bonuskilometer som ville ødelagt hele prosjektet. Jeg var grådig usikker flere ganger, men holdt det for meg selv. Vi løp på sti som dukket opp her og der. Noen forsvant i løse luften og ble til kratt og buskas, andre var fantastiske flytstier (de kalles visst det, har jeg lært) som vi suste bortover. Etterhvert kom vi opp i høyden, det lovet godt. Vi holdt kursen forbi Røverkula og beveget oss gjennom overgrodd terreng.
Helt ut av det blå stopper Bjørnar og drar opp telefonen. Han har en dress fra Moods of Norway til salgs på finn.no og må sjekke om noen er interessert i klenodiet. Vi venter i i spenning mens han sjekker ståa. Med et smil konstaterer han omsider at dressen er solgt. En liten gladnyhet der ute i skogen.
Vi fortsetter ferden forbi mengder av traktkantarell, en falleferdig hytte og til stien som leder opp mot Brennberget. Plutselig kjenner jeg at foten mister bakkekontakt og stokken jeg løper over forsvinner under meg. Et fall er uungåelig. Nå kan alt skje. Sist jeg falt i skogen, kuttet jeg opp leggen og endte opp med å sy fire sting på legevakten og tre uker løpeforbud (noe som føltes som et helt liv). De verste tanker farer gjennom hodet i den lille brøkdelen av et sekund jeg faller. Skal turen ende slik? Forslått i et skar midt i Lillomarka? Heldigvis blir det med tanken. Jeg faller ned i skaret uten en skramme. Fortumlet kaver jeg meg opp, kommer meg på beina. Flaks skal en ha! Vi fortsetter turen opp til Brennberget som med sine 441 meter over havet er Lillomarkas høyeste topp. Utsikten er dessverre ikke mye å juble over, men det var uansett kjekt å komme seg opp til toppen av Lillomarka og kanskje turens midtpunkt?
Brennberget til Røverkollen
Stien ned fra Brennberget til Sørskogen var en flytsti av ypperste kvalitet. Beina fløy og det var bare å følge Bjørnar og Erika som drev tempoet. I det vi kommer ut av skogen får vi et glimt av Sørskogen som bader i sol og Røverkollen i det fjerne, men noe servering måtte vi derimot se langt etter. Markahytta var stengt og planen om en rast gikk rett vest, jeg hadde rett og slett gjort for dårlig research. Sørskogen er kun åpen på søndager. Det var bare å løpe videre. Jeg var usikker på om jeg kom til å holde helt tilbake til Kjelsås på tom mage. Det var nemlig veldig, veldig langt igjen.
Bjørnar tok det merkelig nok helt med ro. Han hadde med seg turens største sekk, noe vi andre hadde fleipet med titt og ofte. Nå var det på tide å spise vår egen sarkasme, for det vi ikke visste, var at sekken var full av godsaker. Fyren var en løpende matstasjon. Bjørnar var lastet med importert svensk sportsdrikk, masse Snickers, pecannøtter, fiken og rundstykker med både brunost og ørret. Vi løp videre lykkelige over Bjørnars løfte om rundstykker på Røverkollen.
Bjørnar fisker fram godsaker fra sekken ved Skredderudtjernet.
Turen til Røverkollen gikk via Høgfjellet som var et sted ingen av oss hadde vært før. Erika påpekte at på kartet så det ut som et platå som kanskje minnet om fjell? Vi løp på en fantastisk sti mens lysglimt fra solen kledde skogen i en uforglemmelig prakt. I det stien begynte å svinge i feil retning, sjekket vi kartet og det viste seg at vi faktisk var på Høgfjellet, vi måtte bare opp en liten kneik og inn i skogen og så skulle “toppen” ligge der. Som Erika hadde antatt, var det et platå med skog og myr. Det minnet lite om fjell. Vi fant noen stier og løp mot Røverkollen. Trodde vi. Plutselig var stien borte og vi banet oss vei gjennom kratt og tett skog. Småforvirrede gikk vi nedover og håpet en sti skulle dukke opp. Vi kom omsider til et lite tråkk, men hvilken retning skulle vi ta? Ingen var sikre og vi hadde alle ulike meninger. Kart måtte sjekkes og kursen peiles inn. Vi ble til slutt enig om en kurs og løp videre på stien. Den forsvant igjen, og vi var nok en gang midt inne i en tett skog. Det skulle visst gå en sti langs noen kraftlinjer, det burde jo være ganske greit å finne. Etter en liten evighet med tumling i skogen kom vi til en åpning. Kraftlinjene strakte seg nedover skråningen og langt der nede lå Røverkollen og lokket med utsikt og Bjørnars niste.
Det gikk unna på stien og det tok ikke lang tid før vi var ved tjernet nedenfor Røverkollen. Vi hadde forlengst løpt distansen til en vanlig langtur (30 kilometer) og redselen for å løpe enda litt til slo med ett inn hos Erika. Hun begynte å snakke om å gi seg på Røverkollen og ta banen hjem fra Romsås. Det kunne vi ikke ha noe av. Jeg visste at hun uten problemer ville klare å løpe hele veien til Kjelsås. Bjørnar og jeg peppet stemningen og prøvde å motivere så godt vi kunne: ‘Det er jo ikke hver dag du kan løpe Lillomarka rundt.’ ‘Tenk bare hvordan du kan skryte på jobben på mandag.’ ‘Du har løpt mye lenger og hardere før.’ ‘Dette er jo bare kos.’ Vi løp videre.
På vei opp kneika til Røverkollen satte Erika inn støttet og løp opp. Var det siste innspurt før hun kastet inn håndkleet? Late som vi var, Bjørnar og jeg, diltet vi etter. Utsikten på toppen av Røverkollen er noe av det beste du får i Marka og det var befriende å se hele skogen vi nesten hadde løpt rundt og litt fryktinngytende å se hvor vi var på vei. Det var fortsatt ganske langt igjen. Vi spiste nista til Bjørnar og sjokoladen til Erika, så bar det videre ned fra kollen og mot en ny topp. Noe snakk om å gi seg hørte vi ikke noe mer om.
Erika sjekker pulsen på Røverkollen.
Røverkollen til Grefsenkollen
Jeg var begynt å bli seig i steget. Vi hadde vært ute i en evighet. Sulten rev og ganen var knusktørr. Jeg fant fram det siste jeg hadde av niste: noen nøtter og en reinsdyrsnabb. Spiste litt og beveget meg videre. Vannflaskene var tomme. Hver minste stopp var en befrielse, mens tanken på å løpe var uutholdelig. Det eneste som dro meg framover var tanken på øl og fårikål som ventet hjemme. (Jeg hadde stått opp 05:00 og kokt den. Nørd, jeg veit, men smart.) Hvordan de andre følte seg blir bare synsing, men de virket farlig lettbente og ved godt humør. Jeg holdt min lidelse for meg selv og fulgte etter Erika som ledet an innover i skogen. Vi nærmet oss dagens nest siste topp, Årvollåsen. Jeg hadde vært tom for vann i timesvis og drukket alt for lite gjennom hele dagen, men det hadde ikke vært særlig bekker på vår vei. Endelig hører visst Bjørnar noe. ‘Det sildrer’ roper han. Personlig hører jeg ingenting, men løper håpefullt mot han. Og riktig nok, der kommer vi til en bekk. Eller, det er nok mer et lite tjern. Vannet lå helt stille og fristet lite. Alt sa meg at dette vannet burde jeg holde meg langt unna. Bjørnar derimot mente det var drikkbart. Han fisket fram softflasken sin og fylte den opp midt i tjernet, der det tilsynelatende var et lite fall som satte vannet i bevegelse. Etter litt inspeksjon kom Bjørnar fram til at vannet var særdeles klart og burde være drikkbart. Han tok en slurk og konstanterte at vannet var av utmerket kvalitet. Ok, jeg fikk prøve. Nølende fylte jeg flaska og tok en slurk. Himmel på jord! Vannet fuktet min tørre gane og rant ned i halsen som om det var den søteste nektar. Klart, friskt og leskende. Jeg fylte opp begge flaskene og krysset fingrene for at det ikke lurte med seg noen lumske bakterier med e-coli eller noe. Jeg stappet flaskene ned i vesten og løp videre. Vannet hjalp. Jeg var tilbake i siget og klar for å runde Lillomarka en gang for alle.
Bjørnar og Erika hadde usedvanlig lette ben hele veien rundt Lillomarka. Fint for dem.
Det tok ikke lang tid før vi sto på toppen av Årvollåsen og så på nok en utsikt. Erika delte ut sin siste sjokolade. Sukkeret slo inn og Bjørnar løp i kjent stil sabla fort ned åskammen, han ropte av glede at det var dette han hadde ventet på etter 40 kilometer på blåsti; en sti han bare kunne rulle nedover. Nede ved Isdammen var det kun noen skarve kilometer opp til Grefsenkollen og tanken på en iskald glasscola på caféen dro meg gjennom skogen.
Tilbake til Kjelsås
Utsikten over Oslo møter oss på toppen av Grefsenkollen. Høstsolen er på vei ned i horisonten og kaster glans over den lille storbyen vi kom fra og skal tilbake til. Det er bare en snau time igjen i skogens ro. Cola på Grefsenkollen smaker hakket bedre en tjernvannet vi drakk for noen få timer siden. Vi løper ned til Trollvann og mot Solemskogen. Det er den gylne timen og stien og skogen bader i det varmeste lys.
Turen endte i tidenes klisjé. Vi løp inn i solnedgangen, men så ingen elg.
Vi løp som om bena ikke hadde løpt en eneste kilometer (selv om det jo føltes ut som bena var laget av bly). Snart fór vi ut av skogen og ble møtt av Maridalen badende i solnedgang. Lik turen vår, trakk dagen nå sitt siste åndedrag og var på hell. Ekstatisk over en av de vakreste solnedgangene jeg har sett og min jomfrutur rundt Lillomarka, løp vi mot Markagrensa på Kjelsås. Lettet og vemodig løp jeg ut på Langsetløkka og tilbake til asfalten. Vi var endelig tilbake på trikkestoppet vi startet ved for ni timer siden.
Klokken stoppet på 50 kilometer og 130 meter. Det var ingen rask affære, men vi hadde runda Lillomarka. Jeg satt igjen med nesten samme gledesrus som da jeg etter mangfoldig timer med tv-spilling runda Alex the Kid i 1992. (Ikke for å skryte eller syte, men på denne tiden gikk det ikke an å lagre spillet…)
Jeg oppfordrer alle som kjenner det sitrer i beina og har mulighet til det, å runde Lillomarka. Hvis du skulle begi du deg ut på en lignende tur, vil du få en uforglemmelig opplevelse. Fortell meg gjerne hvordan turen gikk!
👊 God tur. Vi løpes!
