VM-vinner Shangave Balendran ledet fra start til slutt: – Hadde ikke tålmodighet til å vente

 – Jeg kjente veldig tidlig at kroppen ga og ga. Jeg visste at de andre jentene var sterke, men da de ble litt hengende etter i den første nedoverbakken, hadde jeg ikke helt tålmodigheten til å vente. Jeg tenkte at jeg måtte kjøre mitt eget løp, forteller hun til Kondis.

Alene i tet

Skyultra-løpet på Kanariøyene var 63 kilometer langt og hadde rundt 4100 høydemeter. Starten gikk allerede klokken fem om morgenen, og de første to og en halv timene ble tilbrakt med hodelykt.

– Det var et veldig utfordrende og ganske teknisk terreng. Det var mye vulkansk stein, mange høydemeter og flere bratte partier. Samtidig var det fantastisk. Vi fikk med oss soloppgangen med masse fine farger, og vi fikk løpe i et utrolig kult terreng.

Balendran var alene i tet gjennom hele løpet. Konkurrentene klarte aldri å tette den stadig økende luken.

– Den tidlige starten var nok en fordel for oss nordfra, som er vant til å holde på i kaldere temperaturer, sier løperen fra Lofoten.

Glede og lettelse

Hun løp inn til seier på 7:27:16, over 35 minutter foran spanske Mireia Pons, som tok sølvet. Amerikanske Careth Arnold sikret seg bronsen.

Tiden holdt også til 16. plass totalt i herre- og kvinnefeltet.

– Det var veldig rart. Jeg vil ikke si at jeg var sjokkert, for da jeg reiste hit tenkte jeg at jeg kunne ha en topp tre-plassering på en god dag. Men man tør jo ikke tenke at man kan vinne, selv om man tenker tanken et par ganger. Det er en lang vei dit, og man skal gjennom noen kilometer først, sier hun:

– Det var en blanding av lettelse og en skikkelig fin følelse. Lettelse og glede!

Første løp med staver

Balendran ankom VM-byen seks dager før løpet, noe hun trekker frem som en av nøklene til suksessen. Det ga henne tid til å bli kjent med deler av løypen og gjøre de siste praktiske vurderingene.

– Jeg fikk sjekket ut noen kritiske partier og fant ut hvilke sko jeg ville bruke, og om jeg skulle ha staver eller ikke. Det gjorde at jeg følte meg klar og trygg, sier hun.

Valget falt på å løpe med staver.

– Jeg er veldig fornøyd med at jeg gjorde det. Det var første løpet mitt med staver, og jeg følte at de sparte beina bra.

Den mentale forberedelsen var også en viktig del av oppladningen.

– Det handler om å stole på arbeidet man har gjort, men også om å finne roen. Samtidig må man ha litt spenning og klare å gire seg opp. Jeg tror de mentale forberedelsene ga meg mye selvtillit. Det er et av de få løpene jeg har følt at jeg hadde skikkelig godfølelse fra start til slutt.

Misforstod sekundering – satte inn støtet

Ved en supportstasjon rundt 36 kilometer spurte hun hvor langt det var ned til neste kvinne.

– De sa noe som i hodet mitt hørtes ut som to minutter. Da ble jeg litt stresset og tenkte at nå må jeg gå i «race mode» og kjøre på i neste bakke.

Det viste seg imidlertid at avstanden var langt større enn hun hadde oppfattet.

– Det var 16 minutter. Jeg hadde allerede fått en stor luke, og fortsatte å øke luken hele veien.

Dermed kunne Balendran holde frem mot mål med stadig større avstand til konkurrentene.

– De som er bak meg er proffe løpere, så jeg er veldig fornøyd med det, sier hun.

Trygg på formen

Veien fram til VM har riktignok ikke vært helt uten utfordringer. Balendran ble syk før et tidligere planlagt A-løp, Trofeo Kima i Italia i august, og fikk ikke brukt den formen hun hadde trent seg opp til.

Hun forteller til Kondis at hun var litt usikker på om hun i det hele tatt skulle stille til start i VM.

– Jeg har ikke trent veldig spesifikt mot akkurat dette løpet. Men den siste måneden har jeg fått mange timer i teknisk fjellterreng. Måneden før det hadde jeg relativt høyt volum, men også mye fokus på kvalitet. Så det ble VM, og jeg er veldig glad for det.

Balendran sier at hun trente svært godt i sommer.

– Jeg har vært heldig og hatt to måneder ulønnet fri. Det har gitt gode muligheter til å sove og trene godt, sier Balendran, som til vanlig jobber som lege.

Mye av treningen har likevel vært ganske hverdagslig.

– Jeg trener ikke ekstremt mye. Mye av løpingen er til og fra jobb og på rolige turer. I tillegg trener jeg alternativt, gjerne med én eller to lange sykkelturer i uka.

Med Lofoten som hjemmebane har hun heller ikke hatt problemer med å finne kupert og teknisk terreng.

– Det er nok av bratt terreng i Lofoten!

Et løp til?

Verdensmesteren har allerede begynt å se litt videre mot resten av sesongen. Hun har lyst til å få med seg ett løp til i år, men har ikke bestemt seg for hvilket.

– Jeg har veldig lyst til å løpe et løp til i år, men har ikke helt sett ut hva det blir. Jeg jobber en del resten av året, så vi får se hvordan kabalen går opp.

Hun håper samtidig at norsk skyrunning fortsetter å utvikle seg.

– Norsk skyrunning er i vekst, og det er gøy å være med på den reisen. Det er mange unge, «up and coming»-løpere i Norge.

Balengran håper også at sporten etter hvert kan få bedre økonomiske rammer.

– Jeg håper norsk skyrunning etter hvert kan få noen sponsorer, slik at vi kan løfte norsk fjelløping enda mer.

Enkelt råd

For dem som ønsker å bli bedre i skyrunning, er rådet hennes enkelt: Kom deg ut i terrenget!

– Man trenger ikke oppsøke det mest tekniske terrenget med en gang. Jeg vokste opp med å løpe i Lillomarka, og der er det nok av røtter og steiner. Finn stier med litt hindringer og kom deg etter hvert til fjells. Vi er heldige i Norge som har så mye teknisk og variert terreng.