https://overterskel.wordpress.com
Jon Ilseng
Oslo Maraton - om løypa
Løypa til Oslo Maraton er ikke blant verdens letteste. Snarer tvert imot så vurderer jeg den som ganske tøff etter mine to gjennomløpninger. Her skal jeg geleide deg gjennom løypa, akkurat som jeg skal gjøre lørdag 15. sept. Da stiller jeg nemlig som fartsholder. God lesing. Og godt løp!
Bilder: Google Maps.
Illustrasjon: Oslo Maraton.
Gjennom Frognerparken
De som har løpt Holmenkollstafetten kjenner seg kanskje igjen i partiet før vi kommer inn i Frognerparken. Selv har jeg vekslet her flere ganger. Etter en liten kneik går det nedover gjennom Frognerparken. Denne løypa velger ikke alltid kjappest vei mot mål. Slike små «omveier» kan i verste fall gå på humøret løs, så det kan være greit å være klar over dem. Uansett har du ingenting å klage på akkurat her. Det kommer verre omveier. Og helt ned til Skøyen på 9 km går det jevnt nedover. Lettløpt, altså. Her tar du lett inn det lille du ligger bak skjema etter 5 km.
Frognerkilen – det beste Oslo har å by på
Som ivrig løper setter jeg stor pris på Frognerkilen. Her løper jeg ofte, både til og fra jobben, men også noen hurtige langturer tar jeg her. Få steder i byen er det rettere og flatere enn akkurat her. De neste 5 km bør derfor gå som smurt. Målet i et løp er gjerne å bruke minst mulig energi. Og å løpe jevnt. Det gjør du her. Bare finn roen og håp på at det ikke er for mye motvind.
Aker brygge og vind i seilene
Løypa går deretter gjennom Aker Brygge og her må du må passe på at det ikke går for fort – til ære for publikum. Det er faktisk ikke uvanlig at man speeder opp der det er publikum. Men ikke gjør det. Du bør løpe jevnt der det er flatt. Dessuten har vi langt igjen. Etter 13 km passerer vi punktet der det startet. Og etter 14 -15 km, etter en tur svakt oppover gjennom festningen, er det slutt på den flate gleden.
15,5 km – 17,5 km. Opp til toppen av byen
Fra du passerer 15 og til du passerer toppen av St. Hanshaugen på 17,5 km skal du være veldig våken. Og det gjelder uansett hvilket nivå du er på. Det er en grunn til at det heter St. HansHAUGEN, for å si det sånn. Du skal opp på haugen. Eller rundt, for å være helt presis.
Raskeste vei mot mål?
Jeg nevnte tidligere at løypa ikke alltid tar raskeste vei mot mål. Det mest irriterende tilfellet ser du på bilder over. Partiet som etterhvert tar oss inn i Ullevålsveien byr på en avstikker jeg gjerne kunne vært foruten. Her svinger vi også innom på vei tilbake, bare for å gjøre det hele enda verre. Og om ikke det skulle være nok så tar vi av fra Ullevålsveien etter ca 18,5 km for å gjøre unna atter en liten omvei. On the bright side så byr ikke avstikkerne på noen ekstra bakker. De gir oss bare tilstrekkelig med km. Og det er sånn vi må tenke – at det er en del av løypa, ikke en strafferunde.
Legg igjen tid rundt St. Hanshaugen!
I partiet som går fra 15,5 km til 17,5 km kommer jeg til å legge igjen mye tid. Kanskje så mye som 10-15 sekunder per km. Oppgaven min som fartsholder er å komme frem på tre timer. Dvs. et snitt på 4.16 per km. Her kan det blir langt tregere. Alt handler om å komme seg opp bakken uten at pulsen løper løpsk. Ullevålsveien og opp Geitmyrsveien er ikke veldig bratt, men i et løp så kommer du til å kjenne det. Det lover jeg.
Hvis du synes jeg virker litt vel negativ, så skjønner jeg hva du mener. Likevel: Jeg liker å bevisstgjøre meg for de utfordringene løypa byr på i god tid før løpet. Og siden du leser dette, så er du kanskje av samme sorten. For oss blir det ingen overraskelser, eller hva?
Slutt på motgående løpere
Når vi nærmer oss 20 km har vi mer eller mindre løpt parallelt med motgående løpere i 5 km. Kanskje litt masete når man løper med raskere løpere i motgående kjøreretning, men utrolig digg når man løper nedover og tenker på de stakkaren som skal opp bakken. Det er lov å kose seg med at man snart er fremme.
Mål i sikte!
Der vi forlater de stakkars motgående løperne og tar av inn mot Spikersuppa. Det er en liten kneik opp Grensen, men ikke noe å bry seg om. Avslutningen er uansett enda finere enn starten, for nå går det nedover til kaia, mål, jubel og en fin medalje. Og hvem vet, kanskje også til en fin tid. Nå bør du i alle fall være godt forberedt.
Jeg har som nevnt løpt igjennom løypa to ganger. Første tur gikk på initiativ fra Martin Hansen / Team Hansen. Andre tur var sammen med Thomas Gullbrandsen.
Takk for følget, og lykke til alle sammen!