Hans Kristian Smedsrød
Løpsrapport: Tromsø Skyrace Hamperokken 2017
Løypa
Dette var mitt andre forsøk på å gjennomføre den drøyt 57km lange løypa som til sammen har en netto høydeforskjell på 4800m. For deg som kjenner til fjellene i området så skjønner du fort alvoret når jeg forteller deg at løypa består av å løpe tur/retur Tromsø sentrum — Hamperokken 1404moh med to innslag av Tromsdalstinden 1238moh. Kartet nedenfor er min recording fra løpet.
Opplading og forarbeid
Hittil i år har jeg løpt tre løp; KRS Ultra 60km 22. april, Ultra Skymarathon Madeira 4. juni og Hornindal Rundt 38km 7. juli. Jeg har altså hatt et relativt sunt løpsopplegg. Ikke for mye. Ikke for lite. Akkurat passe tid mellom løpene til å restituere meg i tillegg til å få inn treningsbolker til ny oppbygging og hvile til neste race. Gjennomføringen av treningen har gått relativt knirkefritt. Ingen signifikante skader eller setbacks — inntil ca 10 dager før Tromsø Skyrace.
Jeg skulle bare ut i Lillomarka og gjennomføre en aller siste hard løpetur før Tromsø Skyrace. Jeg kjente noe “funky” i høyre kne, men valgte å ignorere det. Jeg har ofte noen små ting i beina som føles funky, men som går over etter noen minutter eller etter restitusjon, så det er ikke alltid like lett å lytte til kroppen og bestemme seg for hva som kan bety at man brygger på en skade eller ikke. Denne gangen var det alvor, og jeg endte opp med å være så og si inaktiv fram til løpsdagen. Jeg syklet til/fra jobb, gikk meg noen turer, jogget litt lett, tok litt badstue og gjorde enkle yoga/core-øvelser. Jeg fikk kneet sjekket ut, og det viste seg at jeg hadde en overbelastning i gracilis-muskelen (den lange muskelen som strekker seg fra skambeinet til kneet) som førte til smerter flere steder i kneet. Hvile ville være enste utvei. Hvile og håp om at jeg ville være fit for fight på race day. Om du leser dette, så tenker du sikkert: Men skal man ikke hvile uka før et løp? Det var sikkert bare bra at han ble tvunget til inaktivitet! Og til det kan jeg svare: Tjah, det har du sikkert rett i. Men stresset det medførte hadde jeg ikke trengt.
I fjor løp jeg inn til 26.-plass på tiden 9:19:17, og jeg hadde satt meg et mål om å være blant de ti beste i år. Det ville være for dumt å måtte stå over dette løpet når jeg på papiret ville ha truffet toppformen med glans på løpsdagen pga en filleskade. Jeg hadde virkelig gjort jobben for å hamle opp med teten, og oppi hodet mitt gikk jeg bare å tenkte på superkompensasjonen som muligens gikk til spille.
Bilde som illustrerer konseptet bak superkompensasjon. Man bryter kroppen ned med trening, restituerer, og oppnår en formkurve som burde være på sitt høyeste når det gjelder som mest.
Fredag, lørdag, søndag, mandag, tirsdag.. ingen store tegn til bedring. Bare tre dager til race day. Og jeg hadde nesten ikke løpt en dritt den siste uka, Jeg begynte å føle meg dvask og kjip i kroppen. Borderline utrent. Når man er vant til å legge inn 100–130km på sti og fjell i uka, så blir det et sjokk på kroppen å plutselig gjøre det motsatte. Onsdag, torsdag.. jeg satt meg på flyet til Tromsø. Fredag.. jeg syklet meg en tur til sentrum, hentet startnummeret, møtte de andre løperne i Sky Blazers, spiste et stort måltid med pasta, dro på race briefing hvor Kilian geleidet oss gjennom en powerpoint med bilder av løypa. “Be careful out there. Have respect for the mountains” osv. Nå begynte faktisk kneet å kjennes litt bedre ut. Det var håp.
Løpsdagen
Jeg aner ikke hva som skjedde natt til race day, men kneet virket faktisk til å være nesten 100%. For en fantastisk følelse.
Nok en gang hadde jeg den ære å dele løpsdagen med min lagkamerat Johannes Rummelhoff. Ting begynner å gå på automatikk nå. Vi trenger nesten ikke avtale når vi skal stå opp. Selvfølgelig skal vekkerklokka stå på 05:30 om startskuddet går kl 08:00. Vi må jo ha fått i oss havregrøten innen kl 6!!!
Jeg tok en kald dusj, satt på en batch med kaffe, kokte havregrøt og spiste den med en stor scoop blåbærsyltetøy og en spisesje peanøttsmør. Den satt. Nå var det bare å tøye, bøye og prøve å psyke seg selv opp til å kunne tåle en arbeidsdag med blod, svette og tårer. Så satt vi oss på syklene og syklet til startområdet.
Vi var litt tidlig ute, så jeg tok en liten oppvarmingsrunde i Tromsø sentrum. Der møtte jeg Jonathan Albon. “What? are you warming up? You know you’ll have plenty of time for that on the course, right!?”. Selv om han var skeptisk til min oppvarmingsstrategi, joinet han meg likevel på en runde. Da fikk jeg innsikt i hva han hadde med seg av ernæring i løpevesten. 10 gels, 2stk clif bars, 1stk 500ml soft flask med vann og 1stk tom soft flask med litt pulver i (just in case). Jeg hadde med meg 9 gels, 2 snickers og 2stk 250ml flasker vann. Én av de hadde vann i seg og den andre tenkte jeg å fylle i en bekk på fjellet. Han mente det var ballsy med så lite mat. Men jeg satt min lit til at matstasjonene ville ha energibars og frukt nok til at jeg kunne ta det med meg når den tid kom. 1stk gel pr halvtime og snickers når jeg trengte en ekstra boost opp Hamperokken ville alene gitt meg ernæring nok til 6 timer løping. Tiden ville vise hvem som spilte ernæringskortene smartest.
Kilian ba folk komme til startstreken. Det var på tide å gjøre seg klar. Jeg ønsket mine lagkamerater Johannes og Erika lykke til. Vi showet litt for kamera:
Fra venstre: Meg, Johannes Rummelhoff, Erika Wollner. Klare til å blaze Hamperokken.
Nå var det alvor. Eliten samlet seg ved startstreken. Her var det ingen tvil om hvem som hadde ambisjoner. Alle så ut som de var født og oppvokst på 5000 meters høyde og ikke gjorde annet enn å løpe i fjellet. Pang! Nå var det bare å holde seg til game plan. Og hva var game plan? Jo, den var å holde teten så lenge som overhodet mulig. Og det var akkurat det jeg gjorde. Jeg visste fra fjorårets løp at det gjaldt å være langt foran i starten, fordi gangveien på Tromsøbrua er ganske smal. Å ende opp bak feil folk der ville bety waste av tid og stress for å ta igjen teten senere i løpet. Så jeg la meg bak Albon i tet. Han hadde følge av sin kompis Stian Angermund-Vik, som dagen før hadde vunnet VK-racet opp Store Blåmann. Han var ikke deltaker i racet, men var i løypa for å filme oss på vegne av Salomon til toppen av Tromsdalstinden. Dette resulterte i at vi snikk-snakket hele veien fra Tromsøbrua til godt på vei opp ryggen på Tromsdalstinden. Det var betryggende å høre at latter og snakking foregår i teten også. Det fikk meg til å glemme at jeg hadde 7–8 timer med hælvete foran meg. Svisj, så var 1.5 timer med løping unnagjort. Og jeg hadde bare hatt det fett på sti i fjellet og pratet løping med løpere mens værgudene viste seg fra sin beste side. Og i tillegg hadde kneet nesten ikke gitt lyd fra seg. Og da jeg tenkte det ikke kunne bli fetere, så dukket det opp en stor flokk på over 100 reinsdyr akkurat ved foten av siste stigning til Tromsdalstinden. For en dag!
Men det gikk fort fra spøk til alvor. Disse gutta var ikke her for å se på reinsdyr eller sole seg. De skulle faen meg vinne dette løpet. Og jeg tenkte ikke gi meg lett heller. Og der begynte plutselig løpet. Ca 1t 45min ut i løpet. Nesten på toppen av “Tinden”. Da vi nådde den siste kneika hvor man kunne skimte varden, satte de fem fremste gutta inn støtet og fikk seg en luke. Jeg skimtet at de kastet seg utfor baksiden av fjellet. Ned snø-partiet og videre nedover gjørma på de glatte steinene. Herifra så jeg aldri noe mer til teten. Snakkes, da!
Men jeg lå jo tross alt på en 7–8.-plass. Jeg lå innafor grensa for hva jeg personlig syntes ville vært en respektabel plassering. Og foran og bak meg var det fortsatt noen seriøse fjellgeiter som ikke aktet å gi seg uten kamp. Jeg løp stort sett alene ned hele baksiden av Tromsdalstinden og ned til Ramfjorden. Jeg var kjent i dette terrenget, så jeg klarte å ha en bra fart uten å tenke så hardt på hverken løypa eller underlaget. Alt gikk på automatikk. Jeg ble tatt igjen av to dudes i full Scott-bekledning; Cody Lind og Hector Haines. Jeg slang meg med disse opp stigningen til Hamperokken. Vi hadde nå løpt i ca 2t 30min. Jeg prøvde å snakke litt med de, men de var dypt inni “bobla”. Hector stakk litt før “Middagsaksla”, mens Cody holdt følge med meg. Vi knivet stort sett sammen over hele eggen og opp til toppen. Hamperokken gikk også stort sett på automatikk. For to uker siden var jeg her og besteg fjellet tre ganger på samme uke. Jeg hadde kjørt intervaller her og eksperimentert med fart på nedstigningen. Jeg lot meg ikke stresse av de luftige svevene på begge sider av eggen. Det ser råere ut på bilder enn det faktisk er.
Fra ryggen av Hamperokken. Bilde-kreds: Ian Corless
Jeg lå nå på ca 10. plass. Nå gjaldt det å bare ikke føkke noe opp. Cody var rask på nedstigningen. For rask for min smak. Jeg klarte ikke holde følge. Det var litt skuff. Jeg trodde jeg var en dyktig nedoverløper. Jaja, jeg hadde tross alt 3–4 timer igjen å ta han igjen på. Mye kunne fortsatt skje. Plutselig smatt Kilian fram bak en stein med en GoPro i hånda. Han joinet meg noen meter ned et snøparti. “Good luck!”, ropte han da han lot meg fortsette i fred nedover mot brevannet. Jeg så på klokka. Det stod 32km. Over halvveis! Kneet var fortsatt på lag med meg, og musklene i beina virket ikke å være så sjokkert av inaktiviteten den siste uka som jeg hadde fryktet. Jeg så meg tilbake. Det var Javier Bodas — en spanjol. Han skulle faen ikke forbi meg. Jeg gønnet på videre. Samtidig begynte skoene å fylle seg med småstein. Jeg får fikse det ved neste neste matstasjon, tenkte jeg. Den var ca 5 km unna. På siste nedstigning til matstasjonen tok han meg igjen. Jeg visste jeg var en bedre bortover-løper enn Javier, så jeg ble ikke veldig bekymret. Neste strekning ville være 2 km på et flatt mosebelagt terreng. Der visste jeg at jeg kunne hente inn mye tid.
Jeg gjorde klar vannflaskene og satset på å gjøre så kort affære på matstasjonen som mulig. Da jeg ankom matstasjonen kastet jeg flaskene til funksjonærene og ba de fylle de med vann mens jeg heiv av meg skoene og ristet ut grusen. Jeg slukte en banan og litt sjokolade og la litt ekstra i sekken, takket for servicen og beinet videre. Rundt hjørnet stod en kompis av meg, Nils-Marius. Han high-fivet meg og ropte at jeg var like bak å være topp 10. Det ga meg en ufattelig mental boost, så tempoet på flata mellom Hamperokken og Tromsdalstinden var ca det samme som det var da jeg løp motsatt vei et par timer før. Bra tegn!
Bildet er tatt av Gildwen i Sky Blazers fra Tromdalstinden da jeg var ved “Aid station” på vei tilbake til Tromsdalstinden
Så var det den der jævla Tromsdalstinden igjen da, aka samenes hellige fjell, aka Sálašoaivi. Jeg hadde lagt bak meg flata mellom matstasjonen, fått i meg næring og var i god driv. Litt småkramper her og der etter elvekrysningene, men ikke noe å bli bekymret for. Akkurat da jeg følte at jeg hadde fått kommet i gang med en bra flyt i løpinga, begynte den jævligste stigninge known to man — baksiden av Tromsdalstinden. Den starter med ca 2–300 høydemeter i et sjukt bratt terreng i tett skog, høyt gress og gjørme. Deretter er det et parti som er semi-løpbart på sti og myr med ca 4 elvekrysninger før det bærer opp på selve Tinden igjen. Om du trodde den første stigninga var noe dritt, så er det bare å bite tenna sammen her. Ca 900 høydemeter fordelt på under to kilometer.
Ca 50–100m foran meg oppi lia spottet jeg Javier og Cody. Javier hadde tatt igjen Cody. Jeg lot de holde på. Forhåpentligvis ville deres kamp dem i mellom slite hverandre ut til min fordel litt lengre fram i løypa. For min del var det da bare å komme seg helskinnet til toppen uten å bruke for mye krefter. Da jeg var ca 100m fra toppen hørte jeg “Heeey! Sky Blazers!!! Gogogo!” Det var Gildwen — en fellow Sky Blazer. Han løp VK’en på fredag og var på toppen og tok bilder og filmet løpet. Det ga meg en liten boost, men da jeg ankom toppen var jeg helt gåen. Han klapset meg på skuldra og sendte meg avgårde ned fjellet på andre siden. “Come on. Rip it! You got this!”
Det stod 42km på klokka. Altså et maraton. Jeg hadde vært ute i 6.5 timer. Den siste kilometeren opp Tromsdalstinden hadde gått unna på 28min. På dette tidspunktet begynte jeg å ta igjen en del folk som løp Tromsdalstinden Skyrace. Jeg måtte da løpe slalom mellom disse deltakerne. Det var egentlig ikke noe problem, men det gjorde at jeg ikke hadde oversikt over mine konkurrenter. Hvor ble det av Javier? Han blendet seg inn blant alle de andre. Jeg gønnet på ned fjellsiden, og plutselig da det begynte å flate seg litt ut, så jeg han ca 100m foran meg. Han så gåen ut. Jeg hadde fortsatt fart i beina og cruiset forbi han. For en følelse!
Jeg fortsatte i god driv ned til starten av siste stigningen i løpya — den som går opp den såkalte “traktorveien” opp til Fjellheisen. Nå lå jeg på 10.-plass og trengte bare å holde et jevnt tempo, så ville jeg kunne ro dette i land. Jeg var på dette tidspunktet begynt å gå tom for næring. Jeg hadde blingset litt, viste det seg. Matstasjonene hadde ikke noe særlig energi-bars. Bare bananer, epler, smågodt, potetgull og Stratos-sjokolade. Jeg hadde én gel og en liten bit banan igjen i vesten. Rett før stigningen til Fjellheisen er det en liten checkpoint. Jeg spurte funksjonærene desperat om de hadde noe mat. Da dro de fram en kurv med ferdig oppkuttede Snickers. Takk Gud!! Jeg nasket til meg en neve og begynte den siste stigningen. Den er på ca 6km med ca 2–300 høydemeter. Altså ingenting sammenlignet med hva jeg hadde vært gjennom tidligere i løpet. Javier var ikke å se bak meg, så jeg tillot meg å ikke pushe det så veldig hardt. Jeg var tross alt ganske sliten og var på grensen når det gjalt næring.
Da jeg ankom Fjellheisen, så jeg meg tilbake. Der var han faen meg igjen. Javier hadde hentet seg inn igjen og så ut til å ha blod på tann og los samtidig. Han trodde vel at siden han hadde klart å hente seg inn på meg at jeg var begynt å bli sliten. Lite visste han at jeg hadde mer på lager og hadde spart meg de siste fem kilometerne mens han tydeligvis hadde pushet hardt for å ta meg igjen. I tillegg gjenstod det et parti jeg var veldig komfortabel på, nemlig nedstigningen fra Fjellheisen. Jeg tok en håndfull vann fra en bekk og fant rester av litt gel i vesten og ga alt jeg hadde ned bakkene. Målet mitt var å få han til å miste håpet og gi opp da han så nedoverfarta mi, i tillegg til å drive et personlig eksperiment med å teste fort jeg klarte å løpe på slutten av et slik løp. Jeg gjorde det samme i Kristiansand under KRS Ultra 60km. Da lå jeg på sub 4min/km de siste kilometerne og tenkte jeg kunne prøve det samme her. Det gikk litt hardt opp Tromsøbrua, men da jeg ankom Tromsøya og bare hadde 2km igjen til mål, ga jeg alt jeg hadde. Jeg fløy forbi Tromsdalstind Skyrace-deltakere, samtidig som Javier var et hav bak meg. Jeg hadde sola i fleisen og kunne høre musikken fra målområdet, samt Emilie Forsberg i mikrofonen si “we have another Hamperokken finisher!”
Å løpe over den målstreken topper alle målganger hittil i karrieren. Selv om seieren i Kristiansand tidligere i år var en seier, var det noe spesielt med å hamle opp blant de ti beste sky racerne i verden, samt få en stor klem av familie, lagkamerater og slå av en prat med løpsarrangøren Kilian Jornet.
10.-plass,
Beste nordmann
Pers med nesten 1.5 time
Meg og Javier. Foto: Kilian Jornet.
Nå gjelder det bare å være tålmodig med restitusjon og begynne en ny treningsbolk fram mot mitt neste løp, nemlig Glencoe Skyline 17. september. Det blir mitt tredje Skyrace denne sesongen og det tredje i Extreme-serien. Kanskje jeg klarer en bedre plassering denne gangen? Det skal i hvert fall ikke stå på konkurransen. Både Kilian og Albon stiller til start.
Den bolla satt!
