http://www.flowrunners.com/journal
Tom Stephan Jensen
Race report Ecotrail Oslo 2017 80 km
Ecotrail Oslo i mitt hjerte ❤️
Det er noen fordeler med å løpe et løp man har løpt før. Med mer erfaring løper jeg lettere enn i fjor både med tanke på klær og utstyr. Jeg har en litt bedagelig morgen og rekker ikke bussen jeg hadde planlagt uten at jeg blir stresset av det, tenker bare det er fint hvis jeg rekker å starte kl ni og ikke etter. Jeg hadde riktignok et ønske om å være tidlig ute og hilse på kjente fra løpeturer og fra sosiale medier, men det er jo noen timer å gjøre det underveis også. Jeg synes alltid det er litt rart å ta på meg løpeklær og sette meg på bussen. Da kjenner jeg på følelsen av å kaste bort tiden, og tenker at jeg kunne jo like gjerne løpt distansen isteden. Men noen ganger er det vel greit å spare bena litt. Jeg møter en franskmann på bussen som også er sent ute, og vi løper rolig sammen fra Brugata til start.
Der er det masse liv og røre, vi ankommer ti på ni og det er bare å få av seg jakken og på med startnummeret. Rekker så vidt å hilse på Even og Ragnar fra Romerike Ultraløperklubb, ser Leif og Yvonne og noen andre fra sosiale medier og så er løpet i gang. Det har vært litt frem og tilbake med vær- og føreforhold, så når jeg ser at jeg har samme skotøy som Leif som var ute fire timer kvelden i forveien og merket løype så føles det betryggende. Altra Lone Peak 3.0 Neoshell med gamasjer tar meg fint gjennom dagen.
Foto: Sportograf
Foto: Sportograf
Jeg løper sammen med Ragnar fra start til drikkestasjonen ved Hønefoten. Vi møttes på en treningstur tidligere i mai, og har en lang og hyggelig prat mens vi løper rolig langs Akerselven i 6 min/km fart. Tiden går fort i godt selskap i fine omgivelser, og plutselig er vi der. Det er litt kjølig så jeg har ikke fått i meg så mye væske og har ikke behov for påfyll. Ragnar må fylle, og sender meg videre med beskjed om at jeg ser sterk ut i dag, gode ord å ha med seg. På vei opp mot Fagervann går jeg fort, får opp pulsen og passer på i drikke mer. Tar igjen en god del løpere i de bratte stigningene, men passer på å holde pulsen under 170. Husker å snu meg og se på utsikten ved toppen, høyt oppe ja. Jeg har med kamera i år også, men det er perfekt løpevær, det vil si overskyet og ikke så fotogent, og jeg kjenner at behovet for å løpe er sterkere enn å ta mye bilder som jeg gjorde i fjor. Litt innimellom blir det likevel. Men jeg savner fotografene i løypen, det er ingen langs de irrgrønne stiene slik som i fjor da de var vel plassert på noen av de fineste stedene ved Fagervann og Lysakerelven. Kan vi håpe på en ved Skjærsjøen også neste år?
Skjærsjøen
Even tar meg igjen nedover fra Fagervann mot nettopp Skjærsjøen. Jeg henger på ham litt, men asfaltløperen har overraskende god fart nedover stien – eller var det bekken? Vått var det ihvertfall. Jeg slipper ham av syne, og litt senere ligger jeg plutselig langflat i bekken. Heldigvis bare smeltevann og ikke gjørme. Løperen foran meg spør om det går bra, og det gjør det, så da durer vi på. Det er godt at vi tar vare på hverandre ute på stiene, jeg spør flere underveis om det går bra med dem der de faller eller hinker eller sitter.
Mellom Fagervann og Midtstubakken har jeg den fineste opplevelsen under årets løp. Her kommer jeg virkelig inn i løpeboblen, eller den meditative løpingen. Når jeg løper slipper jeg opp, da har jeg ikke behov for oversikt og kontroll. Istedenfor har jeg høy grad av varhet, jeg puster med magen, er romslig med meg selv, kjenner etter i kroppen om alt stemmer eller om jeg må endre på noe. Jeg opplever det som godt og meningsfullt å være her og nå. Jeg gir meg selv oftere og større rom for de lange tankene eller bare det å være. Jeg flyter av sted på stiene, tiden står stille, hodet tomt for tanker. Når jeg nærmer meg Midstubakken så blir jeg skikkelig gira av at jeg er der en halvtime før 45 km skal starte. Jeg rakk starten! I fjor passerte jeg lenge etter at de forsvant. Jeg fyller vann, drikker cola og spiser banan før jeg løper videre. Frydefull tar jeg opp kameraet mens jeg jublende og til jubel fra tilskuerne får en ny og bedre mellomtid og spurter nedover asfalten mot Holmenkollen.
Oppover mot Tryvann passerer jeg noen turister som gir meg indirekte kompliment. ”Noen av disse løperne har så sykt kraftige legger, der er ikke vi!” sa han ene til han andre. Yes! I alle år har jeg hatt komplekser for de tynne pipestilkene mine. Ikke nå lengre. Jeg flyter videre oppover på det, har tatt igjen Liss og klarer nesten å holde følge med henne, men så havner jeg bak en rolig gruppe på de smale og kuperte stiene og mister henne av syne før Voksenkollen stasjon. Jeg fortsetter opp mot Tryvann i fint tempo, leker meg over det gjørmete partiet rett før toppen, og så tar jeg det rolig nedover og over til Wyller og videre ned, spiser og drikker og nyter tilværelsen.
Bortover Sinoberveien begynner jeg å bli tatt igjen av de som løper 45 km. Etter å ha vært så lenge alene i stillheten opplever jeg det først som irriterende med alt bråket, trampingen og snakkingen, men det gir seg og jeg begynner isteden å se om jeg ser noen kjente. Ole Jørgen hilser på meg og vi slår av en prat før han forsvinner videre. Ved Sørkedalen er det godt brød med smør og syltetøy, bananer og cola. Jeg fyller på mer vann, og er lettet over at klokken viser 51 km. Ved Midstubakken viste den nemlig 32 km og ikke 35 km som var oppgitt, så jeg var litt usikker på om jeg hadde bommet på løypen et sted. Jeg går i raskt tempo opp den 3 km lange bakken, og er veldig glad for å komme inn på stien igjen på toppen. Både fordi det er sti, og fordi det går bortover og nedover. Dette partiet er også veldig fint, jeg stopper og strekker ut armene og tar inn energien fra omgivelsene. Paul som jeg skal bli mer kjent med på Bygdøy løper forbi og sier at det der ser ikke feil ut.
Ved Fossum er det sprøstekte vafler, bananer, cola og buljong. Jeg fyller mer vann, og så møter jeg Deimante. Vi løper litt sammen videre, før jeg drar ifra. Nedover Lysakerelven går det fort, det er glatt leire men ikke så sleipt som jeg har fryktet. Lysakerelven er et av mine favorittsteder å løpe, her er masse natur og stillhet bortsett fra elven som nå går ganske høyt, og bare hundre meter unna på hver side er noen av Norges tettest befolkede områder. En fin start og slutt på mange turer oppover i marka. Jeg setter meg ved elven og tar en gel, da peiser Deimante forbi, og selv om jeg etterpå setter opp farten litt for å se om jeg kan ta henne igjen så ser jeg ikke henne før etter målgang.
Foto: Deimante Razukiene
Ved Sollerudstranda møter jeg mange barn som står på rekke og gir high five, knallbra. I det hele tatt er det mye heiing og applaudering langs løypen. Her er også musikk, og jeg signaliserer til DJen at dette her er bra med armene i været og to tomler opp. Jeg flyr fortsatt forbi fotografen på stien ved Vækerøparken. Når vi skal ut på Bygdøy synes jeg fortsatt at det er synd at arrangøren ikke fikk tillatelse til å legge løypen oppe på Hengsåsen, det er mer givende å løpe på kyststien der enn på brede grusveier i stekende sol. Det hjelper med en gel og en chew og litt Tailwind, og så tar jeg igjen Paul. Vi løper og prater resten av Bygdøyrunden som da går veldig mye lettere og fortere, og så er det bare å cruise innover mot Aker Brygge.
Foto: Sportograf
Men så kjenner jeg litt på erfaringen fra i fjor, og får behov for å gå litt innimellom. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, er jo ikke sliten. Det er vel noe som har satt seg i hodet at her er det tungt og kjedelig å løpe. Nå er ikke Frognerkilen det mest spennende stedet å løpe, men likevel. Du er med på et løp. Du løper Ecotrail Oslo, du løper 80 kilometer. Du er i steike bra form, og så skal du gå? Jeg ser på klokken at jeg har mulighet for å forbedre tiden fra i fjor med 3,5 time. Det forutsetter at jeg løper, ikke går noe mer. Jeg henger meg på noen andre løpere og får opp farten igjen. Jeg løper forbi dem og er på topp igjen.
Foto: Sportograf
Runder Aker Brygge, gliser til tilfeldig forbipasserende og til fotografen, gleder meg til å se mine kjære Kristine og Beatrice ved mål, koser meg skikkelig med at det er liv og folk som heier de siste par hundre meterne, gleder meg over min egen prestasjon. Jeg strekker armene i været og kommer jublende i mål. For et løp! For en dag! Solen skinner, medaljen skinner, fruen skinner, jeg skinner. Sluttiden blir 9:27:23, 3,5 timer raskere enn i fjor 🏃
Foto: Sportograf
Jeg får i meg deilig sterk tomatsuppe og en øl, burgeren er altfor mye å tygge på etter en lang dag (men den smaker godt dagen etter). Når jeg har fått skiftet slapper jeg av med mine kjære og nyter at solen skinner og at det er liv ved målgang, i fjor var det mørkt og alt var pakket ned. Jeg slår av en prat med Even og Ragnar før vi drar hjem. Ultraløpermiljøet er et hyggelig sted å være.
Ecotrail Oslo er mitt første møte med det å løpe langt. Det var da jeg leste om løpet før det første gang ble arrangert i 2015 at det fanget min interesse, og året etter løp jeg det selv. Jeg synes konseptet med å ha et langt terrengløp der folk bor er genialt, og jeg bruker selv terrenget utenfor dørstokken til alt fra 5 km til 80 km, starter og stopper der og tar sjelden buss. Hvor langt jeg løper er mindre viktig enn hvor fint jeg løper. Når det å løpe fint blir tilgjengelig og overkommelig og hverdagslig så blir det også mer vanlig. Her opplever jeg Ecotrail som et unikt innslag i mengden med konkurranseløp. Jeg har allerede meldt meg på 80 km neste år. I ❤️ Ecotrail 😀
Etter fjorårets løp fikk jeg en skikkelig boost, og i juli løp jeg både 71 km på Bornholm og 56 km på Blefjells Beste. Siden har jeg løpt jevnt og trutt, mer og mer, også gjennom vinteren, og lagt et solid grunnlag for årets Ecotrail Oslo 80 km. Jeg er fornøyd med periodiseringen som egentlig ikke er det, jeg løper på dagsfølelsen, men forsøker å veksle mellom uker med mer og mindre volum, få inn langturer med jevne mellomrom, løpe intervaller innimellom, ta fridag når jeg ikke har lyst til å løpe. Slik har jeg løpt nesten 1500 km siden nyttår, tre uker med over 100 km, og to back-to-back maraton i passe avstand til løpet. Dagen etter Ecotrail løp jeg 5 km rolig for å riste løs i muskulaturen, og etter to fridager har jeg hatt en 90 km-uke før dagens start på Fornebuløpet 10 km.
Her kan du lese om min opplevelse fra fjorårets Ecotrail Oslo 80 km. Den beretningen viser at alle kan løpe ultraløp. Da hadde jeg siden nyttår løpt 360 km der de lengste turene var to halvmaratondistanser, og jeg stilte til start med løperkne. Det er bare å gå for det, du kan hvis du vil 😀👍💪
