Anne Woldmo:
Amatørens betroelser i Coronakrisen (ABC del II)
Se også: Amatørens betroelser i Coronakrisen (ABC del I)
Nok en måned i Coronaens tid, vi skriver april 2020 og humøret er fortsatt ikke helt på topp gitt! Det er en rar, ensom, og utfordrende forbuds-/påbudstid vi nå er inne i. Ikke skal vi være på Hytten, ikke skal vi løpe sammen, og ifølge enkelte skal vi aller helst ikke løpe i det hele tatt.
I disse dager er det riktig mange som har kommet frem til at den aller beste løsningen er å ta med sin aller beste venn på løpeturene, og da tenker jeg ikke på en tobeint venn - neida, disse tar med seg de firebeinte beistene sine og løper lykkelig avsted. Tidvis kan jo dette unektelig være hyggelig, men tidvis kan dette være svært utfordrende for oss utenfor denne lykkelige symbiosen. Bikkjer er ålreite dyr de, men bikkjebein og løpebein er ikke alltid en lykkelig kombinasjon!
Eller så kan man jo gjøre som i Spania, altså leie ut hunden sin til halve nabolaget som lufter den for deg mot betaling (altså at de betaler deg!!!). Og i mellomtiden kan du løpe leende hele veien til banken, ja ja aldri så gæli at det ikke er godt for noe.
Nu, nu, over til den lyse siden av saken; ryggen er i bedring!!! Oh yeah - her skal det løpes, litt usikker på hva jeg egentlig skal trene mot i og med at «alt» er avlyst. Vel, ikke riktig alt er avlyst, noen oppfinnsomme arrangører har kommet frem til at de ganske enkelt flytter løpet. Hmmmm, hvorfor flytter man løpet egentlig? Jeg leste en uttalelse fra en arrangør, selvsagt på den eminente websiden www.kondis.no, at et argument for å flytte datoen var at man hadde inngått en avtale med deltakerne om å avholde løpsarrangementet og den avtalen skulle man holde.
Jeg antar at dette er et utslag av gode gamle «pacta sunt servanda», dog noe misforstått; Jeg melder meg på løp på en angitt dato, ikke på en hvilken som helst dato i en hvilken som helst måned, i et hvilket som helst år - Nei, avtalen mellom meg og arrangøren var faktisk et bestemt løp på en bestemt dato. Denne avtalen kan man umulig overholde nå i disse corona-dager. Dermed er min betalingsforpliktelse ikke spesielt sterk lenger, inntil noen smarte hoder fant ut at de kan jo bare flytte løpet fremfor å avlyse det!
Noen har nok sett litt for mange REMA1000-reklamer om at «Det enkleste er det beste»… Det er ikke så enkelt å plutselig få to-tre løp samme helg, gjerne samme lørdag…Med mindre man er fullstendig schizofren, så er det faktisk ikke mulig å få til å delta på to-tre løp samtidig (oi, kom til å tenke på at i vår virtuelle verden så kan det faktisk gå an, også for de som ikke er totalt schizo!).
Som tidligere nevnt er noe av årsaken til min humørløse tilstand, på høyde med gretne gamle menn, at jeg som hypersosial løper nå må løpe alene. Dette tærer strengt tatt mer på humøret enn jeg hadde trodd var mulig (det som derimot er meget mulig er at de rundt meg synes det er godt med en pause fra denne skravlebøtta :O). Gode løpevenner er gull verdt, det gjelder bare å ikke løpe med ulver i disse corona-tider! Men, oppfinnsom som jeg er, så har jeg nu karret meg ut på de digitale plattformer! Jeg løper atter en gang i godt selskap, og det uten noen risiko for smittespredning.
Gamlemor har nemlig - tro det eller ei - klart å innta Strava, synke Garmin mot Strava, koble meg på podcast, og alskens andre vidunderlige dippedutter og teknologiske løsninger. Jeg er faktisk mektig imponert over meg selv, ikke minst med tanke på at jeg for noen måneder siden måtte få hjelp av min løpevenn Jan-Erik under Ringeriksmaraton (guuud, så morsomt det var!) med å finne noen enkle funksjoner på Garmin-klokka mi. Det var litt pinlig, men også veldig fint å faktisk finne ut av denne klokka - man må bare svelge stoltheten og bite litt i gresset, selvinnsikt har aldri skadet noen.
Jan-Erik og Anne på Ringeriksmaraton 2019; han løp med lyntogets hastighet, hun var som et saktegående godstog - men blide var begge to!
Ja, ja, verden går fremover, i nøden spiser selv fanden fluer, etc - Corona tvinger virkelig frem det beste (og muligens også det verste?!) i folket. For min egen del har dette tvunget meg til å hoppe ut i den virtuelle verden, noen hopp har endt med grovt sviende mageplask - men også med delvis mestringsfølelse etterhvert for denne gamle tekno-dino’en.
…Det sved litt da min 13 år gamle datter innimellom latterhikstene fikk forklart meg at «nei, mamma Podcast finner du ikke på NRK-TV»….Men desto større var gleden da jeg la ut på min første rolige langtur i ensom majestet, kun i godt selskap av podcasten «I det lange løp» (anbefales!!). Jeg fant den på appen NRK Radio, så jeg var jo ikke så håpløst langt unna da.
Det var spesielt en klok refleksjon på ovennevnte podcast, som Ole Petter Hjelle (har lest boka hans, anbefales også!!) kom med; «Mestringsfølelse er uavhengig av fart». Tygg på den dere, for den er faktisk utrolig klok. Det er jo nettopp dette som er noe av det fine med Kondis også, alt er ikke bare fart - her er det noe for enhver smak, alt fra fartsfantomer i rosa trøyer og ditto sokker til eldre verdig løpende damer. Det er jo plass for oss alle, og det er mangfoldet som gir meg stadig gode opplevelser og minner.
Lotte og Anne på Haugesund halvmaraton - to glade jenter som løp side om side hele veien inn til mål, glemmes ikke!
Jada, ikke alt er bare gode minner - noen minner er vonde sko, gnagsår, tap av tånegler og diverse andre kroppsdeler, drittvær, sure folk, og løsbikkjer, men sannelig meg ta så blir dette også til gode minner etterhvert; «Husker du den utrolig slitsomme turen i vinter, vi holdt på å fryse ræva av oss så kaldt var det! Ja tenk at vi fullførte, det var jaggu litt av en tur». Og vipps var dette en av de turene du husker, og som du smiler av nå - og kjenner på den gode mestringsfølelsen; vi kom oss jo hjem etter en strabasiøs tur, en tur for tøffe gutter og jenter!! En tur vi husker flere år etterpå.
Kald tur, godt selskap, glemmes heller ikke!
En tur som min kjære datter kommer til å huske lenge er vår første bakkeintervalløkt. Hikstende datter (og denne gangen ikke latterhikst, men dårlig VO2Max), gamlemor som pushet på datter med stoppeklokke og oppmuntrende heiarop - og en aldri så liten følelse av at hevnen er søt.
Må avslutte nå, skal straks ut og løpe med podcasten, stravaen, og alskens mulige duppeditter!
Virtuell hilsen fra Anne :)
Kondis trenger din støtte
Bli medlem eller støtt oss med en gave hvis du ønsker at Kondis skal fortsette å spre treningsglede, skrive reportasjer, lage terminlister, kontrollmåle løyper, føre statistikker osv. På grunn av koronakrisen har store deler av annonseinntektene våre falt bort, og vi er i enda større grad avhengig av medlemskap og støtte fra våre lesere.
Bli medlem og få mange medlemsfordeler!
Gi en gave:
Vårt kontonummer er: 1503.35.18541
Vipps: 125957
