Andreas Grøgaard
https://www.kondis.no/andreas-groegaard.457161.nn.html
Løpsrapport:
Oslo Maraton 2017 - En fysisk og psykisk berg og dalbane
Oslo Maraton har jeg et spesielt forhold til. Det var her jeg løp min første reelle konkurranse i 2012, og det var her min fascinasjon for løping inntraff. Norges desidert største maratonløp har stolte tradisjoner og er en folkefest. Direktesendingen på NRK er først og fremst et breddearrangement. Jeg elsker å se toppidrett, men jeg liker også svært godt å ta del i breddeidrettens mangfold.
Det blir alltid litt stress før start. Selv om jeg beregner god tid, forsvinner den på uforklarlig vis. Det er så mange folk å hilse på, og flere originale oppvarmings- og forberedelsesrutiner å gjennomføre. Plutselig er tida inne for å småtrippe til startstreken. Ved deltagelse i store maratonløp i utlandet, står jeg beskjedent plassert blant mosjonister, litt bak eliten og selve startlinjen. I dag står jeg fremst. På selve startlinjen. Med Yuki Kawauchi på min høyre side, og et NRK-kamera opp i ansiktet. I en slik situasjon er jeg vanligvis i min egen boble. Det gjelder å fokusere på eget løpsopplegg. I dag er blikket mer urolig. Jeg forsøker å ”lese” løperne rundt meg. Hvem har kapasitet til å løpe 2:30 eller raskere i en såpass kupert løype? Helst ikke mange, for i dag skulle jeg så gjerne løpe for en pallplass. Jeg har allerede klart årets tidsmål, da jeg løp 2:29:18 i Rotterdam. Det er pallplassen som teller i dag.
Det var blitt annonsert en stund i forkant at Yuki Kawauchi skulle ”angripe maratonrekorden på norsk jord”. Personlig synes jeg det var stor stas at han som ble niendemann i VM på distansen kom til Oslo. Samtidig betyr det at én plass på pallen allerede er beslaglagt. Plutselig får jeg også øye på Frew Zenebe Brkineh. Han holder et vesentlig høyere nivå enn meg. Én plass igjen. Jeg vet godt hva John Henry Strupstad står for. Han kjenner disse løypene som sin egen bukselomme. Han er en meritert løper som har vunnet både Oslo Maraton og NM på distansen tidligere. Jeg hilser på Øystein Mørk. Han har løpt halvmaraton godt under 1:10. I tillegg er det flere kjente fjes jeg ikke kan navnene på. Dette blir tøft ja – om ikke umulig.
Ut fra start (Foto: Bjørn Johannessen)
Det piper fra alle kanter idet løperne starter sine respektive pulsklokker. Startskuddet går. Som alltid løpes det i overkant optimistisk fra front. Med adrenalinkick og tusenvis av publikummere, er det for mange vanskelig å holde igjen. Yuki Kawauchi forsvinner sammen med Brkineh. Jeg ser rundt meg. Denne posisjonen skal jeg holde – koste hva det koste vil. Klokka sier 3:20 på første kilometeren. Vi henter inn en av dem som gikk for forsidebilde i løpsmagasinene. Det dannes en gruppe på fire-fem mann. 3:33.
Det er småkupert en stund, før det virkelig begynner å gå oppover. Vi tar til høyre opp mot Frognerparken. Som så ofte før kjennes det lett i starten av et maratonløp. Med mindre trening den siste uka er beina enda mer løpeglade enn ellers i treningshverdagen. Går det kanskje litt for sakte? Er det dumt av meg å ikke sette litt ekstra fart? 3:32. 3:43. Jeg stresser ikke. Tiden har ingen betydning i dag. Nyt følelsen så lenge den varer, forteller jeg meg selv. Du er heldig som kjenner det slik i dette selskapet. 3:46. Igjen slår tanken meg at det kanskje burde settes litt mer fart. Jeg har klokkertro på min egen kapasitet og hvilken fart beina tåler. Hva de rundt meg kan prestere, er jeg mer usikker på. Jeg konkluderer med at et jevnt, halvhardt løp er fint. Den siste mila er min styrke. Kommer jeg dit med gode bein skal jeg selge meg dyrt.
Vi bikker over toppen. Jeg lar beina gå. 3:29-3:36-3:27-3:29-3:37. Det er nokså stor variasjon i kilometertidene, men det oppleves veldig kontrollert, jevnt og trutt. 10km-passering på 35:24. Jeg er vant til å løpe 10km på i underkant av 35 minutter tidlig på morgenen, før frokost og jobb. Tre til av disse – under slike omstendigheter – høres svært overkommelig ut. Det vil gi en sluttid rundt 2:29. Det klinger godt.
3:33-3:34-3:40. Det kjennes ut som om jeg stamper i rygg på de foran. Jeg kjenner på kognitiv dissonans. Jeg ønsker å sette opp farten, men trives også svært godt med tingenes tilstand. Vi kommer inn i bybildet. Løypa preges av krappe svinger, trikkeskinner og brostein. Det gjelder å holde tunga rett i munn. Det er småkupert. Så venter stigningen opp mot St.Hanshaugen. 3:50-3:47-4:04-4:12. Hva er det jeg driver med? Skal jeg unngå å ta ut mitt beste i selveste Oslo Maraton? Skal jeg ta til takke med et spurtoppgjør og risikere å havne utenfor pallen? Nei. Jeg skal ønske det velkommen. Jeg skal gå i ”Northug-modus”. Det vil være et øyeblikk å ta med seg videre.
Plutselig kommer en fyr opp bakfra. Han har capsen bak-frem og heies frem av noen ivrige kamerater. ”Du er på f***ings tredjeplass! Tredjeplass!”. Jeg forlater gruppa, og henger meg på som et slips. Det blir en skikkelig vekker, og jeg føler meg som skremt bjørn i fra vinterdvale; skrubbsulten våkner jeg og spurter ut fra hiet etter mat. På trening har jeg i enkelte tilfeller både følt meg som en stor bjørn og en blåhval. Det gir ingen gode minner. Det er ikke under slike økter at løpingen gir mersmak. Jeg merker tidlig at fartsendringen koster. For første gangen i løpet sier beina i fra: ”Her er vi!”. ”Vær snill og fortsett i den komfortable farten!”. Jeg tenker det var deilig så lenge det varte. Nå skal jobben gjøres.
3:20. 3:12. Dette er ikke en fart jeg kan holde til mål. Beina til det som viser seg å være ”Breaking2:30’s” egen Simen Næss Berge går som trommestikker. Jeg har følelsen av å være på en tredemølle som går akkurat litt for fort. Jeg stilles overfor et dilemma: Skal jeg fortsette i dette tempoet, risikere å løpe meg sliten og stiv, men være med i medaljekampen? Eller skal jeg senke farten en smule, løpe kontrollert i mitt eget tempo, men risikere å miste en pallplass på at jeg ikke tar ut mitt fulle potensiale? Jeg ender opp med å senke farten. Ser det lette, fine steget til Simen smyge lengre og lengre i fra. Nå har jeg rotet det til på håpløs taktikk og løpsopplegg. Kanskje denne ene gangen jeg hadde sjansen til å stå på pallen i Oslo Maraton.
3:38-3:34. Halvmaraton på 1:15:28. Godfølelsen er borte. Selv om farten i utgangspunktet er høyst overkommelig for pusten og hodet, svarer ikke beina slik jeg ønsker. Den lille kneika opp Dronning Mauds gate er mye brattere enn på førsterunden. 3:33-3:37. For så vidt greie splittider, men jeg ligger i ingenmannsland, og har ingen peiling på hvordan mannen på tredjeplass løper. Så slår de depressive tankene virkelig inn. Jeg bestemmer meg plutselig for å roe ned enda et hakk. Løpe helt kontrollert til mål. En fin langtur, og jeg kan ha gode bein allerede i løpet av et par dager. Da vil jeg være klar for neste helg, da jeg skal være hare i Warszawa Marathon for fetteren min som jakter en hårete pers. Det ser jeg virkelig frem til å være med på! Mest sannsynlig vil jeg også kunne stille i et nytt maraton for egne sjanser i høst. Kanskje NM? NM skal man ikke kimse av. Et godt resultat der vil dekke over skuffelsen fra dette løpet. Frankfurt i oktober frister også. I løpet av seks uker kan jeg bygge opp en ny formtopp, og kanskje gå for ny pers? En løper kommer opp på siden av meg. Jeg dropper umiddelbart tanken på å følge. Jeg ser bakover. Et stykke der bak skimter jeg John Henry Strupstad. Det kan være greit å bli innhentet av han, så kan vi samarbeide om å få en fin reise til mål.
Så går det igjen til høyre opp mot Frognerparken. Som på førsterunden tenker jeg at det går litt for sakte. Denne gangen er det dessverre ufrivillig. 3:57. Kusina mi, med mann og barn jubler og roper ”heia Andreas!”. De ser ut til å kose seg, og jeg leker med tanken om å stoppe og heie sammen med dem. 4:01. En mann roper at jeg er temmelig nøyaktig minuttet bak pallen. Et minutt er utenkelig å hente på en så sprek kar – i hvert fall på en dag som dette. 4:04. Dette er ille. Langs løypa står plutselig Ingrid Kristiansen. Det er fantastisk å se hvordan hun engasjerer seg. ”Heia heia. Du ser lett ut!”. Jeg ønsker å svare med en artig kommentar, men ender med å svelge mine egne ord, og heller tenke over det hun sa. Hvis en tidligere verdensrekordholder på både 5000m, 10000m og maraton - med en merittliste på lengde med en god roman – påpeker det, er det kanskje noe i det? Hun vet bedre enn de fleste hvordan det skal og ikke skal se ut. Jeg legger litt ekstra trykk på gassen. Skifter fra andre til tredje gir. Jeg skal gi det et ærlig forsøk. Alt kan skje i et maratonløp. Løper jeg inn på et sted mellom 2:32 og 2:34 i denne løypa, skal det koste en del for han som tar tredjeplassen.
3:35. Min alltid blide og altruistiske mor gir meg en flaske med sportsdrikke. Å se kjente og kjære langs løypa gir kjærkomne lyspunkt. Det er øyeblikk jeg kan glede meg til. Det gir påfyll av mental energi, men er også noe å se frem til - som får tiden til å gå. Det minste jeg kan gjøre i gjengjeld er å legge ned et ærlig stykke arbeid. Jeg ser bakover igjen. Gatene er tomme for løpere. Jeg får gjøre jobben alene.
Jeg prøver å løpe avslappet. Selv om jeg plutselig føler meg langt bedre, gjelder det å ikke bli for ivrig. Jeg forsøker å finne en jevn flytfart, men lykkes bare sånn noenlunde. Dette er tydeligvis ikke min dag. 3:42-3:33-3:45. I Frognerkilen står min pliktoppfyllende pappa med en ny flaske. ”To minutter bak. Du ser lettere ut enn de foran!”. Jeg svarer kort og mutt med at jeg ikke har dagen. Samtidig passerer jeg en løper, og er nå på fjerdeplass. Det er en hederlig og veldig fin plassering. Med dagens briller: Ingenting mer. 3:45-3:44. Etter å ha passert Rådhusplassen nok en gang får jeg ”besøk” av to kamerater på bysykler. Det er stas og positivt for humøret. Likevel må jeg beklage og si jeg ikke har dagen. De oppmuntrer ved at ”han foran ser mye mer sliten ut. Du kan ta han!”.
Nok en gang inn i et kupert og svingete parti. 3:50. 3:42. 35km-merket passeres. Kameratene mine har tatt en snarvei og dukker plutselig opp igjen, svært engasjerte og oppmuntrende. ”Ett minutt!”. ”Ett minutt!”. Jeg har et gir ekstra. Jeg har gjort det så mange ganger før. Flere hardøkter har kostet mye mer enn dette. Det er en spesiell og ambivalent følelse så langt ut i løpet. På den ene siden er det deilig å ha noen krefter på lur. På den andre siden vet jeg at det blir forferdelig vondt å bruke de.
3:51-3:52. Jeg skimter den hvite capsen langt oppi gata. Kan det gå? Jeg bestemmer meg for å være iskald. Som Kragerø-gutt har jeg utallige turer i båt, på jakt etter storfisken. Når den først biter, gjelder det ikke å stresse med å få den ombord. Man må sveive sakte, men sikkert inn. ”Han er rett foran deg!”. ”Et halvminutt, maks!”. Jeg er seig, men sekunderingen er en vitamininnsprøytning. Jeg har følelsen av å spille en av hovedrollene i en film. Om jeg virkelig ønsker det, kan jeg til og med være med å skrive avslutningen. Motbakken er som en alpinbakke. Jeg stamper i nysnø. Jeg jobber med de enkleste arbeidsoppgaver. Avslappet i skulderpartiet. Rappe armbevegelser. Knærne rett frem. Blikket på den hvite capsen.
4:05-4:06. Dette må være god underholdning, tenker jeg. Jeg minnes en Youtube-klassiker der to kvinnelige maratonløpere kjemper seg opp langs oppløpssiden, men stadig kollapser i forsøket. De ender med å krabbe over mål. Det er oss. Det gjelder å krabbe best. Idet jeg når toppen skal jeg være iskald som Northug. Har jeg bakskia på toppen av St.Hanshaugen blir det lureløp og drømmescenario. Spurtoppgjør om en pallplass i Oslo Maraton. Det er mer enn jeg kunne drømt om. Jeg får akkurat slengt fisken over ripa før vi når toppen. Beina er gode. Hodet er plutselig krystallklart!
Jeg er klar for temposkifte. Det er to venstresvinger før en lang, slak nedoverbakke inn mot sentrum. Jeg legger inn turboen. Får umiddelbart respons fra måkebeina. ”To indre og vekk me`n!”. Jeg blir rusa momentant. Runner`s high. Jeg har opplevd det før, og har drømt om å nyte det igjen. Følelsen av å kunne fortsette i det uendelige, uten å gå tom for krefter. Gåsehuden sprer seg raskt over armene. I kameratgjengen pleier vi å tulle med at man skal gå midt i gata for å vise at man eier veien. Nå løper jeg midt i veien med solbriller, i Oslos paradegater. Jeg forsøker å la kinnmuskulaturen stritte i mot, for jeg kjenner at gliset går fra øre til øre. Dette er rett og slett skikkelig stas for en Kragerø-gutt som meg. Jeg nyter øyeblikket. Samtidig er jeg livredd for å sette beina feil, snuble i en fortauskant, skli på et bananskall, løpe på en tilskuer eller ta feil av løypetrasèen.
Klokka durer og oppgir 3:20 og 3:19. Jeg legger i vei på brosteinen langs Karl Johan. Jeg løper sikk-sakk blant dem som er ute på førsterunden. Det er artig, men også et usikkerhetsmoment. Folk jubler og roper navnet mitt. Jeg liker oftest å være ”usynlig” i bybildet – når jeg for eksempel er på butikken i joggebukse, eller løper gatelangs med podcast på øret. Nå er det ufattelig stor stas å bli lagt merke til. Selv med noen pipestilker av noen overarmer - som jeg har fått klar beskjed av broren min om å gjøre noe med - bærer jeg Nike-singleten med stolthet. Jeg er ydmyk for å ikle meg deres produkter, samtidig som jeg kjenner at det forplikter. Jeg løper for Torshov Sport Runners og Kragerø IF Friidrett, og føler jeg deler øyeblikket med dem. 3:26. Det svinger fra side til side. Jeg ser kjente fjes og blir løftet frem av rusen det gir. Speakeren introduserer meg som bronsevinner i det jeg ser målseglet. 3:23. Inn på teppet på oppløpet. 2:33:20.
Jeg strekker hendene i været som i glansdagene på fotballbanen. ”Lagkameratene” mine strømmer til langs gjerdet i målområdet. Jeg er svett, slimete og fæl, men klemmer skal de ha! Og jeg deler gledelig bort. Vi klarte det, tenker jeg!
Et minneverdig øyeblikk å stå på pallen med Yuki Kawauchi (Foto: Runar Gilberg)
