https://overterskel.wordpress.com/
Jon Ilseng
Nordmarka Halvmaraton 2017 – en strålende dag der jeg fikk smake min egen medisin.
– Du løper som en maskin! Ja, jeg vet det, svarer jeg selvsikkert. 20 minutter senere har jeg blitt grusa av en annen minst like velfungerende maskin som hadde ligget rolig i ryggen min hele løpet. Snakk om å få smake sin egen medisin!
Sola henger høyt over nordre del av Nordmarka. Damtjern ligger der stille og forlokkende og i det fjerne hører vi barn som plasker i vannet. Men vi er ikke her for å bade. Vi skal løpe fort på grus og svette som griser. Det skal bli så herlig.
Etter et par km har jeg tatt en slags kommando, mens teten ligger et stykke foran. Hvis noen lurer på hvorfor Ronny Losoa ikke ligger lengre frem, så skyldes det at han tok dette som en terskeløkt der han kjørte på mot slutten. Andre her åpnet nok litt i raskeste laget. Foto: Nordmarka Halvmaraton.
Det er åttende gang Hytteplan inviterer til dette intime og velsmurte arrangementet bedre kjent om Nordmarka halvmaraton. Jeg har kun vært med en gang, så jeg skal ikke si mer om utviklingen enn at forrige gang jeg var her, i 2012, var det kun ETT toalett. Nå var det minst fem. Så da var den saken løst. Og hvis du synes det er rart at logistikken rundt toaletter får oppmerksomhet såpass tidlig i denne saken så har du sikkert ikke deltatt på alt for mange løp.
MEN la oss gå over til et mer sexy tema: nemlig løypa. 21 km på grus i kupert terreng i idylliske omgivelser. Whats not to like, sier nå jeg. Min målsetning for dagen var å løpe rundt 1.20 og med det hadde jeg et håp om å vinne klassen M45. Taktikken min er jo alltid lik og går i korte trekk ut på å løpe så jevnt som mulig. Kanskje burde jeg holde denne taktikken for meg selv for når jeg snudde meg i tredje svingen hadde jeg 10-12 mann hengende på meg. Halllo! Det nytter ikke å starte kjapt hvis dere vil løpe jevnt. Det er jo selve poenget. Derfor gikk det som det ofte gjør: Sakte, men sikkert falt den ene etter den andre av. Og selv om det fremdeles var 5-6 stykker med ved vending, så var det ganske snart bare to av oss igjen, unge Olav Johannes Hovland og jeg.
Olav Johannes Hovland 1:21:23, Jon Ilseng 1:21:32 og Espen Waage Skjeflo 1:21:12
Det er etter 15-16 km at ordvekslingen i ingressen finner sted. På dette tidspunkt har jeg selvsagt kartlagt hvem jeg har å gjøre med, og som vanlig føler jeg at jeg har kontroll. Hans pers på 1.19.45 er pent, men dette er en distanse jeg burde kontrollere. Det er tungt i motbakkene nå, og selv om jeg ganske riktig løper jevnt som en maskin så er det varmt og tungt, og går litt tregere enn jeg håpet. Og etterhvert som vi nærmer oss mål blir det klart at jeg ikke har krefter nok til å hamle opp med ungdommen. Jeg blir slått, og det av en som her vært enda mer taktisk klok enn meg. Det er bare å gratulere.
Poenget med hele denne historien er ikke at noen dro fra meg de siste 500 meterne og slo meg. Poenget er at Olav Johannes Hovland lå bak meg i 20.5 km – og så slo meg. Dett er taktikk på sit beste og det liker jeg. Som en klegg hang han på meg og når jeg brukte litt lengre tid enn han på drikkestasjonene så ventet han pokker meg slik at jeg kunne komme foran og drar. Det er ikke ulovlig å være litt taktisk i et løp, i min bok er slikt helt strålende, rett og slett! Beskjeden som han var prøvde han seg i målområdet med en slags unnskyldning på at han dro fra meg på slutten, men den slags går jeg ikke med på. Det er for moro skyld dette her, men det er konkurranse. Det er faktisk det som gjør det gøy. At det står noe på spill. At det handler om å komme først i mål.
Jeg innser at slaget er tapt en km før mål. I dag manglet den siste litt spruten i beina. Foto: Nordmarka Halvmaraton.
Selv om beina knapt bar meg inn til mål og tiden ble beskjedne 1.21.32 (og jeg i tillegg fikk smake min egen medisin) var det bare å strekke armene i været ved målgang. 13.plass sammenlagt og klasseseier med 10 minutters margin lar seg uansett høre. Og så lenge det blir en løpsopplevelse å skrive hjem om så er jeg alltid fornøyd. Samløpet med andre sitter alltid spesielt godt i. Så visst også denne gangen.
Klassevinnere for herrene. En ære å stå sammen med denne gjengen. Anders Soovik 1:20:20, Japhet Kipchirchri 1:07:52, Senay Fissehatsion 1:08:33, Jon Ilseng 1:21:32, Lee Grantham 1:13:30 og Vidar Ellefsen 1:30:25
Minglingen etter løpet er et annet kapittel når historien om et løp skal skrives. Det minner mest om et nachspiel. Folk vaier slitne rundt i målområdet uten helt å vite om de skal ta bussen hjem, drikke litt mer, spise en pølse fra grillen eller vente på premieutdelingen. Mens jeg vekslet mellom å befinne meg i disse ulike kategoriene brukte jeg tiden på å ta bilder og prate med kjente og delvis ukjente.
Nordmarkas tre sprekeste damer: Åse Klinkenberg 1:31:26, Elin Hagavold 1:30:32 og Marthe Katrine Myhre 1:25:06. Sistenevnte med seier i årets løp.
Nina Wavik Ytterstad 1:32:33 og Dorte Foss 1:36:57 vant begge sin klasse. Det er de to med startnummer.
Alltid masse hyggelig folk å treffe. Arne Bent Bjørge 1:40:08 og Frode Monsen 1:37:37 to gode eksponenter for akkurat det.
Min “Kondis-kollega” Caroline Olson. Bladet Kondis følger oss begge frem mot Oslo Maraton der jeg løper 10 km og hun kliner til med full distanse. Mer om det i både bladet og på bloggen.
Nordmarka halvmaraton bytter navn til Krokskogen Maraton neste år. Blir spennende å følge utviklingen til dette flotte løpet.
Avsluttet dagen med et obligatorisk bad i Damtjern. Linslusen er turist fra Berlin.
Sushi og en god øl fortjener man etter et løp.
