Jeg har heldigvis en fleksibel og snill mann, som sa seg villig til å bytte ut luksusferien på cruise med 14 dager på en øy full av vulkaner og lava, Lanzarote, for å dekke kjærestens akutte behov for det eksotiske og sære. Ikke visste vi da at ferien ville ende opp mer som en løpecamp.

Uendelig stort lavahav der det var laget stier som man kunne gå/løpe på. Tidvis skulle jeg ønske jeg kunne fly over lavaen for å komme meg frem. Det var uventet tungt å løpe på. Uansett hvor forsiktig man hadde falt her, hadde det medført smertefulle sår og skader. Det var som å være i "helvetes forgård". Symbolet for nasjonalparken Timanfaya er en djevel, høyst forståelig.

Lanzarote er som å være på en annen planet. Det er store lava-hav på flere kilometers utstrekning og vulkaner hvor enn du snur deg, virkelig fascinerende! Midt oppi dette går det faktisk an å løpe. Min samboer lastet ned GPS tracking-kart over løpeturene fra et veldig bra nettsted: http://www.heikanarioyene.com/trail-running/lanzarote/trail-running-em-lanzarote/ Her kan du finne mange forslag til gå- og løpeturer på Canariøyene, godt beskrevet og forklart.

Her er turene vi løp plottet inn i forskjellige farger på kartet.

Vi bodde i Teguise, et bra utgangspunkt for alle turer. Lanzarote er en såpass liten øy at det egentlig ikke spiller noe rolle hvor du bor, så lenge du har en bil. "Fordelen" med å bo i denne lokale byen var at vi hver morgen ble vekket av et kaklende orkester av haner som startet å gale rett etter kl.05.00. Våknet du ikke av det (intensiteten var avhengig av vindretningen) begynte duene på taket i tillegg med sitt ritual kl.07 hver bidige morgen, som om ikke det var nok, så satt de lokale hundene i gang sitt bjeffekor kl.07.30. Altså så måtte vi bare komme oss opp og ut. Siden det blåste konstant på øyen i varierende styrke, så var det ikke mulighet for å sole seg i Teguise, vinden kom fra alle kanter rundt huset. Vi måtte til kysten på en god dag for å ligge å sole oss. Det ble derfor naturlig å utforske Lanzarotes forskjellige landskap, og hvilken måte er vel bedre enn å gjøre det løpende? Fordelen med å løpe turene er at man rekker over mye større områder enn om man skulle gått.

Første løpetur vi var på, opp "vår lokale vulkan" før frokost. Det hvite i bakgrunnen er byen Teguise der vi bodde. Bak i horisonten skimtes forskjellige andre vulkaner, utenomjordisk følelse.

Det var en veldig spesiell opplevelse da vi første gang skulle løpe i lavahavet i utkanten av nasjonalparken Timanfaya. Det var laget til stier man måtte holde seg på. Det var som å løpe på kullbiter. Det var omtrent umulig å bevege seg utenfor stiene, dessuten var det farlig. Det kunne være hulrom under overflaten, som kunne bryte sammen hvis man tråkket på dem. Var det et sted man ikke ønsket å falle så var det i lavahavet. Det var ekstremt skarpt og hardt. Stedet spiste skosåler til frokost. Min samboers første par Hoka Speddgoat avsluttet sin karriere på øyen. Det er overraskende emosjonelt å ta farvel med et skopar, som har båret deg rundt på så mange eventyr. Vi hadde minst noen sekunders stillhet da avgjørelsen om å terminere dem var tatt.

Som å løpe på kullbiter, teknisk krevende på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere. Mye mer energikrevende og hardt for skoene. Hoka var et godt valg i akkurat dette miljøet.

Det var stort å komme opp på de forskjellige vulkanene. Vinden var sterk og tiltok jo høyere vi kom oss opp på vulkanrimmene. Enkelte ganger måtte vi holde både på briller og annet, i frykt for at det skulle blåse av oss, eller vi måtte passe på at vi ikke selv blåste ned fra vulkanen. Det var like spennende hver gang å se hva som var oppi kraterne. I en vulkan dyrket de faktisk druer!

Jeg liker vanligvis godt teknisk terreng, det holder hjernen min opptatt mens jeg løper. Dette landskapet var teknisk på en helt annen og utmattende måte, noe som førte til at jeg faktisk ble ganske kjørt på enkelte av turene. Jeg følte at vi var i en postapokalyptisk, gold og øde verden, der vi måtte kjempe oss til sivilisasjonen for påfyll av vann og proviant, merkelig og spennende opplevelse.

Min løpecoach Sondre Amdahl ga meg i oppgave en dag å finne en vulkan og løpe den opp 6 ganger, DET var mentalt krevende! Meklingen med meg selv begynte allerede før 3. repetisjon, men jeg klarte å gjennomføre alle 6 gangene til slutt, før frokost!

Noe annet som er spesielt med Lanzarote er dyrkingen av vindruer. Lanzarote har flere bodegaer/vinhus med hver sine vinplantasjer, sentrert i området La Geria. En morgen la vi løpeturen gjennom store deler av disse vindistriktene. Hver vinplante har sin lille lavaskål som den ligger i. Plantasjene strekker seg enkelte steder godt oppover vulkanene. Området har ligget mer eller mindre urørt siden siste store vulkanutbrudd på 1700 tallet, kun ispedd små klynger av hvite hus og vinplanter. Det er en unik opplevelse, både å se og løpe i.

Vindyrking à la Lanzarote, meget dekorativt og fascinerende. Flere av bodegaene produserer ganske så gode viner, den mest kjente er kanskje El Grifo. Ekstra spesielt å løpe i dette landskapet.

Hovedgrunnen til at jeg ville reise til Lanzarote var for å teste ut deler av traseen til løpet Harìa Extreme, som går av stabelen i november. Løpet har en ultradistanse på ca 97 km, som går over store deler av øyen, så en maratondistanse og noen kortere distanser. Jeg hadde en idè om at jeg kanskje ville løpe maratondistansen. Maratondistansen starter i byen Harìa nord på øyen. Her er landskapet helt annerledes enn på resten av øyen. Det minner litt om områdene oppe i fjellene nord på Gran Canaria. Vi hadde utsatt løpeturen lenge fordi vi visste at det kom til å bli en lang og tøff tur med en del høydemeter. Jeg har en tendens til å overvurdere egne evner, eller undervurdere alvoret i det jeg står overfor. Det ligger jo i navnet til løpet; Extreme, at det ville bli litt ekstremt, men jeg trodde ikke at det kunne være SÅ ekstremt. Etter endt tur satt jeg igjen litt mer ydmyk, glad for å ha overlevd, og sikker på at jeg ikke skal delta i dette løpet, i hvert fall ikke i år. Hadde jeg visst hvordan løypen var ville jeg ikke utsatt samboeren min for denne turen. Heldigvis håndterte han alt meget bra!

Maratondistansen har litt av alt, traktorveier, sand, lavalandskap med busker og kratt, som hadde alle varianter av nåler på seg. Det var omtrent umulig å forsere dette strekket og vi brukte en evighet på å komme oss gjennom en liten kilometer. Jeg håper for deltakernes skyld at denne delen ryddes bittelitt før løpet. De første 15 km er relativt flate, deretter begynner oppstigningene. Man skal så ned igjen til sjøen i en ganske så bratt bakke. Det gikk etter forholdene greit. Underlaget består av en del løse steiner og sand, noe som gjør at man må passe på at man ikke sklir. GPS trackingen fungerte overraskende bra helt til vi kom til en sabla fjellside jeg visst vi skulle rett opp. Problemet er at utenom løpet i november så er ikke ruten opp fjellsiden merket og GPS-trackeren fungerer ikke i vertikale fjellsider, oppdaget vi. Vi fant tydeligvis ikke ruten opp slik at vi endte opp med en ganske så skummel fjellklatring. Det var ikke noe alternativ å snu da vi var halvveis oppe i fjellskråningen, vi MÅTTE bare videre oppover. Min høydeskrekk kom krypende og all form for humor var som blåst bort, nå var det bare å komme seg helskinnet opp. Dette kan absolutt beskrives som ekstremt! Da vi endelig var oppe og hadde fordøyd hva vi faktisk hadde gjort var klokken tom for batteri og vi hadde fått dekket vårt behov for løping den dagen. Vi kortet derfor ned turen og løp direkte tilbake til Harìa.

Helt på slutten av den hårreisende traseen opp fra havnivå. Under løpet er det festet tau på dette siste stykket. Vi skulle hatt tau hele veien der vi rotet oss oppover.

Jeg ble overrasket over hvor mye vi fikk løpt denne ferien da jeg regnet sammen distansene. For min del ble det nærmere 160 kilometer og 5100 positive høydemeter. Min samboer løp over 130 km, totalt utenkelig for ett år siden. Det må sies at vi fikk tid til å oppleve andre ting også; slappe av, nyte god mat og drikke lokal vin.

Lanzarote har også strender, til og med noen hvite. Her har vi løpt fra stranden i Caleta de Famara opp til det astronomiske observatoriet og ned igjen. Det var en fantastisk tur, selv om jeg måtte kjenne på høydeskrekken underveis.

Det å løpe på Lanzarote kan absolutt anbefales, den har det meste av utfordringer, fra støvete traktorveier, strender, lava i store mengder, vulkaner, tornekratt, fjellskråninger og forskjellige former for ørkenlandskap. Underlaget er fra lett til så teknisk som du ønsker.

Fra siste løpetur. Begynte å føle meg som en hardbarka trailrunner; helt nedstøvet, svett og ganske så fornøyd og tilfreds med alt vi hadde klart å oppleve på ferien. Altra Lone Peak 3 fungerte perfekt på akkurat dette underlaget.

Foto: Tbjx, redigering av bildene er gjort av meg.