Løper som identitet – noen refleksjoner

Da jeg var yngre, var løpeturen kanskje et møte med framtiden. Hver intervalløkt, hver konkurranse og hver personlig rekord pekte mot noe som ennå ikke hadde skjedd. Tiden på klokka var en form for fortelling om hva jeg kunne bli som løper.

Etter hvert skjer det noe. Ikke nødvendigvis over natten, men gradvis. Man oppdager at de beste turene ikke alltid er de raskeste. At den største seieren kan være å komme hjem med et klarere sinn enn da man dro ut. Klokka mister mye av sin makt, og oppmerksomheten flyttes fra prestasjon til mer en tankefrigjørende opplevelse med fokus på være til stede i naturen og nuet.

Mange ideer og noen problemer løses under disse løpeturene som nå permanent går i sone 2-fart. Det er blitt mer meditasjon enn mål og mestring, og det er en deilig følelse. Det fysiske aspektet skal heller ikke undervurderes, men kommer som en positiv bieffekt.

Løpingen som samtale med tiden

Mange opplever tiden som noe som jager dem. Frister, møter, forventninger og kalenderavtaler. Men når du løper en time hver dag, skaper du et rom der tiden får en annen karakter.

Løpeturen er ikke produktiv i vanlig forstand. Du produserer ikke et dokument, avslutter ikke et prosjekt eller løser en oppgave. Likevel kan den være dagens viktigste time.

Filosofen Henri Bergson skilte mellom klokketid og levd tid. Klokketiden måles i minutter og sekunder. Levd tid oppleves innenfra. For en løper er dette lett å kjenne igjen. En time kan føles som fem minutter på en god dag og som en evighet på en tung dag. Løpingen blir dermed en påminnelse om at livet ikke bare skal måles, men også erfares.

Ensomheten som ikke er ensom

Jeg løper stort sett alene hver dag.

I vår kultur blir det ofte antatt at fellesskap alltid er bedre enn ensomhet. Men det finnes en ensomhet som ikke handler om isolasjon. Den handler om å være til stede med seg selv.

Når du løper gjennom skog, over fjell eller langs asfalt, er det ingen som forventer noe av deg. Ingen rolle skal fylles. Ingen prestasjon skal demonstreres. Du er ikke medarbeider, far, venn eller samfunnsborger i den timen. Du er bare et menneske i bevegelse.

Det er kanskje derfor mange løpere beskriver løpeturen som et «pusterom». Ikke fordi man flykter fra livet, men fordi man får være i livet uten alle kravene.

Landskapet som medløper

Etter 50 år med løping har du sannsynligvis løpt gjennom flere versjoner av deg selv enn de fleste mennesker rekker å bli kjent med.

Den unge mannen som jaget tider, finnes fortsatt et sted i deg. Men nå løper han side om side med den erfarne mannen som kjenner verdien av ro.

Asfalten, skogen og fjellet representerer nesten tre filosofiske rom:

• Asfalten minner om hverdagen, strukturene og rytmen i samfunnet.

• Skogen minner om det organiske og uforutsigbare livet.

• Fjellet minner om perspektivet, stillheten og noe som er større enn oss selv.

Når du veksler mellom disse landskapene, beveger du deg også mellom ulike måter å være menneske på.

Den virkelige prestasjonen

Jeg har fortsatt å løpe etter at prestasjonene sluttet å være hovedpoenget.

Mange kan motivere seg til å løpe når kurven peker oppover, når rekordene kommer og kroppen stadig svarer bedre. Færre klarer å bevare kjærligheten til løpingen når den ikke lenger handler om forbedring.

Der ligger kanskje en form for visdom.

Som ung løper man ofte for å bli noe. Som eldre løper man for å være noe.

Og kanskje er det nettopp derfor den daglige timen fortsatt kaller på meg. Ikke fordi jeg skal bevise noe, men fordi løpeturen har blitt et av de stedene der jeg møter meg selv mest ærlig.

Etter 50 år er løpingen ikke lenger en aktivitet i livet mitt. Den er blitt en rytme som livet mitt beveger seg i. Hver dag tar jeg den samme timen, men jeg kommer aldri tilbake til den samme turen. Landskapet endrer seg, kroppen endrer seg, tankene endrer seg.

Kanskje er det den vakreste innsikten av alle: Man løper fortsatt, ikke for å unnslippe tiden, men for å følge den. Og skritt for skritt har løpingen lært meg det som mange bruker et helt liv på å forstå: at mennesket ikke først og fremst finner seg selv ved å komme fram, men ved å være underveis.

Artikkelen er tidligere publisert på Alf B. Dahls blogg "Livet"